Sven Elvestad møter Röhm og Hitler!

Sven Elvestad møter Röhm og Hitler!

Sven fortsatte å skrive romaner, som ble utgitt i Norge, Sverige og Tyskland. «De enorme inntekter som Sven etter hvert fikk, holdt på å ødelegge ham. De siste par år av krigen ble en eneste lang rangel, fra Stockholm til København til Helsingør og tilbake til Stockholm.»

Juli 1919 reiste Elvestad til München for å treffe sin forlegger; Georg Müller (1877-1917, hvilket vil implisere at det nok var etterfølgeren han traff). Der var det også skandinaver: Bjørn Bjørnson (1859-1942, norsk skuespiller, dramatiker, journalist og teatersjef), Nils Kjær (omtalt tidligere), Bertil Malmberg (1889-1958, svensk forfatter, poet og skuespiller), Olaf Gulbransson (1873-1958, norsk tegner, maler og grafiker) og hans kone Grete (1882-1934, tysk dikter), Alfred Hagn (1882-1958, norsk maler, spion, forfatter og kirkerestauratør) og Ludvig Karsten (1876-1926, norsk maler) for å nevne noen. Senere, samme år, ble Grete forelsket i Sven Elvestad, på tross av både ekteskap og Svens legning. De snakket ofte om Tysklands fremtid. Grete sa: «Jeg kjenner en du burde treffe. En jeg tror vil interessere deg. Ernst Röhm.» [...] Ernst Röhm, 1887-1934, tysk offiser og nasjonalsosialistisk politiker, kommandant for SA (Sturmabteilung).

  «Da de forlot kafeen, var Sven alvorlig og stille.
  - Nå, sa Grete,
  - hvilket inntrykk fikk du av herrene?
  - Den mannen, svarte Sven,
  - den mannen ... han skal vi få høre om i tiden som kommer ...
  - Röhm?
  - Jeg tenker ikke først og fremst på ham. Den lille. Han med barten. Adolf Hitler.»

Fra høsten 1919 til julen 1920 tilbrakte Sven delvis i Stockholm, dels i Helsingør og Gilleleje. Mot slutten av 1920 møttes Sven, Nils og Margrethe Kjær i Berlin, og sammen dro de til Roma, Capri og Venezia. Det var i fascismens spede begynnelse, det var ikke dumt å holde munn, «men Sven hadde en usalig lyst til å innlate seg i passiar med folk.» Han kunne ikke mange ord på italiensk, men fant ut at «il sonno» betyr søvnen, og førsteministeren het Sonnino. Ikke helt uventet prøvde han å lage et ordspill av dette «som falt ytterst uheldig ut, for det første var det vrøvl, og for det annet farlig vrøvl.» Han ble arrestert, men slapp ut etter noen timer. Skandinavene kalte Mussolini for Pedersen, for å unngå å bli mistenkt for noe som helst, men «Sven kalte ham konsekvent for Musse». Jeg må innrømme at jeg gliste litt da jeg leste om Benitos kallenavn …

Benito "Musse" Mussolini

Kilde: Odd Magnar Syversen: «så gikk det sånn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad» (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia, Norsk biografisk leksikon

For første innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.