Thorvald Amund Lammers (1841-1922) var en allsidig kar. Han er vel mest kjent for å ha vært komponist, kordirigent og operasanger, men han praktiserte også som jurist. Fra 1865-1866 arbeidet han som advokatfullmektig, og deretter som dommerfullmektig fra 1867-1870.
Sine første barneår tilbrakte han på Modums blåfargeverk, der faren var bestyrer. Å synge lærte han av sin mor, som hadde en vakker stemme. Han var allsidig i musikken også, og spilte allerede som tiåring fiolin, bratsj og piano.
(Thorvald Lammers)
Her er Krohgs artikkel fra 1895, ti år før Unionsoppløsningen:
«Gubbevare meg vel!» sa han.
Jeg skvatt nesten. Jeg hadde ikke tenkt meg at talestemmen også var så rungende. Før hadde jeg bare talt med ham under åpen himmel, og der fylte den jo ikke så meget. Men her innen fire vegger - for et organ! Og hvor elendig, spe, tynn og flat lød ikke min egen røst, da jeg gjorde en bemerkning om at han bodde hyggelig. Jeg generte meg over den og kremtet flere ganger for å få litt klang i den.
«Ja, det gjør jeg. Her skal De først se mine kunstskatter.»
Han slo ut med hånden og pekte mot den ene veggen.
«Her har vi Frits Thaulows [1847-1906, norsk maler] gamle berømte kanon fra Øvrevoll, som i sin tid gjorde så megen brudulje. Nu ser den nokså tam ut. Den er forresten bra, men den skulle jo være i legemsstørrelse, ser De.
Her har de en Jens Wang [1859-1926, norsk maler og teatermaler].
Her er en utmerket Diriks [Karl Edvard Diriks, 1855-1930, norsk maler, se også her] og her er et portrett som Heyerdahl [Hans Olaf Halvor, 1857-1913, norsk maler, se også her] har malt av Sars [Johan Ernst Welhaven Sars, 1835-1917, norsk historiker og politiker]. Jeg synes, det er betydelig.»
«Hva sier Sars om dagen om dagen til det politiske roteri (krm - krm-). Jeg synes han har skrevet utmerket om det i «Nyt Tidsskrift».»
«Jeg har ikke hørt ham uttale seg om det i den senere tid. Stortingsmennene har jo også holdt opp å komme derut siden den artikkelen.
«Den var briljant, og hvor latterlig av «Dagbladet» og «Intelligenssedlerne» å si at han er blitt gammel, bare fordi han inntar et annet standpunkt.»
«Selvfølgelig. Forresten må jeg si at jeg er aldeles uenig med Sars i dette.»
«Hvordan tror De da det går med oss og svenskene.»
«Det går bra, tenker jeg. Men det er jo sørgelig at vi ikke kan bli enige innbyrdes. Vi er jo demoralisert i mange henseender. Vet De hva jeg tror. Jeg tror for eksempel en sådan ting som det at vi går omkring og sier at vi taler norsk, er aldeles demoraliserende. For det er jo dansk. Vi ljuger for oss selv, og det er det som er demoraliserende og ødeleggende for karakteren.»
«Kanskje det. De er altså ikke enig med Sars? Da er De vel enda mer uenig med Bjørnson?»
«Ja, det er jo alt for galt med den voldgiften! Man kan ikke voldgi spørsmålet om sin selvstendighet. Det er jo et pactum turpe [skammelig avtale]. Det er en pakt som strider mot lov og ærbarhet, som det står hos Kristian Kvint. Det er ikke tillatt å gå inn på å gjøre seg til en annens slave. Friheten hører til de uavhendelige rettsgoder. Så meget husker jeg da ennu av min jus.»
«Ja, det er sant, De er jo juridisk kandidat. Var De også i praksis?»
«Gubbevare meg vel. Jeg var edsvoren i tre år.»
«Var De virkelig? Det måtte være interessant. Alle de psykologiske studier De kunne gjøre?»
«Selvfølgelig. Uhyre interessant.»
«Dømte De også folk?»
«Ja, jeg har dømt mange folk fra liv og ære.»
«Og forhørt dem?»
«Ja, jeg forhørte dem. Kryssforhørte dem. Men det var nu ikke det som var det interessanteste. For De vet det er jo alltid sørgelig; de er jo så ulykkelige disse folk. Nei, det interessanteste det var åstedsbefaringer og skjønnsforretninger og den slags, hvor man kom ut i skog og mark.»
«Ja, der fikk man jo også anledning til å studere bøndene i sin fulhet og med alle sine omsvøp og vidløftigheter.»
«Ja, ja, naturligvis.»
«Jeg synes forresten det er så vanskelig å snakke med bønder; jeg kan slett ikke.»
«Det kan jeg tenke meg. Bøndene er på sin post like ovenfor Dem instinktmessig. De merker bykaren. Men jeg kan godt snakke med dem. Er de målmann?»
«Nei.»
«Jeg er målmann.»
«Men der henne har de jo en av Munchs storartede eventyrtegninger og med en eget innkomponert tilegnelse. Hvordan har De fått tak i den?»
«Ja, det skal jeg si Dem. For en del år siden hadde vi jo en del sammenkomster her hos meg. Det var Munthe og Skredsvig og Eilif Peterssen og Werenskiold og flere. Og da sang jeg for dem mine gamle norske viser og regler, og det var noe som iallfall bidro til at Munthe begynte på disse tegningene. Derfor ga han meg den. På den annen side var det hos disse malerne at jeg først fant forståelse for visene, og som gjorde at jeg brakte dem offentlig frem. I den senere tid har jeg ikke sett noe til malerne. De bygger visst hus alle sammen. De må da tjene masse penger tross det lille land og dårlige tider.»
«Der er mange av dem som bytter seg til både gård og grunn for malerier.»
Han lo.
«Bare man kunne det i sang. Jeg skulle gjerne synge hundre arier for et lite hus utenfor byen. Si meg, hvordan er det i malerkunsten nu for tiden? Er der noen unge, kommer der noen nye frem som kan avløse de eldre i sin tid?»
«Ja, en hel del.»
«I musikken, i sangen er der ingen. Man trenger til ny tilførsel.»
«I musikken er der vel ikke så mange vekslende retninger og skoler som i bindende kunst?»
«Nei! Det er det jo ikke. Det vil si: Det er jo meget forandret fra den tid da italienerne var eneherskere. De legger jo bare an på teknikken. Og det er ikke annet enn Verdi [Giuseppe Fortunino Francesco Verdi, 1813-1901, italiensk operakomponist] de bryr seg om. Men det er blitt ganske annerledes. Nu er det stemningen og ånden i det. Hva fan bryr jeg meg om sang, når jeg ikke føler det står en personlighet bakom. Jeg kan simpelthen ikke synge noe som jeg ikke har følt og gjennomlevet. Disse operaene! Jeg tror operaenes tid er forbi. Man søker en ny kunstform, ser De.»
«Nu vil de jo ha oprettet en opera her, når det nye teater blir ferdig.»
«Mon det er klokt, De! De bør konsentrere seg på skuespillet. Hva synes de om fru Dybwad [Johanne Dybwad, 1867-1950, norsk skuespillerinne, datter av Johanne Regine Reimers, 1847-1882, norsk skuespillerinne, begge hadde ledende roller i Ibsen-oppsetninger]? Begavet dame! Så de hennes mor? Det var geni det, De! Jeg synes hun var bedre enn Samary [Jeanne Samary, 1857-1890, fransk skuespillerinne]. Det var glød!»
Jeg begynte å tegne.
«Si meg, hvor henne i landet var De som edsvoren fullmektig?»
«Numedal og Sandsvær. Jeg bodde på Kongsberg hos min far.»
«Ja det er sant, De er jo fra Kongsberg. Det kan man forresten høre.»
«Kan man høre? Nei det tror jeg aldeles ikke.»
«Jeg trodde det var derfra De hadde Deres sterke sprog. Kongsberg later til å være fruktbart på sangere. Det er vel malmen der oppe som går i røsten - var ikke Fahlstrøm [jeg vet ikke hvem Krohg har i tankene, nærmeste jeg kunne tenke på som hadde kunstneriske evner var Johan Fahlstrøm, 1867-1938, norsk skuespiller og teaterleder, men han var født i Trondheim] også derfra?»
Han lo.
«Nei, men han var riktignok fra en annen bergby. Han var fra Røros. Kongsberg er et herlig sted. Ikke selve husene og gatene, men det som Vårherre har gjort.»
«Så De har vel vært nede i grubene?»
«Mangfoldige ganger. Jeg har også studert mineralogi. Jeg har «faret an» som det heter, mange ganger. Det er praktfullt der nede. Storartede hvelvinger.»
«Har De nu også studert mineralogi?»
«Ja, det har jeg. Jeg gikk her på laboratoriet og har gjort minst to hundre analyser.»
«De har hatt mange hindringer før de ble kunstner.»
«Ja, og da jeg så endelig hadde revet meg løs og kom ned til Milano, så fikk jeg straks barnekopper og ble likeså svart i ansiktet som den hatten Deres der henne, og måtte ligge i tre måneder.»
Nu knakk spissen på blyanten.
«De har vel ikke en pennekniv?» spurte jeg.
«En pennekniv? Nei, en pennekniv har jeg ikke; men en tollekniv har jeg.»
Jeg måtte tenke på den sangen han ofte synger, om tollekniven:
Jeg er fra Norge, - og jeg er god.
Jeg skvatt nesten. Jeg hadde ikke tenkt meg at talestemmen også var så rungende. Før hadde jeg bare talt med ham under åpen himmel, og der fylte den jo ikke så meget. Men her innen fire vegger - for et organ! Og hvor elendig, spe, tynn og flat lød ikke min egen røst, da jeg gjorde en bemerkning om at han bodde hyggelig. Jeg generte meg over den og kremtet flere ganger for å få litt klang i den.
«Ja, det gjør jeg. Her skal De først se mine kunstskatter.»
Han slo ut med hånden og pekte mot den ene veggen.
«Her har vi Frits Thaulows [1847-1906, norsk maler] gamle berømte kanon fra Øvrevoll, som i sin tid gjorde så megen brudulje. Nu ser den nokså tam ut. Den er forresten bra, men den skulle jo være i legemsstørrelse, ser De.
Her har de en Jens Wang [1859-1926, norsk maler og teatermaler].
Her er en utmerket Diriks [Karl Edvard Diriks, 1855-1930, norsk maler, se også her] og her er et portrett som Heyerdahl [Hans Olaf Halvor, 1857-1913, norsk maler, se også her] har malt av Sars [Johan Ernst Welhaven Sars, 1835-1917, norsk historiker og politiker]. Jeg synes, det er betydelig.»
«Hva sier Sars om dagen om dagen til det politiske roteri (krm - krm-). Jeg synes han har skrevet utmerket om det i «Nyt Tidsskrift».»
«Jeg har ikke hørt ham uttale seg om det i den senere tid. Stortingsmennene har jo også holdt opp å komme derut siden den artikkelen.
«Den var briljant, og hvor latterlig av «Dagbladet» og «Intelligenssedlerne» å si at han er blitt gammel, bare fordi han inntar et annet standpunkt.»
«Selvfølgelig. Forresten må jeg si at jeg er aldeles uenig med Sars i dette.»
«Hvordan tror De da det går med oss og svenskene.»
«Det går bra, tenker jeg. Men det er jo sørgelig at vi ikke kan bli enige innbyrdes. Vi er jo demoralisert i mange henseender. Vet De hva jeg tror. Jeg tror for eksempel en sådan ting som det at vi går omkring og sier at vi taler norsk, er aldeles demoraliserende. For det er jo dansk. Vi ljuger for oss selv, og det er det som er demoraliserende og ødeleggende for karakteren.»
«Kanskje det. De er altså ikke enig med Sars? Da er De vel enda mer uenig med Bjørnson?»
«Ja, det er jo alt for galt med den voldgiften! Man kan ikke voldgi spørsmålet om sin selvstendighet. Det er jo et pactum turpe [skammelig avtale]. Det er en pakt som strider mot lov og ærbarhet, som det står hos Kristian Kvint. Det er ikke tillatt å gå inn på å gjøre seg til en annens slave. Friheten hører til de uavhendelige rettsgoder. Så meget husker jeg da ennu av min jus.»
«Ja, det er sant, De er jo juridisk kandidat. Var De også i praksis?»
«Gubbevare meg vel. Jeg var edsvoren i tre år.»
«Var De virkelig? Det måtte være interessant. Alle de psykologiske studier De kunne gjøre?»
«Selvfølgelig. Uhyre interessant.»
«Dømte De også folk?»
«Ja, jeg har dømt mange folk fra liv og ære.»
«Og forhørt dem?»
«Ja, jeg forhørte dem. Kryssforhørte dem. Men det var nu ikke det som var det interessanteste. For De vet det er jo alltid sørgelig; de er jo så ulykkelige disse folk. Nei, det interessanteste det var åstedsbefaringer og skjønnsforretninger og den slags, hvor man kom ut i skog og mark.»
«Ja, der fikk man jo også anledning til å studere bøndene i sin fulhet og med alle sine omsvøp og vidløftigheter.»
«Ja, ja, naturligvis.»
«Jeg synes forresten det er så vanskelig å snakke med bønder; jeg kan slett ikke.»
«Det kan jeg tenke meg. Bøndene er på sin post like ovenfor Dem instinktmessig. De merker bykaren. Men jeg kan godt snakke med dem. Er de målmann?»
«Nei.»
«Jeg er målmann.»
«Men der henne har de jo en av Munchs storartede eventyrtegninger og med en eget innkomponert tilegnelse. Hvordan har De fått tak i den?»
«Ja, det skal jeg si Dem. For en del år siden hadde vi jo en del sammenkomster her hos meg. Det var Munthe og Skredsvig og Eilif Peterssen og Werenskiold og flere. Og da sang jeg for dem mine gamle norske viser og regler, og det var noe som iallfall bidro til at Munthe begynte på disse tegningene. Derfor ga han meg den. På den annen side var det hos disse malerne at jeg først fant forståelse for visene, og som gjorde at jeg brakte dem offentlig frem. I den senere tid har jeg ikke sett noe til malerne. De bygger visst hus alle sammen. De må da tjene masse penger tross det lille land og dårlige tider.»
«Der er mange av dem som bytter seg til både gård og grunn for malerier.»
Han lo.
«Bare man kunne det i sang. Jeg skulle gjerne synge hundre arier for et lite hus utenfor byen. Si meg, hvordan er det i malerkunsten nu for tiden? Er der noen unge, kommer der noen nye frem som kan avløse de eldre i sin tid?»
«Ja, en hel del.»
«I musikken, i sangen er der ingen. Man trenger til ny tilførsel.»
«I musikken er der vel ikke så mange vekslende retninger og skoler som i bindende kunst?»
«Nei! Det er det jo ikke. Det vil si: Det er jo meget forandret fra den tid da italienerne var eneherskere. De legger jo bare an på teknikken. Og det er ikke annet enn Verdi [Giuseppe Fortunino Francesco Verdi, 1813-1901, italiensk operakomponist] de bryr seg om. Men det er blitt ganske annerledes. Nu er det stemningen og ånden i det. Hva fan bryr jeg meg om sang, når jeg ikke føler det står en personlighet bakom. Jeg kan simpelthen ikke synge noe som jeg ikke har følt og gjennomlevet. Disse operaene! Jeg tror operaenes tid er forbi. Man søker en ny kunstform, ser De.»
«Nu vil de jo ha oprettet en opera her, når det nye teater blir ferdig.»
«Mon det er klokt, De! De bør konsentrere seg på skuespillet. Hva synes de om fru Dybwad [Johanne Dybwad, 1867-1950, norsk skuespillerinne, datter av Johanne Regine Reimers, 1847-1882, norsk skuespillerinne, begge hadde ledende roller i Ibsen-oppsetninger]? Begavet dame! Så de hennes mor? Det var geni det, De! Jeg synes hun var bedre enn Samary [Jeanne Samary, 1857-1890, fransk skuespillerinne]. Det var glød!»
Jeg begynte å tegne.
«Si meg, hvor henne i landet var De som edsvoren fullmektig?»
«Numedal og Sandsvær. Jeg bodde på Kongsberg hos min far.»
«Ja det er sant, De er jo fra Kongsberg. Det kan man forresten høre.»
«Kan man høre? Nei det tror jeg aldeles ikke.»
«Jeg trodde det var derfra De hadde Deres sterke sprog. Kongsberg later til å være fruktbart på sangere. Det er vel malmen der oppe som går i røsten - var ikke Fahlstrøm [jeg vet ikke hvem Krohg har i tankene, nærmeste jeg kunne tenke på som hadde kunstneriske evner var Johan Fahlstrøm, 1867-1938, norsk skuespiller og teaterleder, men han var født i Trondheim] også derfra?»
Han lo.
«Nei, men han var riktignok fra en annen bergby. Han var fra Røros. Kongsberg er et herlig sted. Ikke selve husene og gatene, men det som Vårherre har gjort.»
«Så De har vel vært nede i grubene?»
«Mangfoldige ganger. Jeg har også studert mineralogi. Jeg har «faret an» som det heter, mange ganger. Det er praktfullt der nede. Storartede hvelvinger.»
«Har De nu også studert mineralogi?»
«Ja, det har jeg. Jeg gikk her på laboratoriet og har gjort minst to hundre analyser.»
«De har hatt mange hindringer før de ble kunstner.»
«Ja, og da jeg så endelig hadde revet meg løs og kom ned til Milano, så fikk jeg straks barnekopper og ble likeså svart i ansiktet som den hatten Deres der henne, og måtte ligge i tre måneder.»
Nu knakk spissen på blyanten.
«De har vel ikke en pennekniv?» spurte jeg.
«En pennekniv? Nei, en pennekniv har jeg ikke; men en tollekniv har jeg.»
Jeg måtte tenke på den sangen han ofte synger, om tollekniven:
Jeg er fra Norge, - og jeg er god.
Da jeg selv leste den siste setningen skrevet for 123 år siden, fikk jeg en litt emmen smak i munnen. Men så lenge det bare dreide seg om en tollekniv, så stod det vel til troende.
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 210-212, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar