Da var det tid for Kroghs intervju fra 1897:
- Drammensveien 81 B, vil De sette meg av der? sa jeg til den elektriske sporveiskusk, mens jeg i susende fart akte utover skråningen mot Skillebekk, så fort at det ikke var mer enn tid til å kaste forbitrede blikk til den stygge arkitektur på begge sider av veien, og kusken til folk som han mistenkte for å ville begå selvmord ved å kaste seg under vognen.
- 81 B? Jeg tenker det er 81 D, De skal til, sa han og ringte voldsomt med klokken, idet han rasende fikserte en gammel bondekonerygg som gikk rolig langt inne på fortauet. Da vi var like bak henne, ringte han atter med en plutselig uhellvarslende lyd. Konen fór sammen og styrtet inn mot stakittet. «Jeg tenker De ser Dem for en annen gang,» skrek han.
- 81 B? Nei det er D. Er det ikke Sverdrup, De skal til?
- Jo!
- Naturligvis ja. Å, der er så mange av disse enogåttigårdene. Men han bur i D.
- Kjører han ofte med Dem, kanskje?
- Han? Aldri. Han går han, kan De skjønne.
- Å ja, naturligvis!
- Men jeg vet hvor han bur, kan De skjønne.
Han snurret og snurret på bremseapparatet.
- Her er enogåttigårdene!
De var ikke pene disse husene, jeg gikk langs med for å finne D. Men var de stygge utenpå, så var de iallfall hyggelig inne. Det måtte jeg innrømme, da jeg trådte inn i Sverdrups kontor, hvor han reiste seg fra et stort skrivebord ved siden av et vindu, som innrammet et stort stykke av Drammensveien og Bygdøy med det obligate Oscarshall.
Så sto jeg da for første gang like overfor den populæreste sjømann i Norge, han hvis navn sammen med det skip han førte, nevnes med varm betoning av alle nordmenn, noe av den klang som finnes i stemmen når man sier 17. mai.
Men efter hva jeg visste, var han også den tauseste mann i Norge.
- Det er en deilig utsikt her, sa jeg og pekte utover Frognerkilen.
Han ser langt og lenge utover.
- Ja, sa han endelig.
Jeg hadde besluttet meg til ikke å tangere Nordpolen, idet jeg jo kunne slutte meg til at han her var spurt sønder og sammen i forveien. Jeg ser meg rundt i værelset for å finne et eller annet emne. Ved et lite bord inn ved veggen satt hans lille datter med langt nøttebrunt, silkebløtt hår utover skuldrene. Bordet var fullt av dukker i alle størrelser og alle aldre - en tyve stykker. Skjønt jeg ikke har noen øvelse i å intervjue barn, henvendte jeg meg dristig til henne, idet jeg i en så innsmigrende tone som mulig spurte om det var morsomt å ha så mange dukker.
Uten å se opp og med samme urokkelige ro som faren, svarte hun:
- Ja! mens hun med lett, kvinnelig hånd vedble å ordne de forskjellige drakter hist og her. Derpå tilføyde hun alvorlig og langsomt:
- Men en blir jo litt sliten av å ha så mange barn.
- Jeg kan tenke meg det! Det er jo svært mange.
- Hvis du tror dette er alle, tar du skammelig feil, sa hun, reiste seg og førte meg gjennom dagligstuen ut på en lukket veranda. Kapteinen fulgte sindig efter.
Her lå minst ti dukker til, som alle sammen var meget større. I en seng halvt under dynen lå en stor såkalt «skremmemaske» fra juletiden.
- Far har også en dukke, sa hun. Jeg så spørrende på Sverdrup, som gikk inn i dagligstuen og kom tilbake med en liten modell til en grønlandsk kajakk og oppi den en liten kajakkmann. Bordteppet i dagligstuen var sydd av alkeskinn, deilig og bløtt. På veggen viste han meg et fotografi av «Fram». I rammen var innbrent en hel del episoder fra den siste ferd.
- Den har jeg fått av frk. Archer, sa han. Hun har laget den selv. Men «Fram» er ikke heldig der, fordi han vender den høye, stygge atterenden mot oss.
I spisestuen, hvor vi skulle tegne, var der et solid, oldnorsk møblement, utskåret av treskjærer Borgersen i drageslyngninger.
- Vil De røke, spurte han.
- Nei takk!
(Pause.)
- Når De ikke røker, går det da ikke an at jeg røker.
- Jeg vil gjerne tegne Dem med pipe. Han tente en snadde.
- Men da tror folk at jeg er en sånn svær tobakksrøker.
- Jeg tror De må beholde den i munnen allikevel. Si meg, har De forlist noengang?
(Pause.)
- Bare én gang. Det var på kysten av Skottland. Vi gikk så langt inn vi kunne, for vi kunne ikke klare landet.
- Kom der straks folk?
- Nei, det tok en ti timer.
- De trodde vel det var forbi da?
(Pause.)
- Å nei. Skuta knustes sånn litt efter litt, så vi hadde jo litt å stå på da. Og selv om det skulle gå alt sammen, så bar det nå i stranda, som vi hadde der inne.
- Jo, men en kan jo bli slått i hjel i brenningene.
- Jo, det er så, men (pause) det er nå ikke så ille allikevel.
- De er altså fra Trondheim. Alle Sverdruper er vel i familie med hverandre?
- Ja, det er samme familie. Men det er langt ute jeg er i slekt med de karene der.
(5 minutters pause.)
- Jeg har bestemt meg til, sa jeg, ikke å spørre Dem om noe der oppe fra, for De har vel vært plaget så meget med det, tenker jeg.
- Å, jeg er gått nokså godt klar av det. Men en del har det jo vært.
- Jeg ville bare gjerne vite hvordan det kan gå til at isbjørnene var så biske der oppe. Jeg har alltid hørt at det var temmelig ufarlige dyr for mennesker.
- Jeg tenker det kommer av at ingen har vært så langt nord før. Der har bjørnen ikke vært drevet. Har ikke lært seg til å være redd. Når en kommer der hvor der aldri har vært folk før, så kommer jo renen hen og snuser på en. (Pause.) Og dette er vel bjørnens måte å snuse på da.
- De er litt blek, hr. Sverdrup. Er De blitt det der oppe?
- Nei.
- Jeg tenkte at det kanskje var som med planter. For eksempel selleri og den slags, som man lar vokse i mørke kjellere, at de av den grunn blir ganske lyse, nesten hvite.
- Nei! I den mørkeste tiden hadde vi mest farvestoff i blodet, og mørket hadde slett ingen skadelig innflytelse. I januar og februar hadde vi den største vekt.
- Var det svært mørkt der oppe?
- Belgmørkt. Ingen forskjell på natt og dag.
- Men i Finnmarken har jeg hørt at der skal være som en demring.
- Ja, sa han, med et svakt anstrøk av hån, det ligger jo så langt syd, det.
- Det var vel bare på dekket da at dere tok mosjon, for ellers kunne dere jo kommet til å gå dere bort.
- Vi hadde oppstaket en vei. - (Pause.)
- Jeg skal som sagt ikke plage Dem med det der, men var det svært - koldt?
- Det var verst med observasjonene. Jeg drev en del med astronomiske iakttagelser. Og det var så brysomt at man var nødt til å holde pusten imens.
- Hvorfor?
- For instrumentene ble belagt med rim av åndedrettet, og da kunne vi jo ikke få lest av. Men en gang imellom fikk en jo snu seg helt bort og puste. (Pause.) For det går jo ikke i lengden å holde pusten.
- Da De kom inn til Skjervøy, var det så efter beregningen og bestikket?
- Nøyaktig.
- Hvorfor ville De inn nettopp der?
- Der kommer en stupendes rett inn fra havet. Og så var det det at der var mindre fare for å støte på noen av disse turistbåtene, som hadde kunnet rapportere en. Jeg ville helst rapportere meg selv.
(5 minutters pause.)
- Hva tenker De nu å ta Dem til. Vil De fare til sjøs, eller har De andre planer?
(10 minutters pause.)
- Kanskje De ikke har lyst til å svare på det?
(Pause.)
- Nei.
- Jeg ville bare gjerne vite det sånn i alminnelighet.
(Pause.)
- Ja, jeg har jo mest lyst til å fortsette med det jeg har begynt på.
Jeg så spørrende på ham.
- Jeg ville gjerne av sted en gang til.
Han pekte med tommelfingeren, antagelig i nordlig retning.
Efter å ha tatt avskjed med ham og hans lille datter, gikk jeg ned til Drammensveien og ventet på sporvognen. Det var et praktfullt vintervær, og et var likesom samværet med den alvorlige, herdede, senesterke mannen hadde vakt samvittighetsnag hos meg over at jeg ikke var mer ute i naturen. Jeg bestemte meg til å gå lange, lange spaserturer, helst om vinteren. Jeg ville hellige meg mer til sportslivet i det minste. Jeg ble stående lenge i disse tanker. Det var svært så langt mellomrom mellom sporvognene her inne. En eldre velvillig dame kom over gaten.
- Hvis De venter på sporvognen . . . så har den mistet kraften ved Skillebekk!
- Så meget bedre. Man har bedre av å gå!
- 81 B? Jeg tenker det er 81 D, De skal til, sa han og ringte voldsomt med klokken, idet han rasende fikserte en gammel bondekonerygg som gikk rolig langt inne på fortauet. Da vi var like bak henne, ringte han atter med en plutselig uhellvarslende lyd. Konen fór sammen og styrtet inn mot stakittet. «Jeg tenker De ser Dem for en annen gang,» skrek han.
- 81 B? Nei det er D. Er det ikke Sverdrup, De skal til?
- Jo!
- Naturligvis ja. Å, der er så mange av disse enogåttigårdene. Men han bur i D.
- Kjører han ofte med Dem, kanskje?
- Han? Aldri. Han går han, kan De skjønne.
- Å ja, naturligvis!
- Men jeg vet hvor han bur, kan De skjønne.
Han snurret og snurret på bremseapparatet.
- Her er enogåttigårdene!
De var ikke pene disse husene, jeg gikk langs med for å finne D. Men var de stygge utenpå, så var de iallfall hyggelig inne. Det måtte jeg innrømme, da jeg trådte inn i Sverdrups kontor, hvor han reiste seg fra et stort skrivebord ved siden av et vindu, som innrammet et stort stykke av Drammensveien og Bygdøy med det obligate Oscarshall.
Så sto jeg da for første gang like overfor den populæreste sjømann i Norge, han hvis navn sammen med det skip han førte, nevnes med varm betoning av alle nordmenn, noe av den klang som finnes i stemmen når man sier 17. mai.
Men efter hva jeg visste, var han også den tauseste mann i Norge.
- Det er en deilig utsikt her, sa jeg og pekte utover Frognerkilen.
Han ser langt og lenge utover.
- Ja, sa han endelig.
Jeg hadde besluttet meg til ikke å tangere Nordpolen, idet jeg jo kunne slutte meg til at han her var spurt sønder og sammen i forveien. Jeg ser meg rundt i værelset for å finne et eller annet emne. Ved et lite bord inn ved veggen satt hans lille datter med langt nøttebrunt, silkebløtt hår utover skuldrene. Bordet var fullt av dukker i alle størrelser og alle aldre - en tyve stykker. Skjønt jeg ikke har noen øvelse i å intervjue barn, henvendte jeg meg dristig til henne, idet jeg i en så innsmigrende tone som mulig spurte om det var morsomt å ha så mange dukker.
Uten å se opp og med samme urokkelige ro som faren, svarte hun:
- Ja! mens hun med lett, kvinnelig hånd vedble å ordne de forskjellige drakter hist og her. Derpå tilføyde hun alvorlig og langsomt:
- Men en blir jo litt sliten av å ha så mange barn.
- Jeg kan tenke meg det! Det er jo svært mange.
- Hvis du tror dette er alle, tar du skammelig feil, sa hun, reiste seg og førte meg gjennom dagligstuen ut på en lukket veranda. Kapteinen fulgte sindig efter.
Her lå minst ti dukker til, som alle sammen var meget større. I en seng halvt under dynen lå en stor såkalt «skremmemaske» fra juletiden.
- Far har også en dukke, sa hun. Jeg så spørrende på Sverdrup, som gikk inn i dagligstuen og kom tilbake med en liten modell til en grønlandsk kajakk og oppi den en liten kajakkmann. Bordteppet i dagligstuen var sydd av alkeskinn, deilig og bløtt. På veggen viste han meg et fotografi av «Fram». I rammen var innbrent en hel del episoder fra den siste ferd.
- Den har jeg fått av frk. Archer, sa han. Hun har laget den selv. Men «Fram» er ikke heldig der, fordi han vender den høye, stygge atterenden mot oss.
I spisestuen, hvor vi skulle tegne, var der et solid, oldnorsk møblement, utskåret av treskjærer Borgersen i drageslyngninger.
- Vil De røke, spurte han.
- Nei takk!
(Pause.)
- Når De ikke røker, går det da ikke an at jeg røker.
- Jeg vil gjerne tegne Dem med pipe. Han tente en snadde.
- Men da tror folk at jeg er en sånn svær tobakksrøker.
- Jeg tror De må beholde den i munnen allikevel. Si meg, har De forlist noengang?
(Pause.)
- Bare én gang. Det var på kysten av Skottland. Vi gikk så langt inn vi kunne, for vi kunne ikke klare landet.
- Kom der straks folk?
- Nei, det tok en ti timer.
- De trodde vel det var forbi da?
(Pause.)
- Å nei. Skuta knustes sånn litt efter litt, så vi hadde jo litt å stå på da. Og selv om det skulle gå alt sammen, så bar det nå i stranda, som vi hadde der inne.
- Jo, men en kan jo bli slått i hjel i brenningene.
- Jo, det er så, men (pause) det er nå ikke så ille allikevel.
- De er altså fra Trondheim. Alle Sverdruper er vel i familie med hverandre?
- Ja, det er samme familie. Men det er langt ute jeg er i slekt med de karene der.
(5 minutters pause.)
- Jeg har bestemt meg til, sa jeg, ikke å spørre Dem om noe der oppe fra, for De har vel vært plaget så meget med det, tenker jeg.
- Å, jeg er gått nokså godt klar av det. Men en del har det jo vært.
- Jeg ville bare gjerne vite hvordan det kan gå til at isbjørnene var så biske der oppe. Jeg har alltid hørt at det var temmelig ufarlige dyr for mennesker.
- Jeg tenker det kommer av at ingen har vært så langt nord før. Der har bjørnen ikke vært drevet. Har ikke lært seg til å være redd. Når en kommer der hvor der aldri har vært folk før, så kommer jo renen hen og snuser på en. (Pause.) Og dette er vel bjørnens måte å snuse på da.
- De er litt blek, hr. Sverdrup. Er De blitt det der oppe?
- Nei.
- Jeg tenkte at det kanskje var som med planter. For eksempel selleri og den slags, som man lar vokse i mørke kjellere, at de av den grunn blir ganske lyse, nesten hvite.
- Nei! I den mørkeste tiden hadde vi mest farvestoff i blodet, og mørket hadde slett ingen skadelig innflytelse. I januar og februar hadde vi den største vekt.
- Var det svært mørkt der oppe?
- Belgmørkt. Ingen forskjell på natt og dag.
- Men i Finnmarken har jeg hørt at der skal være som en demring.
- Ja, sa han, med et svakt anstrøk av hån, det ligger jo så langt syd, det.
- Det var vel bare på dekket da at dere tok mosjon, for ellers kunne dere jo kommet til å gå dere bort.
- Vi hadde oppstaket en vei. - (Pause.)
- Jeg skal som sagt ikke plage Dem med det der, men var det svært - koldt?
- Det var verst med observasjonene. Jeg drev en del med astronomiske iakttagelser. Og det var så brysomt at man var nødt til å holde pusten imens.
- Hvorfor?
- For instrumentene ble belagt med rim av åndedrettet, og da kunne vi jo ikke få lest av. Men en gang imellom fikk en jo snu seg helt bort og puste. (Pause.) For det går jo ikke i lengden å holde pusten.
- Da De kom inn til Skjervøy, var det så efter beregningen og bestikket?
- Nøyaktig.
- Hvorfor ville De inn nettopp der?
- Der kommer en stupendes rett inn fra havet. Og så var det det at der var mindre fare for å støte på noen av disse turistbåtene, som hadde kunnet rapportere en. Jeg ville helst rapportere meg selv.
(5 minutters pause.)
- Hva tenker De nu å ta Dem til. Vil De fare til sjøs, eller har De andre planer?
(10 minutters pause.)
- Kanskje De ikke har lyst til å svare på det?
(Pause.)
- Nei.
- Jeg ville bare gjerne vite det sånn i alminnelighet.
(Pause.)
- Ja, jeg har jo mest lyst til å fortsette med det jeg har begynt på.
Jeg så spørrende på ham.
- Jeg ville gjerne av sted en gang til.
Han pekte med tommelfingeren, antagelig i nordlig retning.
Efter å ha tatt avskjed med ham og hans lille datter, gikk jeg ned til Drammensveien og ventet på sporvognen. Det var et praktfullt vintervær, og et var likesom samværet med den alvorlige, herdede, senesterke mannen hadde vakt samvittighetsnag hos meg over at jeg ikke var mer ute i naturen. Jeg bestemte meg til å gå lange, lange spaserturer, helst om vinteren. Jeg ville hellige meg mer til sportslivet i det minste. Jeg ble stående lenge i disse tanker. Det var svært så langt mellomrom mellom sporvognene her inne. En eldre velvillig dame kom over gaten.
- Hvis De venter på sporvognen . . . så har den mistet kraften ved Skillebekk!
- Så meget bedre. Man har bedre av å gå!
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 223-226, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar