Skredsvig (1854-1924) var en av våre mest folkekjære landskaps- og dyremalere, han var også forfatter. I 1881 vant han, som eneste norske kunstner, gullmedalje for maleriet «Une ferme a Venoix» (En bondegård i Venoix) ved Salongen i Paris. Han oppholdt seg mye der og i München, Spania og Italia i tidlige år. Året etter giftet han seg med Anne Margrete «Maggie» Plahte (1863-1955), de fikk et barn i juni 1883, men lille Daisy døde tidlig i 1885, bare halvannet år gammel. Sorgen preget faren resten av livet. Ekteparet bosatte seg på gården Fleskum i Bærum. Under «Fleskumsommeren» 1886 dannet seks av dem - Eilif Peterssen (omtalt i flere tidligere innlegg), Kitty Kielland (1843-1914, norsk malerinne), Harriet Backer (1845-1932, norsk malerinne), Erik Werenskiold (1855-1938, norsk maler og tegner) og Gerhard Munthe (1849-1929, norsk maler), samt Skredsvig - en liten kunstnerkoloni, som vel mer eller mindre kan sies å være synonymt med «Lysakerkretsen» (også omtalt i tidligere innlegg). Som en liten kuriositet vil jeg tilføye at Henrik Ibsen ble kjent (i større eller mindre grad) med alle disse malerne under sitt opphold i München fra 1875 og utover. Og Skredsvig malte da også en scene fra «Peer Gynt» (utgitt 14.11.1867).
I 1894 ble Skredsvig separert fra sin kone, han flyttet til Eggedal hvor han to år senere ble gift med Beret Knudsdatter Holt (1877-1969), og de fikk fire barn sammen. Samme år som han giftet seg for andre gang, flyttet den ikke helt ukjente Theodor Kittelsen (1857-1914, norsk maler, tegner og bokkunster) til Sigdal. De to hadde vært venner helt siden studietiden i München mellom 1875 og 1878, og mens Kittelsen flyttet derfra i 1910, ble Skredsvig boende i Eggedal til sin død. Riktignok med jevne og ujevne opphold i utlandet.
I 1896 forfattet Krohg følgende om sin malerkollega (referansen til Ingerid Sletten henspiller nok til Bjørnstjerne Bjørnsons folkevise, tonesatt av Rikard Nordraak):
Ved første blikk i katalogen kjenner man Skredvigs muntre nasjonalfølelse igjen: «Siljebråten», «Høne på kjepp og kylling på pinne», «Eggedalsjente», Nyper med snø på», «Mannen med sekken», «Værsgo sett dere intel!», «Kranselin», «Skya blomar», og midt innimellom disse urnasjonale titler kommer så: «Fra Rivieriaen», «Blomsterselgerske i Paris», «En liten dal ved Ajaccio», «Monaco», «Piazza Barberini».
Det er ikke uten bevissthet. Det er med et visst lune, det eiendommelige Skredsvigske lune, det virker som springdans eller hallingkast, at denne katalog er redigert. Det har moret ham rent malerisk å kaste disse så ytterst forskjellige navn, uttrykk og lyd mellom hverandre. Man kan høre ham sitte og tralle og trampe med foten innimellom, snart på en Eggedalsvise - «Sudelidu», snart på en jodlende tyrolersang, snart på en svermerisk spansk serenade eller italiensk canzone. Katalogen inneholder nesten en hel selvbiografi.
Skredsvig har også andre sider i sin karakter enn det sprudlende kåte, nesten nervøse lune. Ellers ville han jo heller ikke være den gjennomnorske type som han er. Og ellers ville han jo ikke være den kunstner som han er. Han eier et eget vemod, en stille, dyp sorg, som gir seg uttrykk både i figurbildene og i landskaper.
Les titler som «Ved sjøen den mørke», «Et minne» osv., og da vil man huske på dette, som alltid løper sammen med og ligger bak hans lystighet. Men alvoret gjør han alltid narr av hos seg selv i bratte overganger, og den slags bilder og titler av hans egne har han alltid en sunn latter til overs for.
Når man har lest katalogen, behøver den som er fortrolig med Skredsvigs kunst, nesten ikke gå opp på utstillingen. Så levende står allerede bildene for en. Men man gjør det allikevel. For nu skal jo denne samling spres for alle vinde, nu da han setter likesom et punktum, fordi han atter vil reise, gjøre et hallingkast og fare fra Eggedal, hvor man trodde ham riktig fastgrodd, hvor han nettopp har fått ferdig sitt hus, og langt ned i Syden - Gud vet hvor langt. Bare det vet man: det blir ikke så langt at han ikke kommer tilbake igjen og setter seg ned i nærheten av et norsk tjern.
Det er ikke uten bevissthet. Det er med et visst lune, det eiendommelige Skredsvigske lune, det virker som springdans eller hallingkast, at denne katalog er redigert. Det har moret ham rent malerisk å kaste disse så ytterst forskjellige navn, uttrykk og lyd mellom hverandre. Man kan høre ham sitte og tralle og trampe med foten innimellom, snart på en Eggedalsvise - «Sudelidu», snart på en jodlende tyrolersang, snart på en svermerisk spansk serenade eller italiensk canzone. Katalogen inneholder nesten en hel selvbiografi.
Skredsvig har også andre sider i sin karakter enn det sprudlende kåte, nesten nervøse lune. Ellers ville han jo heller ikke være den gjennomnorske type som han er. Og ellers ville han jo ikke være den kunstner som han er. Han eier et eget vemod, en stille, dyp sorg, som gir seg uttrykk både i figurbildene og i landskaper.
Les titler som «Ved sjøen den mørke», «Et minne» osv., og da vil man huske på dette, som alltid løper sammen med og ligger bak hans lystighet. Men alvoret gjør han alltid narr av hos seg selv i bratte overganger, og den slags bilder og titler av hans egne har han alltid en sunn latter til overs for.
Når man har lest katalogen, behøver den som er fortrolig med Skredsvigs kunst, nesten ikke gå opp på utstillingen. Så levende står allerede bildene for en. Men man gjør det allikevel. For nu skal jo denne samling spres for alle vinde, nu da han setter likesom et punktum, fordi han atter vil reise, gjøre et hallingkast og fare fra Eggedal, hvor man trodde ham riktig fastgrodd, hvor han nettopp har fått ferdig sitt hus, og langt ned i Syden - Gud vet hvor langt. Bare det vet man: det blir ikke så langt at han ikke kommer tilbake igjen og setter seg ned i nærheten av et norsk tjern.
(Skredsvig, Ungdomsfest i Eggedal, 1895)
På utstillingen er der fullt, for Skredsvig er populær på en måte som kanskje ingen annen norsk maler. Der henger hans selvportrett. Det er den alvorlige Skredsvig. Slik har han oppfattet seg denne gang. Det er fint modellert, og især det høyre øye er overordentlig levende.
Jeg ser meg om mellom publikum. Det er en slik usedvanlig uro. Nå ja, naturligvis! Skredsvig er her selv. Han står borte ved vinduet, holder studier og skisser opp i lyset og gjør vitser over dem og narr av dem. Jo bedre de er, og jo mer de andre roser dem, dess mer narr gjør han selv.
Jeg går derhen og uttaler min beundring for «Et minne», det nydelige bilde hvor den unge pike lener seg til en åpen kiste og ser på en brodert lue. Jeg påpeker den duse tone over figuren, der likesom harmonerer med eller uttrykker hennes sorg. «Ja,» sier han, «du har lagt merke til at glanslyset på gullbrokaden er mye lysere enn ansiktet; men vær så snill åsså se på den tommelfingeren, den er jeg så stolt av, den er så fin i tonen.»
- Hvorfor har du ikke kalt bildet for «Ingerid Sletten». Det er jo henne.
- Ja, det er henne. Det var dumt. Nå er det for sent.
Ved siden henger «Rosi melkes», et stemningsfullt stort aftenbilde.
Vi kommer til «Bestemors kiste» med den fornøyde lille ungen som kikker nedi. Det burde hett «Kisteglad», sier han, og til «Vinterskumring», et fint interiør, hvor ildlyset faller sterkt over en kone med et lite barn på fanget, utroper han:
- En mor som steker sitt barn ved ilden.
Der kommer flere og flere folk, som stirrer oppover veggene og noterer ivrig i sine kataloger.
Jeg ser meg om mellom publikum. Det er en slik usedvanlig uro. Nå ja, naturligvis! Skredsvig er her selv. Han står borte ved vinduet, holder studier og skisser opp i lyset og gjør vitser over dem og narr av dem. Jo bedre de er, og jo mer de andre roser dem, dess mer narr gjør han selv.
Jeg går derhen og uttaler min beundring for «Et minne», det nydelige bilde hvor den unge pike lener seg til en åpen kiste og ser på en brodert lue. Jeg påpeker den duse tone over figuren, der likesom harmonerer med eller uttrykker hennes sorg. «Ja,» sier han, «du har lagt merke til at glanslyset på gullbrokaden er mye lysere enn ansiktet; men vær så snill åsså se på den tommelfingeren, den er jeg så stolt av, den er så fin i tonen.»
- Hvorfor har du ikke kalt bildet for «Ingerid Sletten». Det er jo henne.
- Ja, det er henne. Det var dumt. Nå er det for sent.
Ved siden henger «Rosi melkes», et stemningsfullt stort aftenbilde.
Vi kommer til «Bestemors kiste» med den fornøyde lille ungen som kikker nedi. Det burde hett «Kisteglad», sier han, og til «Vinterskumring», et fint interiør, hvor ildlyset faller sterkt over en kone med et lite barn på fanget, utroper han:
- En mor som steker sitt barn ved ilden.
Der kommer flere og flere folk, som stirrer oppover veggene og noterer ivrig i sine kataloger.
(Skredsvig, selvportrett, 1886)
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 133-134, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Ibsen-kronologien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar