Krohg skrev i sitt verk blant annet: «Det er ikke sant at bare kunstnere skjønner seg på kunst, men det sannsynligste er dog at de skjønner seg mer på det enn andre.» Det er ikke vanskelig å si seg enig i det. I hvert fall ikke for meg. Jeg kan tenke meg få som skjønner mindre om kunst enn meg. Men, om ikke annet, så har jeg blitt gladere å lese om det med årene.
Krohg ble ikke ferdig med Munch. Kanskje ikke så rart, blir man noensinne ferdig med ham? I artikkelen «En analyse» fra 1902 skriver han blant annet:
At Munch skjærer dem i øynene som har splinter i dem, er lett forståelig. Allerede ved deres første målestokk, fotografisk likhet med naturen, svikter han dem i den grad at der ikke engang blir bruk for noen som helst målestokk.
Munchs bilder ligner ikke naturen som kopi betraktet. De er i så henseende heller motsatt naturen.
Ti han ser den kun i en stemnings lys og mørke og ser kun det av den som faller inn under denne stemning. Han omdanner, forenkler eller mangfoldiggjør den, alt eftersom stemningen omdannes, forenkles eller mangfoldiggjøres. Det er heller ikke noen alminnelige kjente stemninger han maler, det er ikke slik som er felles for de fleste mennesker. Var det enda det!
Nei! Det er ikke vemod ved høsten og døden, glede ved liv og kjærlighet, lengsel og atter lengsel. Disse så ofte tenkte, skrevne og malte følelser kan godt forenes selv med en streng kopiering av naturen. De finnes der likesom allerede, fordi så mange allerede har lagt dem inn deri. De er blitt som uttrykk i et sprog.
Det er Munchs egen personlige individuelle stemning ved den enkelte anledning som ligger i bildet. Ikke alene den han kommer i ved å se vedkommende motiv, men den han allerede var i på forhånd, uansett motivet. Og så maler han motivet, således som det ser ut gjennom den stemning hvori han tilfeldigvis befinner seg. Derav følger at naturen og motivet ikke kan ligne naturen, ti det og den forandrer seg efter hans stemning. Undertiden synes han den ser sådan ut, undersiden sådan. Undertiden påvirker endog dens prakt ham ubehagelig og gjør ham tristere. Da maler han en dissonans. Undertiden strømmer han over av glede over dens skjønnhet og ynde og ser kun skjønnhet og ynde, mangedobbelt. Og da utelater han alt det vilkårlige som alltid finnes ved siden av, og som forstyrrer harmonien. Han utelater det ikke med vilje. Han ser det ikke, føler det ikke. Og han utelater ikke alene, men han legger til på den annen side, inntil han når sin stemnings mål. Han maler ikke naturen, han maler selve sin stemning. Han er ikke stemningsmaler, men han er sin stemnings maler. Og her er det han viser seg som den store mester. Den stemning kopierer han tro og nøyaktig, ubønnhørlig og inntil de minste detaljer. Her er han realist. Ellers ikke.
Man har sagt at han er impresjonist. Det er i grunnen slett ikke riktig.
Impresjonismen er kun en utløper av realismen. Mistrøstig over å se at selv den høyeste virtuositet, den største troskap, den iherdigste fordypelse i naturen, kun ga en svak likhet med denne, og kanskje jaget fremover av fotografien, som iallfall med hensyn til former og detaljer kom nærmere, oppga man kopieringen som håpløs og avmektig og ville nå naturens inntrykk, siden man ikke kunne nå den selv, fremstille en ekstrakt, siden man ikke kunne få dens detaljrikdom og helhet på samme tid, men det var dog stadig naturen der sto som det store mål. Visstnok skulle naturen ses gjennom et temperament, men det var naturen som var hovedsaken, ikke temperamentet. Og det var temperamentet som noe konstant, ikke temperamentets enkelte flyktige uttrykksformer, der hadde betydning som seglass. Man hadde kun et glass, men Munch har mange hundre, og lager stadig nye. Han lager dem selv. Enkelte forstørrer, andre forminsker, enkelte forvrir, andre igjen splitter.
Som den store og knappe stilist han er i foredraget, pynter han ikke sin stemning, men gir kun det vesentlige av den.
En følge av at Munchs tanke ikke likesom realistenes og impresjonistenes tanke er en tabula rasa foran naturen, er det at bildene virker langt utover sine rammer. De gjør likesom ikke inntrykk av å være firkantet, fordi man ikke tenker på grensen som dannes av rammene. De er ikke avskårne stykker av naturen. De er heller ikke i tid innskrenket til det moment der ellers er det som er fremstillet på bilder.
Man bringes ved å se dem til å tenke frem og tilbake.
Munchs bilder ligner ikke naturen som kopi betraktet. De er i så henseende heller motsatt naturen.
Ti han ser den kun i en stemnings lys og mørke og ser kun det av den som faller inn under denne stemning. Han omdanner, forenkler eller mangfoldiggjør den, alt eftersom stemningen omdannes, forenkles eller mangfoldiggjøres. Det er heller ikke noen alminnelige kjente stemninger han maler, det er ikke slik som er felles for de fleste mennesker. Var det enda det!
Nei! Det er ikke vemod ved høsten og døden, glede ved liv og kjærlighet, lengsel og atter lengsel. Disse så ofte tenkte, skrevne og malte følelser kan godt forenes selv med en streng kopiering av naturen. De finnes der likesom allerede, fordi så mange allerede har lagt dem inn deri. De er blitt som uttrykk i et sprog.
Det er Munchs egen personlige individuelle stemning ved den enkelte anledning som ligger i bildet. Ikke alene den han kommer i ved å se vedkommende motiv, men den han allerede var i på forhånd, uansett motivet. Og så maler han motivet, således som det ser ut gjennom den stemning hvori han tilfeldigvis befinner seg. Derav følger at naturen og motivet ikke kan ligne naturen, ti det og den forandrer seg efter hans stemning. Undertiden synes han den ser sådan ut, undersiden sådan. Undertiden påvirker endog dens prakt ham ubehagelig og gjør ham tristere. Da maler han en dissonans. Undertiden strømmer han over av glede over dens skjønnhet og ynde og ser kun skjønnhet og ynde, mangedobbelt. Og da utelater han alt det vilkårlige som alltid finnes ved siden av, og som forstyrrer harmonien. Han utelater det ikke med vilje. Han ser det ikke, føler det ikke. Og han utelater ikke alene, men han legger til på den annen side, inntil han når sin stemnings mål. Han maler ikke naturen, han maler selve sin stemning. Han er ikke stemningsmaler, men han er sin stemnings maler. Og her er det han viser seg som den store mester. Den stemning kopierer han tro og nøyaktig, ubønnhørlig og inntil de minste detaljer. Her er han realist. Ellers ikke.
Man har sagt at han er impresjonist. Det er i grunnen slett ikke riktig.
Impresjonismen er kun en utløper av realismen. Mistrøstig over å se at selv den høyeste virtuositet, den største troskap, den iherdigste fordypelse i naturen, kun ga en svak likhet med denne, og kanskje jaget fremover av fotografien, som iallfall med hensyn til former og detaljer kom nærmere, oppga man kopieringen som håpløs og avmektig og ville nå naturens inntrykk, siden man ikke kunne nå den selv, fremstille en ekstrakt, siden man ikke kunne få dens detaljrikdom og helhet på samme tid, men det var dog stadig naturen der sto som det store mål. Visstnok skulle naturen ses gjennom et temperament, men det var naturen som var hovedsaken, ikke temperamentet. Og det var temperamentet som noe konstant, ikke temperamentets enkelte flyktige uttrykksformer, der hadde betydning som seglass. Man hadde kun et glass, men Munch har mange hundre, og lager stadig nye. Han lager dem selv. Enkelte forstørrer, andre forminsker, enkelte forvrir, andre igjen splitter.
Som den store og knappe stilist han er i foredraget, pynter han ikke sin stemning, men gir kun det vesentlige av den.
En følge av at Munchs tanke ikke likesom realistenes og impresjonistenes tanke er en tabula rasa foran naturen, er det at bildene virker langt utover sine rammer. De gjør likesom ikke inntrykk av å være firkantet, fordi man ikke tenker på grensen som dannes av rammene. De er ikke avskårne stykker av naturen. De er heller ikke i tid innskrenket til det moment der ellers er det som er fremstillet på bilder.
Man bringes ved å se dem til å tenke frem og tilbake.
(Munchs I haven fra 1902)
Ved det bilde hvor unge piker plukker blomster, føler man at de har plukket allerede en stund, de plukker og de vil vedbli med det ennu lenge. En annen maler ville, hvis han ønsket å uttrykke at de lenge hadde holdt på, brukt det simple middel å legge en hel del avplukkede blomster et sted. Og for å uttrykke fremtiden ville vedkommende stillet noen ennu tomme kurver hen. Men Munch gir både fortiden og fremtiden i selve måten, de plukker på, i deres iver, i sin egen, i malerens sympati med denne iver.
Hadde han her malt scenen fotografisk lik, ville han ikke fått kopiert den stemning han var i da han så blomsterplukningen, og hvorledes blomsterplukningen opptokes i stemningen.
Ved bildet av barna i skogen har han sannsynligvis slett ikke sett noen barn, men deres litenhet i motsetning til skogens ensomme storhet uttrykker hans stemning en dag, da han gikk der. Man bebreider ham at han ikke har malt enkelte trær og grener på trærne. Herregud, i det øyeblikk man gir seg til å se de enkelte trær og de enkelte grener, er jo fortryllelsen hevet. Ti det er skogen som enhet, som mystisk vesen, som den store Pan, der imponerer og knuger.
Hadde han her malt scenen fotografisk lik, ville han ikke fått kopiert den stemning han var i da han så blomsterplukningen, og hvorledes blomsterplukningen opptokes i stemningen.
Ved bildet av barna i skogen har han sannsynligvis slett ikke sett noen barn, men deres litenhet i motsetning til skogens ensomme storhet uttrykker hans stemning en dag, da han gikk der. Man bebreider ham at han ikke har malt enkelte trær og grener på trærne. Herregud, i det øyeblikk man gir seg til å se de enkelte trær og de enkelte grener, er jo fortryllelsen hevet. Ti det er skogen som enhet, som mystisk vesen, som den store Pan, der imponerer og knuger.
(Munchs Barn i skogen fra 1901-02)
Og når Munch ser et uhyggelig hus mot en uhyggelig himmel, virker disse to ting slik på ham i den stemning han da er, at han sier til seg selv: Der inne må der nettopp ha ligget en død mann. Han maler da likkisten som bæres ut. Og han ser kun det ene: uhyggen, der oppsluker alle detaljer. Ornamentene på likkisten spiller ingen rolle, altså maler han dem ikke. Mennenes individualitet spiller ingen rolle, det er kun noen «menn». Derfor individualiserer han dem ikke. Men han individualiserer stemningen.
Fordi bildene ikke stanser ved rammene slik som sedvanlige bilder, går det ene bilde i hans samling bløtt over i de andre. De enkelte malerier strides ikke som på andre utstillinger med hinannen innbyrdes, hvor de kjemper om å overdøve hinannen og tiltrekke seg tilskuernes oppmerksomhet. De er ikke hinannens fiender. Derav kommer det at ikke alene hvert bilde er en helhet, men hele utstillingen er en helhet.
De enkelte bilder danner forskjellige instrumenter i en symfoni.
Og dog er der mange, efter hva vi har sett av avisene, der ikke, når de kommer inn på Munchs utstilling hører den deiligste musikk.
Nettopp fordi Munch, som utviklet, skildrer sine egne stemninger og seg selv gjennom sin forskjellige måter å se naturen på, er han dikter.
Han slutter seg som den fjerde til våre tre store diktere.
Fordi bildene ikke stanser ved rammene slik som sedvanlige bilder, går det ene bilde i hans samling bløtt over i de andre. De enkelte malerier strides ikke som på andre utstillinger med hinannen innbyrdes, hvor de kjemper om å overdøve hinannen og tiltrekke seg tilskuernes oppmerksomhet. De er ikke hinannens fiender. Derav kommer det at ikke alene hvert bilde er en helhet, men hele utstillingen er en helhet.
De enkelte bilder danner forskjellige instrumenter i en symfoni.
Og dog er der mange, efter hva vi har sett av avisene, der ikke, når de kommer inn på Munchs utstilling hører den deiligste musikk.
Nettopp fordi Munch, som utviklet, skildrer sine egne stemninger og seg selv gjennom sin forskjellige måter å se naturen på, er han dikter.
Han slutter seg som den fjerde til våre tre store diktere.
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 175+177-179, Wikipedia, Store norske leksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar