Overskriften min ble feil, det var nok mer Bærum (i form av en dame) som kom til VGs redaksjon i Kristiania. Og Krohg selv brukte selv også en helt annen overskrift da han publiserte artikkelen i 1897:
«Forskrekkelsen»
Sitt rutete sjal, som tross de seks graders varme hadde vært surret rundt hodet, så nesen stakk frem som av en tevarmer, hadde den gamle bondekone endelig på min anmodning viklet av seg og lagt fra seg på armen av redaktørens lenestol, hvori hun satt like overfor meg og så på meg med et forferdet uttrykk i ansiktet.
- De skulle vel aldri ha hørt slik forskrekkels!
Det var i februar det hendte, i de aller koldeste dagene, men ennu snakker de ikke om annet i Bærum, i hus og hytte og slott! Det er gråt i gråt overalt, og dem spør om ingen vil ta banen og reise inn til «Verdens Gang» med det.
- Hva er det for noe da?
- Ja, det skal Di få høre. Det er derfor jeg er kommet hit. Enda jeg har gruet for det i snart en måned. Og jeg kan da fortelle det, for jeg var med sjæl. Og jeg skal ikke si et ord mer og ikke et ord mindre. Det er en forhendelse, som aldri har vært før og aldri kommer til å bli.
- Var det noen som har gjort noe galt?
Ja, og det er noe som er forskrekkelig. Og skullen ikke ha på tugga for det, så skullen ikke ha på tugga for noentingen.
- Hvem er det som skal ha på tugga?
- Det er bestirer Stendal på fattiggården på Dønsi.
- Nå! Og hva er det så egentlig?
- Er det ikke best jeg begjinner med begjinnelsen? Ta og skriv!
- Jo, det er best.
- Det var en gammal krok, en gammal stakkar, som døde på fattiggården på Dønsi. Han hadde vært en velaktet mann, en slitar, men nå varn blett sjuk og måtte ha hjelp av fattigvesenet til dokter. Og så er det dette med doktern, at da sier dem straks: det blir billigere at doktern kommer og ser til dem alle med en gang. På den måten tvinger de dem opp på Dønsi, og så er dem først der, så tar di alt hva dem eier, om det så er dyna under dem i senga. Ja, da han var kommi på Dønsi, så ble han dårnare og dårnare.
- Hvordan har de det ellers der? Arbeider de, når de er friske?
- Ja, de må da arbeide om de ikke er friske. Jeg har sett dem stå på knea og hugge ved.
- Bor bestyreren på gården?
- Ja, han bor stort og gjildt, og de stakkars krokene er puttet bort i noen høl. Mange i et.
- Men da han døde, han, den gamle, fikk han vel være alene?
- Alene i senga? Ja. Ellers var det tre karmenner i samme rom. Og de satt og vakte overn, og en gammal, stakkars krok, det også, enda hu ikke er på fattiggården, sto overn da han døe. Der var fire sålessen som sto overn da han døe. Men så kom forskrekkelsen.
Hun dro et dypt sukk.
- Nå?
- Det var på den dagen, da den gamle stakkarn skulle få ro og hvile og komme i sin jord. Hasses folk, de som skulle føllen, var møtt opp på Dønsi med blomster og kranser, og de av de gamle fattigkrokene som kunne, sto ferdige til å væra med. Og hass gamle søster, som er sytti år, en stakkars krok, som er bare skinn og bein, var kommet for å ha den fornøyelsen, å få se sin gamle stakkars bror bli satt i graven. Hu som hadde våkt overn, e gammel budeie, sto der og gråt, hu hadde jo også vasken og steltn til lik. Det var det kaldeste som det har vært i vinter, og dem fraus fælt. Det er e halv mil fra Dønsi til Haslum kjerke. Men endelig så kom dem da frem. Foruten søsteren og budeia og fattigkarene var det han som skulle singe, og tenestgutten på Dønsi, som kjørte liket. Først lot dem liket stå på slæan og gikk inn for å se hvor graven var. Men så var graven bare halvtatt. Han som skulle singe, flau da frem til gravern. Gravern kom og sa at den halvtatte graven ikke var tel han, men til en skreddersvenn, som var dø i Sandvika. Og jeg visste nok at denne mannen dere kom med, var dø. Men jeg har inte fått noe brev! Di ser på hverandre. Der hadde di forskrekkelsen. Tenestgutten skulle liksom forsvare'n og sa at brevet var skrivi og sendt, men den som skulle ha tatt det med, måtte ha glemt det.
- Å, sludder og sladder og snu om igjen! ropte gravern. Det er andre gang han sender meg lik uten brev. Nå er jeg lei av det!
Ingen av di som var med, hadde hørt slikt syn. Det var mye verre enn om et menneske skulle være kommi mellom dyr.
Det var lang vei tilbake til Dønsi, og kulden var forskrekkelig. Tenestgutten spør gravern, om ikke liket kunne få stå i svalen tel kjerka, inntil brevet var kommet. Det skulle komme fort nå, lofte han.
- Nei! Jeg kan ikke ha lik stående i svalen, når det er forretning, og det er det på søndag, sa han.
- Men kan vi ikke sette det inn på låven på gården her, spurte han.
- Nei! Ta med liket hjem til Stendal, så han kan få se skamma si, sa gravern, han var sint.
Så bar det hjemover igjen. Den gamle søsteren kom inn på en gård og var nødt til å drikke vin og spise kake foruten begravelse. Hver evige kjeft i Bærum snakker om dette. Ja, den Stendal, den Stendal! sa dem. Og de sa til meg: Vil du lan sleppe med det! Men jeg hadde sånn forskrekkelse i kroppen, så jeg torde ikke, enda jeg behøver ikke være redd for Stendal. Men så kom jeg en dag opp til en gammel, fin frue der ute. Hu gråt så det hølja av henne, og så sa hu: De sier, at menneskene skal ha fred og ro i graven. Men denne stakkarn fikk nok ikke noen. Og til sist sa hu: Slikt burde aldri eksistere, sa hu. Men da hu sa det, da fikk jeg sånt mot. Og så tok jeg banen. Jeg vet at Stendal holder «Verdens Gang». Det er en gammal, halt mann, som går og henter posten i Sandvika. I morgen tidlig kommern med skreppa. Og Stendal tar opp avisen. Da får han streifa midt i fleisen.
Hun dro et dypt sukk og fortsatte:
Jeg synes jeg sern. Han kommer til å ta begge hendene sine opp sånn og stryke nedover sitt gamle, hvite hode?
- Er han også gammel?
- Han er sytti år.
- Har han da gjort noe annet enn å glemme å sende det brevet om begravelsen?
- Å ja! Han er for troll, ser Di, mot dem.
- Hva sa så Stendal, da liket kom tilbake igjen?
- Det spør alle om. Tenestgutten sier ingenting.
- Da han så virkelig ble begravet, så var der kanskje ikke så mange, som fulgte ham?
- Jo, der var flere enn første gang. Unntagen søsteren, stakkar, den gamle kroken. Hu orket ikke. Hu fikk ikke fulgt sin bror. Hu fikk ikke den fornøyelsen å se sin bror satt i graven. Men han fikk nu endelig en riktig begravelse. Presten talte vakkert.
- Jeg trodde ikke prestene talte over fattiglemmer.
- Jo, de får nok værsgo det nå! Det kommer at det var en dag de kom til Brønns kjerke med en fattig. Og der var ingenting å se eller høre. Så var der en som sa høyt: Er det et dyr som skal begraves her? Og siden den ting er det hendt den goe ting at klokkene går, og presten er pokka tel å tale? Undres forresten på hva du sitter der og smør i hop, sa hun strengt.
- Jeg skriver opp det De sier.
- Ja, det kan Di godt. Men det er én ting jeg gjerne vil Di skal sette. For jeg er ikke redd Stendal jeg, hverken Stendal eller Thorn.
- Hvem er Thorn?
- Det er en som bor i Sandvika, og som narrer folk til å flytte inn på Dønsi. Jeg er ikke redd for han heller, derfor er det en ting jeg gjerne vil Di skal sette inn i bladet. Jeg har aldri vøri på straff, så jeg kan gjerne komme der, hvis jeg gjør noe som jeg skal der for.
- Hva er det De vil jeg skal sette?
- Ja, nå kommer det. Di kan trygt sette det, for det er sant. At slikt må slettes ikke eksistere. Vil Di sette det?
- Ja. Men nå skulle jeg høre litt om Dem selv. Hva heter De?
- Hva jeg heter? Vil De ha meg fram. Ja, jeg er ikke redd for å si navnet mitt, og det er ikke noe stygt navn. Heller ikke er jeg redd for Stendal. Men jeg - må - gå - litt - ut - jeg - blir - dårna. Hun holdt seg for brystet.
Hun gikk fort ut. Jeg ventet i en halv time. Gikk hen til vinduet og så efter henne. Hun var og ble borte.
Jeg skulle jo levere en tegning.
Det eneste som var igjen av henne, var sjalet, som lå på ryggen av lenestolen.
- De skulle vel aldri ha hørt slik forskrekkels!
Det var i februar det hendte, i de aller koldeste dagene, men ennu snakker de ikke om annet i Bærum, i hus og hytte og slott! Det er gråt i gråt overalt, og dem spør om ingen vil ta banen og reise inn til «Verdens Gang» med det.
- Hva er det for noe da?
- Ja, det skal Di få høre. Det er derfor jeg er kommet hit. Enda jeg har gruet for det i snart en måned. Og jeg kan da fortelle det, for jeg var med sjæl. Og jeg skal ikke si et ord mer og ikke et ord mindre. Det er en forhendelse, som aldri har vært før og aldri kommer til å bli.
- Var det noen som har gjort noe galt?
Ja, og det er noe som er forskrekkelig. Og skullen ikke ha på tugga for det, så skullen ikke ha på tugga for noentingen.
- Hvem er det som skal ha på tugga?
- Det er bestirer Stendal på fattiggården på Dønsi.
- Nå! Og hva er det så egentlig?
- Er det ikke best jeg begjinner med begjinnelsen? Ta og skriv!
- Jo, det er best.
- Det var en gammal krok, en gammal stakkar, som døde på fattiggården på Dønsi. Han hadde vært en velaktet mann, en slitar, men nå varn blett sjuk og måtte ha hjelp av fattigvesenet til dokter. Og så er det dette med doktern, at da sier dem straks: det blir billigere at doktern kommer og ser til dem alle med en gang. På den måten tvinger de dem opp på Dønsi, og så er dem først der, så tar di alt hva dem eier, om det så er dyna under dem i senga. Ja, da han var kommi på Dønsi, så ble han dårnare og dårnare.
- Hvordan har de det ellers der? Arbeider de, når de er friske?
- Ja, de må da arbeide om de ikke er friske. Jeg har sett dem stå på knea og hugge ved.
- Bor bestyreren på gården?
- Ja, han bor stort og gjildt, og de stakkars krokene er puttet bort i noen høl. Mange i et.
- Men da han døde, han, den gamle, fikk han vel være alene?
- Alene i senga? Ja. Ellers var det tre karmenner i samme rom. Og de satt og vakte overn, og en gammal, stakkars krok, det også, enda hu ikke er på fattiggården, sto overn da han døe. Der var fire sålessen som sto overn da han døe. Men så kom forskrekkelsen.
Hun dro et dypt sukk.
- Nå?
- Det var på den dagen, da den gamle stakkarn skulle få ro og hvile og komme i sin jord. Hasses folk, de som skulle føllen, var møtt opp på Dønsi med blomster og kranser, og de av de gamle fattigkrokene som kunne, sto ferdige til å væra med. Og hass gamle søster, som er sytti år, en stakkars krok, som er bare skinn og bein, var kommet for å ha den fornøyelsen, å få se sin gamle stakkars bror bli satt i graven. Hu som hadde våkt overn, e gammel budeie, sto der og gråt, hu hadde jo også vasken og steltn til lik. Det var det kaldeste som det har vært i vinter, og dem fraus fælt. Det er e halv mil fra Dønsi til Haslum kjerke. Men endelig så kom dem da frem. Foruten søsteren og budeia og fattigkarene var det han som skulle singe, og tenestgutten på Dønsi, som kjørte liket. Først lot dem liket stå på slæan og gikk inn for å se hvor graven var. Men så var graven bare halvtatt. Han som skulle singe, flau da frem til gravern. Gravern kom og sa at den halvtatte graven ikke var tel han, men til en skreddersvenn, som var dø i Sandvika. Og jeg visste nok at denne mannen dere kom med, var dø. Men jeg har inte fått noe brev! Di ser på hverandre. Der hadde di forskrekkelsen. Tenestgutten skulle liksom forsvare'n og sa at brevet var skrivi og sendt, men den som skulle ha tatt det med, måtte ha glemt det.
- Å, sludder og sladder og snu om igjen! ropte gravern. Det er andre gang han sender meg lik uten brev. Nå er jeg lei av det!
Ingen av di som var med, hadde hørt slikt syn. Det var mye verre enn om et menneske skulle være kommi mellom dyr.
Det var lang vei tilbake til Dønsi, og kulden var forskrekkelig. Tenestgutten spør gravern, om ikke liket kunne få stå i svalen tel kjerka, inntil brevet var kommet. Det skulle komme fort nå, lofte han.
- Nei! Jeg kan ikke ha lik stående i svalen, når det er forretning, og det er det på søndag, sa han.
- Men kan vi ikke sette det inn på låven på gården her, spurte han.
- Nei! Ta med liket hjem til Stendal, så han kan få se skamma si, sa gravern, han var sint.
Så bar det hjemover igjen. Den gamle søsteren kom inn på en gård og var nødt til å drikke vin og spise kake foruten begravelse. Hver evige kjeft i Bærum snakker om dette. Ja, den Stendal, den Stendal! sa dem. Og de sa til meg: Vil du lan sleppe med det! Men jeg hadde sånn forskrekkelse i kroppen, så jeg torde ikke, enda jeg behøver ikke være redd for Stendal. Men så kom jeg en dag opp til en gammel, fin frue der ute. Hu gråt så det hølja av henne, og så sa hu: De sier, at menneskene skal ha fred og ro i graven. Men denne stakkarn fikk nok ikke noen. Og til sist sa hu: Slikt burde aldri eksistere, sa hu. Men da hu sa det, da fikk jeg sånt mot. Og så tok jeg banen. Jeg vet at Stendal holder «Verdens Gang». Det er en gammal, halt mann, som går og henter posten i Sandvika. I morgen tidlig kommern med skreppa. Og Stendal tar opp avisen. Da får han streifa midt i fleisen.
Hun dro et dypt sukk og fortsatte:
Jeg synes jeg sern. Han kommer til å ta begge hendene sine opp sånn og stryke nedover sitt gamle, hvite hode?
- Er han også gammel?
- Han er sytti år.
- Har han da gjort noe annet enn å glemme å sende det brevet om begravelsen?
- Å ja! Han er for troll, ser Di, mot dem.
- Hva sa så Stendal, da liket kom tilbake igjen?
- Det spør alle om. Tenestgutten sier ingenting.
- Da han så virkelig ble begravet, så var der kanskje ikke så mange, som fulgte ham?
- Jo, der var flere enn første gang. Unntagen søsteren, stakkar, den gamle kroken. Hu orket ikke. Hu fikk ikke fulgt sin bror. Hu fikk ikke den fornøyelsen å se sin bror satt i graven. Men han fikk nu endelig en riktig begravelse. Presten talte vakkert.
- Jeg trodde ikke prestene talte over fattiglemmer.
- Jo, de får nok værsgo det nå! Det kommer at det var en dag de kom til Brønns kjerke med en fattig. Og der var ingenting å se eller høre. Så var der en som sa høyt: Er det et dyr som skal begraves her? Og siden den ting er det hendt den goe ting at klokkene går, og presten er pokka tel å tale? Undres forresten på hva du sitter der og smør i hop, sa hun strengt.
- Jeg skriver opp det De sier.
- Ja, det kan Di godt. Men det er én ting jeg gjerne vil Di skal sette. For jeg er ikke redd Stendal jeg, hverken Stendal eller Thorn.
- Hvem er Thorn?
- Det er en som bor i Sandvika, og som narrer folk til å flytte inn på Dønsi. Jeg er ikke redd for han heller, derfor er det en ting jeg gjerne vil Di skal sette inn i bladet. Jeg har aldri vøri på straff, så jeg kan gjerne komme der, hvis jeg gjør noe som jeg skal der for.
- Hva er det De vil jeg skal sette?
- Ja, nå kommer det. Di kan trygt sette det, for det er sant. At slikt må slettes ikke eksistere. Vil Di sette det?
- Ja. Men nå skulle jeg høre litt om Dem selv. Hva heter De?
- Hva jeg heter? Vil De ha meg fram. Ja, jeg er ikke redd for å si navnet mitt, og det er ikke noe stygt navn. Heller ikke er jeg redd for Stendal. Men jeg - må - gå - litt - ut - jeg - blir - dårna. Hun holdt seg for brystet.
Hun gikk fort ut. Jeg ventet i en halv time. Gikk hen til vinduet og så efter henne. Hun var og ble borte.
Jeg skulle jo levere en tegning.
Det eneste som var igjen av henne, var sjalet, som lå på ryggen av lenestolen.
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 318-321, Wikipedia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar