Loff og paradis

  Til hverdags baker mor grovbrød, det er litt tungt fordøyelig syntes vi tre bortskjemte brødre. Men greit med geitost på. I helgene vanker det imidlertid av og til loff fra nærbutikken som er Oluf Lorentzen like ovenfor Hosle barneskole. Av en eller pussig grunn er det også tid for hårklipp i helgene, riktignok ikke hver helg. Mor er frisør og vi sitter på kjøkkenet. Alle får samme frisyre. 50 år senere er det noe tåkete hvordan det hele går for seg, men det er fristende å innbille seg at hun setter en plastbolle på hver vår knott, og så klipper rundt - vi har i hvert fall mistenkelig linjalrett pannelugg. Lillebror er først, så meg og til sist tenåringen. Han er lei av å bli klippet kort, vil helst bli hippie eller noe avansert, derfor er han også litt urolig på kjøkkenstolen. Da skjer det: I det han vrir seg, kommer mor ørlite borti hans høyre øreflipp med saksen. Både jeg og lillebror ler, kanskje mest fordi den eldste av oss endelig skriker. Utfallet er gitt, ingen av oss blir noen gang frisører, stussingen vil i de nærmeste år finne sted i lokaler ovenfor trikkeskinnene på Bekkestua.

  Tilbake til loffen. Det er favoritten denne høsten, særlig med nyrørt jordbærsyltetøy på. Mystisk nok har mange av Norgesglassenes strikker forsvunnet, men det ser ut som mor har skaffet nye. Loffens indre er selvfølgelig det beste, bort med skorpen og krabb inn - Nam, nam! Jeg lager min egen sang:

«O - aja, jaja boff,
syltetøy på loff!»

  Ikke altfor sjelden finner jeg på noe smart. Elleveåringer er oppfinnsomme. Jeg skjærer med en kirurgs presisjon bort en av loffens skalker, og så graver jeg ut fyllet og stapper det i kjeften, nesten som marsvinet mitt gjorde med salaten i fjor, eller for en evighet siden. Ikke alt blir gravd ut, man bedriver tross alt ikke svindel. Deretter påføres smør som lim på skalken, og så er innbruddet skjult - tilbake i brødboksen med den. Mor ytrer aldri det knyst, men det har slått meg i ettertid, faktisk i voksen alder etter å både ha lest og hørt Jan Erik Volds «Tale for loffen», at hun allikevel kan ha avdekket det hele. Men skoletannlegen fryder seg - nok en gang.

  Mitt hode er fullt av slike snodige betraktninger denne høsthelg i 1972, mens jeg rusler ned mot Rytterfaret igjen. Trampe er ikke i buret, kanskje innendørs og for en gangs skyld passet på av Lars-Johan, en liten tass på alder med den dumme lillebroren min. For en elleveåring er alle lillebrødre, storebrødre også forresten, duster. Særlig de som rapper Donald-bladene mine! Jeg skal så vidt hilse på Lars-Johan igjen i min mors bisettelse mer enn 40 år senere, det som slår meg da er at hans ansikt fremdeles fortoner seg som et barns. Men kanskje er det hele farget av omstendighetene.

  Det er ikke bare tankene mine som er underlige. Trude har allerede ankommet! Hun er kanskje ikke så flink til å løpe, men klager aldri, det skal hun ha! Og tegne kan hun, Paradis-banen er merket opp med fargekritt, den er verdig en kunstutstilling! Paradis er ikke bare et spill for jenter, akkurat som dødball ikke er det for gutter. Men det pussige er, jenter ser ut til å beherske det første best og vise versa!

  Å hoppe paradis har utgangspunkt i en frisone, det er der alle står og venter på tur. Foran er det krittet opp ni nummererte ruter i passende størrelse for barn i vår alder. Først rute en til tre, så følger et horisontalt liggende «kors» med rutene fire og fem, så ytterligere en rute og deretter nok et kors med to ruter, til slutt en stor halvsirkel og endestasjon merket 9. Hver deltaker er utstyrt med en «kastestein» (de flate er best), og så skal man hinke seg frem på ett ben til «niern» og tilbake igjen. Da er man i mål. Men det er ikke uten hindre. Stenen er til for å kastes og lande innenfor hver rute man har kommet til, og så skal man hinke over den til neste stasjon, videre opp gjennom alle til man ankommer stasjon 9, det er det eneste sted man kan lande med begge føttene i. Men der er det også en liten felle. Før rute ni bør man nemlig i praksis snu seg i luften før man lander, ellers må man hoppe baklengs tilbake igjen og lande på en fot. Viktig er regelen om at man ikke må berøre noen av rutenes streker når man hinker, da går turen over til neste deltager. Det samme skjer dersom stenen ikke lander helt innenfor ruten man skal treffe, eller om man bruker flere enn ett steg i hver rute.

  Man starter således med å kaste stenen i rute en, og den er jo det letteste siden den ligger umiddelbart fremfor frisonen. Alle klarer å treffe den, det er bare å bøye seg frem og nærmest legge den ned. De fleste klarer også å hinke over, oppover, sidelengs til rute fire i korset, bortover til fem og så videre opp og tilbake til man er «hjemme» igjen. På returen må man huske å bøye seg ned, fremdeles på ett ben og plukke opp stenen fra den ruten den ligger i. Tilbake igjen er man bare ved den spede begynnelse! For så skal stenen kastes til rute to, ny hinkerunde, og så videre. Alt følges med argusøyne fra de andre deltagerne. Jo lenger opp man kommer mot de øverste rutene, jo vanskeligere er det å treffe. Det er svært sjelden noen klarer å kaste og hinke seg gjennom alle rutene uten å feile på en eller annen måte.

  Det er bare fire av oss i dag; Lars-Erik, Terje, Trude og jeg. Men det holder, å komme seg gjennom alle rutene tar ganske lang tid. Terje og Lars-Erik begynner, begge klarer fire-fem ruter før de enten bommer med stenen, eller kommer skjevt ut i et hink og må justere med ekstrasteg, noe som kjapt blir oppdaget og slått ned på. Så er det Trudes tur. Vi andre blir stående og måpe. Det er mulig hun løper som en Bambi på isen under dødball, men i paradis er hun elegant som en svane! Hadde Bibelen blitt skrevet om igjen ville de første menneskene hett Adam og Trude! Selv vurderer jeg å stikke innom nærmeste kirke og døpe meg om til Adam. 3 minutter senere har Trude danset seg gjennom alle rutene uten et eneste feilskjær. Hun ser undrende på oss.
  - Hva er det med dere da?

Hun skulle bare ha visst!

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.