Krohg skrev som nevnt tidligere om mange malere, også om Hans Gude (1825-1903). Naturlig nok - han hadde jo Gude som lærer da han studerte i Karlsruhe sammen med sin kompis Eilif Peterssen (1852-1928, også en norsk tegner og maler) fra 1873. Jeg er litt stolt av det. Ikke at jeg studerte sammen med dem, det hadde gjort meg mer giktbrudden enn jeg kan skryte på meg. Men at sistnevnte (Peterssen) var en del av «Lysakerkretsen». Og han bodde i Bombakken 4, det er et drøyt steinkast fra der jeg har bodd i nær 14 år. Så når jeg forserer bakken (riktignok sjelden og alltid i selskap med hunden Teddy jeg fra tid til annen har gleden av å ha på besøk), så tenker jeg på ham. Altså Peterssen. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å gjengi. Og heller ikke om Gude må innrømmes. Men følgende lille historie som Krohg skrev i 1891:
(Krohg, Kampen for tilværelsen, 1889)
Jeg var snart ni år og hadde ennu aldri slåss, for jeg hadde jo ingen bror og var alltid sammen med mine søstre og deres venninner. De fleste gutter i gaten var eldre enn jeg. En dag da jeg gikk med småpikene, satt en av disse guttene, «Flæsken», oppe på en portstolpe og ropte: «Der kommer'n Jentekristian - æ - bæh - hjelp meg å le att'n.» Det skar meg dypt i hjertet. Og jeg ville skaffe meg en venn. Da det ikke gikk på annen måte, for de var alle sammen så hovne, så besluttet jeg å slåss med en; for jeg hadde hørt at da blir man de beste venner bakefter - og det var ingen som ville være venn med en gutt som ikke var «hvass», og for å være «hvass» måtte man slåss. Jeg gikk og så efter en som jeg kunne like, og en dag traff jeg Hjalmar Welhaven [1850-1922, norsk arkitekt og skientusiast] utenfor Universitetet. Han ville jeg gjerne være venner med. Han kom dessuten ofte i gården hvor vi bodde, til sin onkel, og derfor knyttet jeg da mine spinkle, små never og stanset og spurte om det var noe han ville. Han svarte ikke, bare lo og hivde meg opp på gressplenen. Så fór jeg løs på ham igjen, det gikk likedan, og slik en tre, fire ganger - dermed skiltes vi - uten vennskap, for det var jo ikke noe slagsmål det.
Jeg gikk skuffet hjem og hadde også en sorg til: jeg var altså «råtten». Det hadde jeg ikke visst før, for han var jo ikke det aller minste større eller eldre enn meg. [Det med alderen er ikke helt riktig, siden Krohg var født i 1852, altså to år etter Welhaven]
Om aftenen fikk min far besøk av Catharinus Bang [1822-1898, norsk litteraturhistoriker]. Han hadde stått og sett på det hele og fortalte det som noe uhyre komisk. Så ble det besluttet at jeg skulle på skolen for å være sammen med gutter. Jeg kom inn i 4de felles. Men der gikk det ikke stort bedre. Jeg visste nu at jeg var «råtten», det var ikke noe å gjøre ved det. Der var nok et par gutter som var likeså «råtne» som jeg; men dem var der jo ikke noe moro ved.
Med jentene ville jeg ikke leke mer, og så ble jeg gående mest alene eller satt og klusset med min tantes vannfarver og blyanter. En dag hadde jeg gjort noen nisser, som sprang fort og hadde røde toppluer. Gamle Anne, tjenestepiken, gikk gjennom stuen med sin støvekost, fikk se det, rev det fra meg og viste det stolt til min far som satt og leste, og spurte om det ikke kunne bli en stor maler av meg. Han svarte at alle barn kunne gjøre sånt. Men på meg gjorde hennes ord dypt inntrykk, og fra den dag satt jeg ofte og tegnet og sølte med farve.
En liten gutt, mindre enn meg selv, så jeg ofte i Grottebakken, han gikk så fast og fort sammen med sin far og sin bror. Han så «hvass» ut, men snill allikevel - og han ville jeg gjerne vært venn med.
Han bodde på Hegdehaugen og gikk på Borgerskolen - det var det eneste jeg visste om ham.
Så kom jeg opp i 5te.
Det var første dag. Vi var der en time bare.
Med engang kom han inn av døren, skulle gå der på Nissens skole som jeg og het Eilif Peterssen. Eilif var det rareste navn jeg hadde hørt og lot ham stige enda mer i min beundring.
Om eftermiddagen gikk jeg oppover til Hegdehaugen for å nikke til ham, hvis han var ute og lekte på gaten. Det var han ikke, og jeg måtte gå hjem igjen; men neste dag ble vi venner i klassen. Og det viste seg at han var forferdelig flink til å «tegne ansikter». De så nesten ut som de var trykt.
Så ble jeg smittet av ham, og tegnet mer og mer ansikter, og senere har vi begge to holdt på med det.
Jeg gikk skuffet hjem og hadde også en sorg til: jeg var altså «råtten». Det hadde jeg ikke visst før, for han var jo ikke det aller minste større eller eldre enn meg. [Det med alderen er ikke helt riktig, siden Krohg var født i 1852, altså to år etter Welhaven]
Om aftenen fikk min far besøk av Catharinus Bang [1822-1898, norsk litteraturhistoriker]. Han hadde stått og sett på det hele og fortalte det som noe uhyre komisk. Så ble det besluttet at jeg skulle på skolen for å være sammen med gutter. Jeg kom inn i 4de felles. Men der gikk det ikke stort bedre. Jeg visste nu at jeg var «råtten», det var ikke noe å gjøre ved det. Der var nok et par gutter som var likeså «råtne» som jeg; men dem var der jo ikke noe moro ved.
Med jentene ville jeg ikke leke mer, og så ble jeg gående mest alene eller satt og klusset med min tantes vannfarver og blyanter. En dag hadde jeg gjort noen nisser, som sprang fort og hadde røde toppluer. Gamle Anne, tjenestepiken, gikk gjennom stuen med sin støvekost, fikk se det, rev det fra meg og viste det stolt til min far som satt og leste, og spurte om det ikke kunne bli en stor maler av meg. Han svarte at alle barn kunne gjøre sånt. Men på meg gjorde hennes ord dypt inntrykk, og fra den dag satt jeg ofte og tegnet og sølte med farve.
En liten gutt, mindre enn meg selv, så jeg ofte i Grottebakken, han gikk så fast og fort sammen med sin far og sin bror. Han så «hvass» ut, men snill allikevel - og han ville jeg gjerne vært venn med.
Han bodde på Hegdehaugen og gikk på Borgerskolen - det var det eneste jeg visste om ham.
Så kom jeg opp i 5te.
Det var første dag. Vi var der en time bare.
Med engang kom han inn av døren, skulle gå der på Nissens skole som jeg og het Eilif Peterssen. Eilif var det rareste navn jeg hadde hørt og lot ham stige enda mer i min beundring.
Om eftermiddagen gikk jeg oppover til Hegdehaugen for å nikke til ham, hvis han var ute og lekte på gaten. Det var han ikke, og jeg måtte gå hjem igjen; men neste dag ble vi venner i klassen. Og det viste seg at han var forferdelig flink til å «tegne ansikter». De så nesten ut som de var trykt.
Så ble jeg smittet av ham, og tegnet mer og mer ansikter, og senere har vi begge to holdt på med det.
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 126-127, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar