Christian Krohg om Nicolai Ulfsten
«Hvem kjenner ikke Nikolai Ulfsten fra Bergen og hans bilder fra Jæderen?» Jeg må innrømme at det første jeg tenkte, da jeg leste Krohgs nekrolog om sin malerkollega, det var: ikke jeg.
Nicolai Ulfsten studerte i Karlsruhe under Hans Gude fra 1875-1877. Deretter reiste han til Lister på Sørlandet for å male, året etter dro han til Jæren for første gang. Før han døde juleaften 1885 av tuberkulose, bare 31 år gammel, ble han vurdert som en av de mest betydelige av de norske landskapsmalere.
(Ulfsten, Fra Jæren, 1879)
Resten av Krohgs nekrolog i Verdens Gang lyder slik:
Han var velkommen overalt med sitt lune og sitt hyggelige, djerve vesen, og hans bilder var likeså velkomne som han.
Vi hadde ventet det lenge at han skulle dø, vi som sto ham nærmere, og allikevel var det nesten underlig, da de kom og sa: «Har du hørt at Ulfsten er død?»
Han talte nemlig aldri om det selv, at han var så syk, og hans bilder talte heller ikke om det. Det var i ham og hans kunst en merkelig seig livskraft og livslyst, som motsa de sikreste tegn på det som nærmet seg.
Ulfsten var en ung mann - han var litt over 31 år, - og dog er det som han har gitt, så meget, så avsluttet og helt, at det kunne ha vært nok for et helt liv. Han skyndte seg kanskje, fordi han følte han skulle slutte tidligere enn de andre.
«Fra Jæderen» sto der alltid på Ulfstens bilder. Allerede hans første innkjøpte bilde i Kunstforeningen var derfra. Han har erobret denne fattige, fordringsløse del av vårt fedreland for den norske kunst, han har ryddet den og dyrket den med en stor kunstnerisk kjærlighet. Således var Ulfsten en rydningsmann i den norske kunst.
Ja, han har også malt en annen egn, om han ikke fikk anledning til å studere og leve seg således inn i den som den første, nemlig Egypten, og her valgte han da også ørkenen og sanden.
Er det ikke likesom De selv har vært på Jæderen og kjenner den ut og inn, efterat Ulfsten har malt den? Hvert av hans bilder var for andre som et minne om en ny utflukt eller en liten spasertur mellom de kjente knauser og båtleier, eller som man var kommet forbi en ny odde eller rundt en vik, mens man drev bortover sanden, hvor man kanskje aldri hadde vært. Og menneskene kjente man også, disse brede fiskere og bønder, så sie i buksene og krumme av å ro, var det ikke likesom man hørte dem tale et seigt, bløtt vestlandsk?
Likesom Ulfsten gikk sin egen vei i valget av sine motiver, således gikk han også sin egen vei som kunstner i strengere forstand. Han forvirredes ikke av andre, men fortsatte rolig og sikker og trossig sin utvikling.
Det er så meget interessantere og eiendommeligere å følge denne utvikling, fordi den går for seg i oppfatningen av den samme natur og fører til en større og større fremstillingsevne av nesten de samme motiver.
Store sprang finnes der ikke i denne utviklingen - den gikk for seg rolig og jevnt som alt hos Ulfsten, og var rolig og jevn som hans kunst. Han eksperimenterte ikke. Men i sin fullt originale retning og oppfatning nådde han dog alltid til større kraft og større enkelthet, og den kunstneriske bevegelse i tiden foregikk også i ham. Dens spor er det da lærerikt å se, frodi de står der så meget tydeligere her hvor de fremkommer i den forskjellige behandling av lignende emner, hentet fra den samme natur.
I et stort solskinnsbilde som ble forært til Kronprinsparet, trådte han for første gang frem som moderne maler i lys og kraft og streben efter full frapperende farvevirkning. Hitinntil hadde det mer vært en stor inderlighet i studiet og ekthet i det lokale, som hadde utmerket hans bilder.
Så kom «Båtskyss», hvor han forlot den innviklede, sammensatte komposisjon - det tablåmessige - og valgte et motiv, så enkelt, fint og levende grepet og fremstillet at man står foran det med full illusjon. Og endelig «Mortefiskerne», kanskje hans beste bilde, hvor han tok et dristig skritt og avskar bildet mot alle regler, på samme tid som han her hadde vunnet frem til en meget større klarhet og finhet i farven.
Ulfsten var en arbeidsom og begeistret kunstner. Sykdommen kunne ikke engang knekke hans arbeidslyst, han malte selv i de siste dager på dødsleiet, inntil penselen bokstavelig falt ut av hans trette hånd.
Farvel Ulfsten! Vi takker deg idet du går, gamle kamerat, for det vakre eksempel, den store velgjørende harmoni i din kunst og i ditt liv.
Vi hadde ventet det lenge at han skulle dø, vi som sto ham nærmere, og allikevel var det nesten underlig, da de kom og sa: «Har du hørt at Ulfsten er død?»
Han talte nemlig aldri om det selv, at han var så syk, og hans bilder talte heller ikke om det. Det var i ham og hans kunst en merkelig seig livskraft og livslyst, som motsa de sikreste tegn på det som nærmet seg.
Ulfsten var en ung mann - han var litt over 31 år, - og dog er det som han har gitt, så meget, så avsluttet og helt, at det kunne ha vært nok for et helt liv. Han skyndte seg kanskje, fordi han følte han skulle slutte tidligere enn de andre.
«Fra Jæderen» sto der alltid på Ulfstens bilder. Allerede hans første innkjøpte bilde i Kunstforeningen var derfra. Han har erobret denne fattige, fordringsløse del av vårt fedreland for den norske kunst, han har ryddet den og dyrket den med en stor kunstnerisk kjærlighet. Således var Ulfsten en rydningsmann i den norske kunst.
Ja, han har også malt en annen egn, om han ikke fikk anledning til å studere og leve seg således inn i den som den første, nemlig Egypten, og her valgte han da også ørkenen og sanden.
Er det ikke likesom De selv har vært på Jæderen og kjenner den ut og inn, efterat Ulfsten har malt den? Hvert av hans bilder var for andre som et minne om en ny utflukt eller en liten spasertur mellom de kjente knauser og båtleier, eller som man var kommet forbi en ny odde eller rundt en vik, mens man drev bortover sanden, hvor man kanskje aldri hadde vært. Og menneskene kjente man også, disse brede fiskere og bønder, så sie i buksene og krumme av å ro, var det ikke likesom man hørte dem tale et seigt, bløtt vestlandsk?
Likesom Ulfsten gikk sin egen vei i valget av sine motiver, således gikk han også sin egen vei som kunstner i strengere forstand. Han forvirredes ikke av andre, men fortsatte rolig og sikker og trossig sin utvikling.
Det er så meget interessantere og eiendommeligere å følge denne utvikling, fordi den går for seg i oppfatningen av den samme natur og fører til en større og større fremstillingsevne av nesten de samme motiver.
Store sprang finnes der ikke i denne utviklingen - den gikk for seg rolig og jevnt som alt hos Ulfsten, og var rolig og jevn som hans kunst. Han eksperimenterte ikke. Men i sin fullt originale retning og oppfatning nådde han dog alltid til større kraft og større enkelthet, og den kunstneriske bevegelse i tiden foregikk også i ham. Dens spor er det da lærerikt å se, frodi de står der så meget tydeligere her hvor de fremkommer i den forskjellige behandling av lignende emner, hentet fra den samme natur.
I et stort solskinnsbilde som ble forært til Kronprinsparet, trådte han for første gang frem som moderne maler i lys og kraft og streben efter full frapperende farvevirkning. Hitinntil hadde det mer vært en stor inderlighet i studiet og ekthet i det lokale, som hadde utmerket hans bilder.
Så kom «Båtskyss», hvor han forlot den innviklede, sammensatte komposisjon - det tablåmessige - og valgte et motiv, så enkelt, fint og levende grepet og fremstillet at man står foran det med full illusjon. Og endelig «Mortefiskerne», kanskje hans beste bilde, hvor han tok et dristig skritt og avskar bildet mot alle regler, på samme tid som han her hadde vunnet frem til en meget større klarhet og finhet i farven.
Ulfsten var en arbeidsom og begeistret kunstner. Sykdommen kunne ikke engang knekke hans arbeidslyst, han malte selv i de siste dager på dødsleiet, inntil penselen bokstavelig falt ut av hans trette hånd.
Farvel Ulfsten! Vi takker deg idet du går, gamle kamerat, for det vakre eksempel, den store velgjørende harmoni i din kunst og i ditt liv.
(Ulfsten, En strandvasker, 1884)
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 146-147, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar