Krohg intervjuet (og tegnet) ikke bare malere, skuespillere og sangere. Han intervjuet også politikeren og avismannen Ola Thommessen som var redaktør i VG fra 1878 til 1910, etter å ha blitt ansatt der i 1876. Thommessen er for øvrig ikke helt fordelaktig karikert som hovedpersonen i Knut Hamsuns roman «Redaktør Lynge» fra 1893. Men her er Krohgs intervju fra 1895:
(Thommessen malt av Heyerdahl i 1888)
«Hvem er det du skal intervjue i dag,» sa han, da jeg trådte inn med skisseboken under armen.
«Deg.»
«Tøv!»
«Du vet, du skal ikke gjøre mot andre hva du ikke vil at andre skal gjøre med deg,» sa jeg mildt, men inntrengende.
«Det er sant. Man tenker aldri på konsekvensene av sine gjerninger. Men jeg er så uopplagt i kveld. Den avisen jeg ser inne i hodet mitt for i morgen, er dårlig. Den har ingen sjel. Den virker ikke kunstnerisk, ikke som en levende helhet.»
«Det interesserer deg altså like meget ennu?»
«Føler jeg at jeg blir gammel, håper jeg at jeg kan forsvinne. Det burde være en aldersgrenselov for redaktører som for offiserer. Det er jo der mer enn noe annet sted påkrevet at ikke noen gamle stabeiser ligger i veien for de unge, som har aktualitetens evne og friskhet i høyere grad.»
«Ja, det er jo ingen tvil om at der skal et særegent talent til å være journalist.»
«Naturligvis. Det går en mengde intelligente folk omkring, meget bedre mennesker enn oss journalister; men hver gang de skal lage en artikkel, er det som de skulle i barselseng. De holder på og gnir til de har fått gnidd vekk nettopp det som virker, som griper andre, fordi du er grepet selv. Med andre ord, de er ikke journalister.»
«Skriver du da med en gang og retter slett ikke?»
«Nesten aldri, men undertiden stryker jeg i korrekturen noen dumheter . . . eller setter nye inn.»
«Hvordan kom du egentlig til å bli student og journalist?»
«Det er en lang historie. Men den som først tok seg av meg, det var presten Herman Lunde [1841-1932]. Han var lærer på Horten. Du vet, undertiden kan en lærer knytte en til seg for livet. hvis han i den alder da man er riktig bløt, forstår en og tar seg av en. Han var en av dem. En dag hadde jeg skrevet en stil om den første monitor som løp av stabelen på verftet der nede. Lunde leste den opp for klassen. «Denne her,» sa han, «er så god at den gjerne kunne stå som korrespondanse i «Morgenbladet»: Jeg forsikrer deg på min samvittighet og ære at jeg var stoltere av den ros da, - enn jeg ville vært nu! Forresten var jeg også salmedikter. Jeg skrev en som mine venner gleder meg med å sitere begynnelsen av den dag i dag:
«Deg.»
«Tøv!»
«Du vet, du skal ikke gjøre mot andre hva du ikke vil at andre skal gjøre med deg,» sa jeg mildt, men inntrengende.
«Det er sant. Man tenker aldri på konsekvensene av sine gjerninger. Men jeg er så uopplagt i kveld. Den avisen jeg ser inne i hodet mitt for i morgen, er dårlig. Den har ingen sjel. Den virker ikke kunstnerisk, ikke som en levende helhet.»
«Det interesserer deg altså like meget ennu?»
«Føler jeg at jeg blir gammel, håper jeg at jeg kan forsvinne. Det burde være en aldersgrenselov for redaktører som for offiserer. Det er jo der mer enn noe annet sted påkrevet at ikke noen gamle stabeiser ligger i veien for de unge, som har aktualitetens evne og friskhet i høyere grad.»
«Ja, det er jo ingen tvil om at der skal et særegent talent til å være journalist.»
«Naturligvis. Det går en mengde intelligente folk omkring, meget bedre mennesker enn oss journalister; men hver gang de skal lage en artikkel, er det som de skulle i barselseng. De holder på og gnir til de har fått gnidd vekk nettopp det som virker, som griper andre, fordi du er grepet selv. Med andre ord, de er ikke journalister.»
«Skriver du da med en gang og retter slett ikke?»
«Nesten aldri, men undertiden stryker jeg i korrekturen noen dumheter . . . eller setter nye inn.»
«Hvordan kom du egentlig til å bli student og journalist?»
«Det er en lang historie. Men den som først tok seg av meg, det var presten Herman Lunde [1841-1932]. Han var lærer på Horten. Du vet, undertiden kan en lærer knytte en til seg for livet. hvis han i den alder da man er riktig bløt, forstår en og tar seg av en. Han var en av dem. En dag hadde jeg skrevet en stil om den første monitor som løp av stabelen på verftet der nede. Lunde leste den opp for klassen. «Denne her,» sa han, «er så god at den gjerne kunne stå som korrespondanse i «Morgenbladet»: Jeg forsikrer deg på min samvittighet og ære at jeg var stoltere av den ros da, - enn jeg ville vært nu! Forresten var jeg også salmedikter. Jeg skrev en som mine venner gleder meg med å sitere begynnelsen av den dag i dag:
Vår Gud, han er så nådig,
Men djevlen er så grådig.
Men djevlen er så grådig.
Det mål min ærgjerrighet dengang nærmest festet seg ved, det var å komme opp på prekestolen i Borre kirke. Men livet desillusjonerer. Nu higer jeg ikke lenger så høyt.
Jeg begynte forresten min journalistiske løpebane som avisgutt for «Gjengangeren» og løp to ganger om uken fra den ene enden av Horten til den annen. Horten er, som bekjent, like lang som London. Det fikk jeg seks skilling pr. gang, så da jeg hadde holdt på nesten en hel vinter, ble det til en daler. For den kjøpte jeg litteratur, Petersens Norgeshistorie osv. En sommer forsøkte jeg meg som kvegdriver. Jeg var med far inn i Bohuslen etsteds og kjøpte kveg. Dem drev vi gjennom hele Smålenene. I Sarpsborg kjøpte jeg en gammel Madvigs latinske grammatikk og pugget på ferjen mellom Moss og Horten: amo, amas, amat. Foreløpig syntes der ikke å være noen utvei til å studere. Jeg tenkte på å gå til sjøs. Da mine barndomsvenner, nuværende professor Breda [Olaus Jensen Breda, 1853-1916, norskamerikansk prest og filolog] i Amerika og adjunkt Sollid på Fredrikshald, reiste inn til skole i Kristiania, møtte jeg opp på Hortens brygge med et sørgelig avskjedsdikt, hvorav hver fikk en gjenpart. Jeg priste dem lykkelige, men spådde meg selv en ynkelig død i «det mørke hav». Men du vet, den drukner ei osv. Og til sist kom jeg da, som jeg tror, på min rette hylle.»
«Det morer deg vel mest, når det er riktig kamp.»
«Ja, da er jeg ofte glad. Men du som har kjent meg helt siden riksrettstiden, vet jo at jeg som har slåss så meget, i grunnen er from og helst ville leve i fred med alle mennesker. Intet tales mindre om enn politikk hjemme hos oss. Jeg husker Constance Bruun Ihlen [1863-1894, norsk skuespillerinne, flere hovedroller i Ibsenskuespill] sa engang: «Det er da i grunnen besynderlig, jeg tror ikke det hos noe menneske i hele byen politiseres så lite som hjemme hos deg.» Jeg trodde som ung at jeg skulle bli dikter, og skrev en masse lyriske dikt. Ennu er det det jeg helst leser.»
«Hvilken dikter synes du best om?»
«Byron, Byron, Byron. [Lord Byron, 1788-1824, engelsk poet] Skjønner du engelsk?»
«Nei!»
«Det er forresten praktfullt oversatt av Drachmann. Hør her!»
Han leste:
Jeg begynte forresten min journalistiske løpebane som avisgutt for «Gjengangeren» og løp to ganger om uken fra den ene enden av Horten til den annen. Horten er, som bekjent, like lang som London. Det fikk jeg seks skilling pr. gang, så da jeg hadde holdt på nesten en hel vinter, ble det til en daler. For den kjøpte jeg litteratur, Petersens Norgeshistorie osv. En sommer forsøkte jeg meg som kvegdriver. Jeg var med far inn i Bohuslen etsteds og kjøpte kveg. Dem drev vi gjennom hele Smålenene. I Sarpsborg kjøpte jeg en gammel Madvigs latinske grammatikk og pugget på ferjen mellom Moss og Horten: amo, amas, amat. Foreløpig syntes der ikke å være noen utvei til å studere. Jeg tenkte på å gå til sjøs. Da mine barndomsvenner, nuværende professor Breda [Olaus Jensen Breda, 1853-1916, norskamerikansk prest og filolog] i Amerika og adjunkt Sollid på Fredrikshald, reiste inn til skole i Kristiania, møtte jeg opp på Hortens brygge med et sørgelig avskjedsdikt, hvorav hver fikk en gjenpart. Jeg priste dem lykkelige, men spådde meg selv en ynkelig død i «det mørke hav». Men du vet, den drukner ei osv. Og til sist kom jeg da, som jeg tror, på min rette hylle.»
«Det morer deg vel mest, når det er riktig kamp.»
«Ja, da er jeg ofte glad. Men du som har kjent meg helt siden riksrettstiden, vet jo at jeg som har slåss så meget, i grunnen er from og helst ville leve i fred med alle mennesker. Intet tales mindre om enn politikk hjemme hos oss. Jeg husker Constance Bruun Ihlen [1863-1894, norsk skuespillerinne, flere hovedroller i Ibsenskuespill] sa engang: «Det er da i grunnen besynderlig, jeg tror ikke det hos noe menneske i hele byen politiseres så lite som hjemme hos deg.» Jeg trodde som ung at jeg skulle bli dikter, og skrev en masse lyriske dikt. Ennu er det det jeg helst leser.»
«Hvilken dikter synes du best om?»
«Byron, Byron, Byron. [Lord Byron, 1788-1824, engelsk poet] Skjønner du engelsk?»
«Nei!»
«Det er forresten praktfullt oversatt av Drachmann. Hør her!»
Han leste:
«Hellas, i hundre øers tunger skåret,
stedet hvor Sapphos sjel sin glød utsang» . . .
stedet hvor Sapphos sjel sin glød utsang» . . .
«Si meg,» sa han plutselig. «Har du lyst på østers og champagne?»
«Ja, det er visst og sant.»
«Jeg også. Men nu må du gå. Jeg skal gjøre i stand avisen.» -
«Ja, det er visst og sant.»
«Jeg også. Men nu må du gå. Jeg skal gjøre i stand avisen.» -
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 220-223, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar