Oskar Fiske Pettersen og hans søster

Oskar Fiske Pettersen

  Pettersen er ikke blant våre mest kjente lyrikere. Men også «ukjente» diktere må vel bli hørt eller lest for å oppnå nettopp det. Og han er ørlite kjent for meg, så jeg tenkte jeg skulle dele noen av hans dikt fra diktsamlingene «Lillebrors Kastanje» (debut i 1993) og «Det brenner en engel i gresset» (fra 2001). Han har også gitt ut diktsamlingene «Stille strofer» (2015), «Periculum in mora» (2016) og boken «Strø (om Liva)» (utgitt januar i år), alle på Mensagem forlag så vidt jeg har fått etablert. Han fremførte også det musikkpoetiske verket «Farlig å vente» på Rastarkalv på Frei i august 2018. Verket skal ha vært skapt ut fra hans diktsamlinger, men kanskje Oskar Pettersen benyttet anledningen til flette inn noen motiver fra år 955, da den daværende norske konge Håkon den gode Adalsteinsfostre utkjempet et slag der mot Eirik Blodøks’ sønner? Sannsynligvis blir heller ikke andre håpløse spørsmål jeg måtte ha (eksempelvis undres jeg hvorvidt «engelen i gresset» brant med en stille flamme) stående ubesvarte. Kanskje er det best slik. Oskars videreføring av «Farlig å vente»; «Strø himmel på Jorda!» ble fremført i Nøtterøy kirke i Færder kommune som en lanseringskonsert for «Strø (om Liva)», omtrent samtidig med utgivelsen.

(Oskar Fiske Pettersen)

  Jeg mener det var i 2000 eller 2001 jeg traff Oskar Pettersen, ja - og mange andre fra hans slekt. Anledningen var dåpen av søsteren Veslemøys barn Maria. Jeg og min daværende kone var to av flere faddere. Seremonien fant sted i Frei kirke utenfor Kristiansund, en vakker trekirke fra slutten av 1800-tallet. Den ligger i idylliske omgivelser i gåavstand fra Oskar og søsknenes barndomshjem. Jeg er, som man forstår, litt usikker med hensyn til tidsbestemmelsen. Men rundt da var det. Min hukommelse er dårlig, det benektes ei at det har en sammenheng med en lengre periode høyt inntak av væsker hvis alkoholinnhold langt overstiger ølets.

(Frei kirke)

  De to diktsamlingene jeg har av Oskar fikk jeg av Veslemøy. Den første på min bursdag i 1994, det begynner å bli en stund siden. Veslemøy er (tror jeg) for øvrig den yngste av Oskars tre eldre søstre, hun ble født 24. august 1967, han i 1970.

Her er fra Lillebrors Kastanje:

Vet du?

Værelset
som var fylt med tankene våre
strekker seg som en bro
til neste bredd.

Venter der,
innelukket
med nye lengsler

I Månelys

Kledd i drømmenes drakt
danser månen inn mellom skyene
og brenner seg fast i innåndingen
Grepet av lidenskap
som ennå puster
fukter Jeg leppene mine
før de blir til is
og drømmer Deg
som en regnbue brennende
midt i mellom dem

Fra «Det brenner en engel i gresset»:

(alt)

alt du gjør
som ikke tjener
Lyset
er bortkastet, sa han

(hvit skjønnhet)

Ved Sankt Hans
snudde solen
og svek jorden

siden har bladene krummet seg
rundt treets røtter
rimkranser
lagt seg over tomme reder
lik
dødens hvite skjønnhet

 Så, fra mitt hjerte:

  Jeg ble dessverre skilt fra min viv tidlig i det nye millennium. Både Else-Mari og «Vesle» var fine. Jeg har ikke hatt nevneverdig kontakt med Else-Mari siden, men hun har holdt meg noe oppdatert (i hvert fall de første år og de siste uker) om hennes venninne Veslemøy. 

(Maria)

  Datteren; lille Maria som jeg minnes med røde bollekinn med smilehull i, betydde alt for Veslemøy. Men skjebnen ville det slik at Maria omkom under tragiske omstendigheter, bare fire år gammel. Det tror jeg skjedde i begynnelsen av 2004, senest 2005. Selve bisettelsen glemmer jeg aldri, en kiste i overkant meteren lang i kapellet på Ullevål sykehus. Forresten, store deler av bisettelsen har jeg fortrengt, det er kisten og Veslemøys tårer jeg aldri kommer til å glemme. Likeledes er store deler av minnestunden i etterkant borte, men jeg traff vel flere av familiemedlemmene da også, og ser derfor ikke bort fra at det ble nok et møte med Oskar Fiske Pettersen.

  Naturlig nok; Veslemøy kom seg aldri etter det største av alle tap. Sorgen og selvbebreidelsen ble overveldende. De første årene i etterkant hadde hun flere mislykkede selvmordsforsøk, det nest siste medførte at hun mistet en fot. Nei, hun ble aldri helt frisk, men de siste årene hadde hun forskjellige deltidsstillinger. Først med psykisk syk ungdom, så i et senter for incest, og til slutt i Kirkens Bymisjon. Etter bisettelsen av hennes eneste barn skulle jeg ikke treffe Veslemøy igjen, men vil alltid minnes hennes sprudlende og trillende latter. Og som min eks skrev i en melding nylig; «hun var fin, raus, snill og omtenksom». Men også latteren må vel ha dødd hen. Hvilke pinsler og traumer Veslemøy har gått gjennom de siste 13 år eller så er meg ufattbart og hjerteskjærende. Kroppslige sår kan kanskje både heles og lindres, men jeg tror det er verre med sjelens. Når jeg selv er litt lei, må jeg innrømme å ha et bilde i mitt indre av henne på kanten av eksistensen, ja, balanserende med duket nakke på kanten av stupet, stirrende ned i avgrunnen. Heldigvis inneholder mitt lille bilde også noen stakkete stunder med hennes brune øyne søkende og vendt opp mot lyset. Veslemøy var hjemme på Frei i julen 2018, og kom tilbake til Oslo, hvor hun bodde i Gamlebyen, en kort periode fra slutten av januar 2019.

  Nå har imidlertid Veslemøy endelig fått ro, den 5. februar tok hun sitt eget liv. Hun ble stedt til hvile på Vestre Gravlund den nittende samme måned. Da jeg fikk budskapet var det første som gikk gjennom hodet mitt vantro og sjokk. Etter å ha summet meg noe, og etter at venner både oppmuntret og sa seg villige til å assistere med å ordne en blomsterhilsen til båren (selv var jeg i utlandet), ble de ordene som jeg følte riktig å sende med: «Sov nå, du fine og skjøre menneskefugl». Jeg fikk også hjelp til å bearbeide tanker. Så enkelte av dere har hørt om dette før, men muligens ikke om Oskar og hans diktsamlinger. Hvordan Veslemøys nærmeste familie har det i dag, og hvordan de har hatt det alle disse årene kan man bare forestille seg. Men kanskje er det litt lettere for dem nå, for (som min eks skrev) «døden er så endelig». Men også: «Det er som å miste henne to ganger, først etter Maria, og nå på nytt igjen.» Videre skrev Else at hun var «helt satt ut» etter «begravelsen til Veslemøy. Den var vakker og vond». Når Veslemøy var lengst nede orket hun ikke ha kontakt med verken familie eller «Snuppen» (som forble mitt kallenavn på Else-Mari), det må ha vært grusomt for alle parter. Veslemøys mor bor fremdeles i døtrenes og poetens barndomshjem, men faren gikk bort for en del år siden. «Snuppen» var ikke sikker på om Veslemøy forfattet et helt avskjedsbrev i forkant av det som «var nøye planlagt over lang tid» til sin familie, men hun hadde i alle fall skrevet noe slikt som «takk for at dere aldri sluttet å elske meg».

  Jeg nevnte at jeg ikke traff Veslemøy etter bisettelsen. Det stemmer. Men vi hadde en viss brevkorrespondanse, jeg skrev noen reiseskildringer til henne. En fra Thailand i 2006, en annen fra en reise til Skien og Telemark hvor flere av Ibsenskuespillene ble fremført både i friluft, om bord i M/S «Henrik Ibsen» opp og gjennom slusene i Telemarkskanalen, på monitorer under busstransport tilbake til Skien og sist på «Festiviteten». Den siste i september 2008 var en skildring fra opphold på min families hytte på Skjæløy utenfor Fredrikstad, Veslemøy kom flere ganger på besøk der. Den fikk jeg ikke noe svar på, men tidligere på året, 30. mai sendte hun meg følgende brev, svart skrift på vakkert blått papir. Jeg gjengir det i et forsøk på å formidle noe av hennes vesen; selv når hun var syk tenkte hun mer på andre enn seg selv. Håndskriften hennes er av en helt annen verden, men den klarer jeg ikke gjenskape:

«Kjæreste Martin

  Sitter under solen i en park på Grünerløkka, og herfra vil jeg sende deg noen varme tanker og ønske om en riktig god sommer!

  Jeg kjører forbi Lysaker med jevne mellomrom og da dukker du alltid opp i tankene mine. Min psykiater er en stor Ibsen-beundrer, og når terapi - på personlig plan - har vært for traurig, har han lært meg både å like, og å lese mer av Ibsen. I assosiasjonsrekkene rundt Ibsen dukker du også stadig opp. Det hender mamma eller andre i familien spør hvordan du har det. Jeg kan ikke annet svare enn at jeg håper du har det bra, men jeg vet jo så lite. Går det fint med deg Martin? Er livet godt mot deg?

  Kanskje får du tid til å skrive en sommerskildring fra Skjæløy - kanskje fortelle noe om hvordan du har det. Det ville gledet meg stort. Du har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt Martin. Du er «rar» og du er «annerledes». Det er alltid like vanskelig å forklare hvorfor noen mennesker treffer en nærmere enn andre, men kanskje er det noen likhetstrekk i vesen og væren, kanskje.

  Selv skrives jeg ut fra Vor Frue Hospital i disse dager etter å ha vært der siden januar. I helgen skal jeg også flytte fra Grünerløkka til Torshov så da er det å begynne litt på nytt igjen.

  Fortsettelsen vet jeg lite om. Jeg jobber meg gjennom epikriser, journaler og rapporter. Sinnet og fortvilelsen øker i takt med energien og kraften, og en stor jobb ligger fortsatt foran meg. Samtidig er jeg sulten på å lese, psykologi og journalistikk er det jeg aller mest ønsker, men vet jeg ikke må sette for høye mål. Ett skritt av gangen …

  Alt godt til deg Martin - klem Veslemøy»

(Øverst Veslemøy og meg, nederst Else-Mari og Veslemøy,
begge fra Skjæløy rundt 1990)

  I 2006 fikk jeg i julegave fra Veslemøy et eksemplar av «Ibsens kvinners», redigert av Ellen Horn. Den og Veslemøys brev er noe av det fineste jeg har, personlige brev er skatter å bevare. Når jeg nå tenker på Veslemøy, sender jeg også en tanke i retning Arne Garborgs «Haugtussa» fra 1895. Og så tenker jeg: Blir man egentlig noen gang ferdig med møter med mennesket? Må man det; bli ferdig med disse møter? Mennesker (ja, dyr også) man virkelig har blitt positivt berørt av; han- eller hunkjønn, barn, gammel eller ung, både levende og døde; de bærer man jo med seg resten av ens eget liv. Veslemøys latter og mye, mye mer med henne tar jeg med videre. Det mørke hviskes heldigvis ofte ut og blir til dulgte skygger. Dog, savnet består. Savn er vel en slags indre rynker. Annerledes enn de ytre: «Bare de som kjenner dine rynker, kan sette full pris på ditt vakre ansikt». Kanskje det er håp for oss tobente. Det føles bare ikke alltid slik.

For forrige innlegg, klikk her, for neste, klikk her.

Kilder: Petterens Lillebrors Kastanje, Mensagem, Oslo, 1993, s. 26+32, og Det brenner en engel i gresset, Mensagem, 2001, s. 43-44, Tidens krav (29.08.2018, digital versjon), Vestfold.net, egne bilder (de tre siste)