Skalpell og sprøyte

  Når et reagensglass eksploderer i hånden, gjør det nødvendigvis vondt. Men smerten kan jeg ikke huske. Jeg tenkte bare; «Nå får jeg kjeft!». Far hadde et slags snekkerverksted på andre siden av gangen for våre soverom. Det var der jeg stod med miksturene da uhellet inntraff, jeg stod og så på sølet. Sølet fordelte seg på vegger, tak, gulv og i min høyre hånd, der var det for øvrig mest blod. En sjelden gang får man tak i en lege når man trenger det, det var bare å sette seg i bilen retning SiA (Sentralsykehuset i Akershus) i Lørenskog. Jeg skjønte ikke hvorfor far ikke heller arbeidet på Bærum Sykehus, det lå jo bare noen steinkast unna. Jeg tror jeg ble lagt på operasjonsbordet, og så sørget bedøvelsen for at jeg ikke erindret mer av det heller, selv om det muligens var lokalbedøvelse. Å ta stingene en uke etter derimot, det syntes jeg var vondt. I tillegg føltes det  som det banket på innsiden av hånden et helt år. Selv om det bare ble fire-fem sting, så viste det seg at det var ikke så rart at det banket. Året etter tok nemlig far meg i hånden, uten at jeg husker noen bakgrunn for håndhilsningen. Han la merke til at det gjorde vondt for meg, var bare å dra tilbake til sykehuset for røntgen. Det viste seg at han hadde glemt å pelle ut alle glasskårene, så det ble en liten runde til med skalpellen. Mange år senere demret det for meg hvorfor far ikke arbeidet på Bærum Sykehus den gang, det var nok ikke fordi han ikke ville. Men da var det ansiennitet som gjaldt, man måtte ta den stilling som var tilgjengelig, om det så lå 60 km eller lenger unna. Det gikk vel en 10-12 års tid før han endelig endte opp på Bærum.

  Samme år, året før eller etter - spiller ingen rolle - da tok han meg med for å se på en liten operasjon han skulle foreta, denne gang ikke min. Jeg burde nok tatt bedøvelse da også, for han hadde ikke før gjort et aldri så lite snitt i offeret, så besvimte jeg tvert. Dersom hensikten var å inspirere meg henimot legeyrket, var det ikke så genialt, jeg har siden aldri helt tålt synet av blod.

  Mor hadde noen år før dette sluttet som sykepleierske. Med tre rabagaster som oss, var det vel mer enn nok å holde orden på hjemme. For selv hjalp vi ikke til med noen verdens ting, vi sparket av oss sko så snart vi var innenfor døren etter skoletid, slukte maten i løpet av tretti sekunder, for så å løpe ut for lek i gatene og rundt om i skogen igjen. Mor vasket hus og klær, handlet inn og laget mat, stoppet sokker, hun ble også en mester ved sybordet, og senere aktiv i Husfliden. Særlig flinke til å legge fra oss klær i skittentøykurven var vi heller ikke, det ble forlatt der vi fant det for godt, ofte ble noe av det - vinterstid særlig luer, votter og skjerf, gjenglemt hos forskjellige venner. Det hjalp litt da mor sydde på små lapper med våre initialer og telefon-nummer. Nummeret husker jeg den dag i dag, heldigvis er 67147241 ikke i bruk nå, det hadde nesten føltes som et slags identitetstyveri dersom det så var. Jeg tror dessverre mor aldri fikk en takk for strevet. For å omskrive Ibsens ord:

«Her var vel skjel å kreve likt igjen.
Tre velstandsherrer i den nye verden
har glemt sin norske mor og skoleferden.»

  En dag var det tid for vaksinering. Det spiller mindre rolle hva vi skulle vaksineres mot, tre gutter satt i alle fall ved kjøkkenbordet og ventet på nålen. Jeg skal ikke si for sikkert om mor var litt «rusten» etter noen års yrkesfravær, det var uansett storebror som var først ut. Skjorteermet ble rullet opp, «målet» renset og sterilisert, kanylen påmontert, vaksinen trukket opp i sprøyten og sprøyten tømt for luft. Det var med andre ord klart for injisering. Storebror lukket øynene, vi to andre hadde gluggene vidåpne. Det så nesten ut som mor kastet en «dartpil»! Det hørtes et «schmakk» og i nesten samme stund et «splasj». Hun hadde kjørt nålen tvers gjennom overarmen hans, bare veggen ble vaksinert! Hun fikk aldri sette flere vaksiner på ham. Nok en potensiell legekarriere hadde falt i grus.

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.