Epilog

  Tilbake i Norge arbeidet jeg ytterligere tre år i samme firma. Megler ble jeg visstnok også. Noen få måneder før jeg sluttet, nærmere bestemt i april 1986, dro jeg sammen med avdelingens nye sjef til Østen. Taiwan var spesielt, fantes ikke et skilt uten kinesiske skrifttegn, ingen av oss var særlig stiv i mandarin eller hva de nå prater der. Heldigvis hadde vi med visittkort fra de vi skulle besøke, på baksiden stod adressen på kinesisk for fremvisning ovenfor drosjesjåførene. Deretter bar det videre til Hong Kong, høyere luftfuktighet skal man lete lenge etter! Under en lunsj ble jeg sittende å smatte på edle vindråper, og kommenterte hvor fruktig eliksiren var. Mark, sjefen for Hong Kong-kontoret til det firma jeg var utplassert i London hadde invitert. Han så litt rart på meg, og kommenterte tørt: «Martin, det er portvin vi drikker.» På slutten av lunsjen snøvlet jeg kvalifisert animert: Jeg og min sjef skulle returnere til Oslo dagen etter. Da så både Mark og hans kollegaer enda mer undrende på meg: «Men, vinden blåser jo vestover! Du burde holde deg her!» Ingen fare, utbasunerte jeg, både foreldre og de på kontoret hadde forsikret oss. Et par dager før hadde en reaktor i Tsjernobyl eksplodert. Vi dro hjem, og mine venner i Hong Kong fikk rett. På alles lepper var ordet becquerel og Cesium-137, reinsdyrskav sto ikke helt øverst på menyen en periode. Skulle du mot formodning en gang befinne deg nattestid på vidda i Finnmark og få øye på noe glødende grønt i det fjerne, se ikke bort fra at det er en same født i 1986. Alternativene er riktignok mange; blant annet nordlys, en joggende tørrfisk iført refleks-vest eller en tilårskommen reinsdyrbukk!

  Nå er jeg langt inn i min voksne verden, noe særlig mer fra den skal dere slippe. Men ett minne til vil jeg gjerne dele, fra da jeg var omtrent 26-27 år. Min morfars siste leveår ble tilbrakt hjemme på Hosle. Han hadde fått kreft, og var i tillegg nesten helt døv og blind, så han kunne ikke bo i Henningsvær lenger. Selv om han hørte dårlig, fant jeg merkelig nok et toneleie (det var ikke høyt) hvor han oppfattet hva jeg sa, og på oppfordring fortalte han flere historier fra sin ungdom, blant annet om årsaken til hans dårlige hørsel: Det var i korthet all skytingen under militærtjenesten, han var i kavaleriet, og hvorvidt de red, stod eller lå og skjøt, hørselvern var det smått med. Uansett, denne siste sommeren ble han med oss opp til Henningsvær. Jeg glemmer aldri en skyfri dag med blikk hav: Han satte seg i robåten for siste gang fra øya, tok årene fatt og rodde med kraftige tak og klokkeklar kurs rett mot båtplassen innenskjærs. Vi kunne høre han juble av glede mens han fosset av gårde. Når jeg tenker på den roturen, minnes jeg nesten alltid andre vers (ja, for så vidt også 42. vers) av Terje Vigen:

«Siden jeg så ham en enkelt gang,
han lå ved bryggen med fisk;
hans hår var hvitt, men han lo og sang
og var som en ungdom frisk.
Til pikene hadde han skjemtsomme ord,
han spøkte med byens børn,
han svinget sydvesten og sprang ombord;
så heiste han fokken, og hjem han fór
i solskinn, den gamle ørn.»

  «Ich bin der Reeder, wer sind Sie?» Om jeg noen gang hadde en drøm, med bravur å få uttale disse ordene, så gikk den ikke i oppfyllelse. Dog, atskillig nærmere har jeg kommet Ibsens berømte ord fra hans eneste komedie: «Kan hende jeg seiler min skute på grunn, men så er det dog deilig å fare!»

  Jeg hadde mine disputter med far, men mor og far forble heldigvis glade i hverandre livet ut. Øya ved Henningsvær ble overtatt av mine brødre for noen år siden. Hytta utenfor Fredrikstad gikk på tvangssalg. Det var nok min skyld, i 2013 påberopte jeg sameiet oppløst etter §15 i sameieloven. Min kusine var ikke helt enig, så tre år i rettsapparatet fulgte. Slekten fikk den noe dubiøse erfaringen av å følge jussen satt i system helt til Høyesterett. Det er ganske ærverdige lokaler, det må jeg si. Og utvilsomt mange kloke hoder i dommerstanden, så vel som i Fredrikstad tingrett og Borgarting. Underveis i en alt annet enn Kafka-prosess erfarte vi at advokater ikke er helt gratis, de totale salærer for tre rettsinstanser landet et sted sør for 1,5 millioner. I sivile søksmål hender det ofte at taperen plukker opp regningen for begge parter. Så også her, trøsten er kan hende mager; to ukers betalingsfrist. Men, det var kanskje advokat man skulle vært?

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.