Anders Svarstad som omtalt i forrige innlegg, var én av de Christian Krohg kalte «De seks» i en artikkel fra 1910. Theodor Laureng (1879-1929) var en av de fem andre. Han malte landskapsmalerier og portretter, og ble fra tidlig på 1900-tallet inspirert av Edvard Munchs malerier og grafikk. De to møttes i Berlin rundt 1902. Året etter oppholdt Laureng seg i Paris, og fra 1910-1915 i Danmark, Berlin og Paris. På grunn av sykdom malte han ikke så mye i sine siste 10-15 leveår.
(Laureng, Fjellscene)
Dette er hva Krohg skrev om ham:
«Laureng er landskapsmaleren par excellense. Ja forresten så er han jo også portrettmaler, men disse to slags motiver holder han seg til. Jeg minnes ikke å ha sett genrebilder, mariner eller stillebener, ikke engang av disse som alle andre nu må gjennomgå med en krøllet duk og sekskantede epler med sorte konturer om.
Laureng flatterer ikke sine modeller, og derfor får han det karakteristiske frem. Flatterer man, så går selvfølgelig det karakteristiske bort. Noe eiendommelig ved hans portretter er at han ofte neglisjerer ansiktet, som jo i alminnelighet ansees for det viktigste ved et portrett. Men Laureng har vist at det ikke behøver å være det. En hånd kan være av like stor betydning for likheten, og selv klær som vedkommende har båret lenge eller som er utvalgt med vedkommendes personlige smak, kan bringe likheten frem.
Man sier alltid om Laurengs bilder, som man da forresten kan si om de fleste av de seks kunstnere vi her taler om, at de er skisserte.
Men skissen har jo en charme, som det ferdige bilde aldri får, selv om dette igjen kan ha andre fordeler:
Laureng er en friskfyr, sier folk. Ja, det er han, men friskfyraktigheten er gjennomført, og bak den skjuler seg megen finhet og dybde.
Av hans landskaper vil man alltid huske den brune stue oppunder åsen med de skinnende vinduer og et annet med en telegrafstolpe for enden av en allé som går langt inn i bildet. Så har vi det bekjente vårbilde med landeveien, og mange, mange andre.»
Laureng flatterer ikke sine modeller, og derfor får han det karakteristiske frem. Flatterer man, så går selvfølgelig det karakteristiske bort. Noe eiendommelig ved hans portretter er at han ofte neglisjerer ansiktet, som jo i alminnelighet ansees for det viktigste ved et portrett. Men Laureng har vist at det ikke behøver å være det. En hånd kan være av like stor betydning for likheten, og selv klær som vedkommende har båret lenge eller som er utvalgt med vedkommendes personlige smak, kan bringe likheten frem.
Man sier alltid om Laurengs bilder, som man da forresten kan si om de fleste av de seks kunstnere vi her taler om, at de er skisserte.
Men skissen har jo en charme, som det ferdige bilde aldri får, selv om dette igjen kan ha andre fordeler:
Laureng er en friskfyr, sier folk. Ja, det er han, men friskfyraktigheten er gjennomført, og bak den skjuler seg megen finhet og dybde.
Av hans landskaper vil man alltid huske den brune stue oppunder åsen med de skinnende vinduer og et annet med en telegrafstolpe for enden av en allé som går langt inn i bildet. Så har vi det bekjente vårbilde med landeveien, og mange, mange andre.»
(Karsten, Tæring, 1907)
Ja, den godeste Krohg behersket både sin penn og sin pensel. Den neste av «de seks» han omtalte, var friskusen Ludvig Karsten (1876-1926) som jeg har gjengitt noen anekdoter om tidligere (se f.eks. her). Krohg karakteriserer ham på denne måten:
Karsten er en i fulleste mål moderne maler, mer enn noen annen norsk maler, selv deri innbefattet Edvard Munch. Hva vil det nu si at være «moderne» i kunst?
Skal moten herske også her?
Ved å være «moderne» i kunst forståes eller bør iallfall forståes, at man i høyeste grad er barn av sin tid og dens forutsetninger, slik at man forstår den og kan føle dens pulsslag ikke bare i kunst, men på alle områder.
«Fyll din sjel med ditt århundres tanker og du blir et geni,» sier Goethe. Hvis han er påvirket av Munch, er det på samme måte som Munch har vært påvirket av van Gogh og van Gogh av andre; det vil si uten å tape noe av sin selvstendighet:
Karsten er Munchs egentlige og mest berettigede arvtager. Av hans mange utmerkede bilder står «Tæring» for meg som det betydeligste.
Og dernest husker jeg en «Høstpløyning. Hestene ser ut som de faktisk rører seg, skjønt de ikke har ben, eller kanskje det nettopp er derfor, det nesten til fullstendig illusjon ser ut som de rører seg nedover den lange pløyemark som ligger for dem. Tingen er jo at man heller ikke i naturen, når man iakttar en bevegelse, ser mer enn en del eller det som foretar bevegelsen. Ti idet man flytter øyet for å se også det andre stykke, vil det første stykke allerede ha forandret stilling og passer således ikke lenger til det som vi først fikserte. Dette føler man instinktmessig og flytter derfor ikke øyet, men gjetter og aner resten av bevegelsen.
Det er en sådan realistisk ufagmessig, rent intuitiv måte å se på i det hele tatt, som her er anvendt og som derfor virker så frappant som den gjør.
Enn videre husker jeg en grønn bakgrunn. Det var til et portrett. Portrettet husker jeg ikke, men jeg husker bakgrunnen, den var aldeles henrivende for en maler å skue. Likeså erindrer jeg «Stjernebildet» og skoginteriørene, det forferdelige «Guttehode» og «Endene».
Hvis det siste ikke hadde vært så frekt komponert som det er, så var det forresten ikke så langt fra å bli et publikumsbilde.
Et impulsivt og i høyeste grad originalt arbeid av Karsten er hans kopi av Ribera [Jusepe de Ribera, 1590-1652, spansk maler og kobberstikker]. Ved ordet «kopi» forstår man alltid noe litt dårligere enn originalen, idet det er blitt en fastslått oppfatning at en kopi alltid er dårligere enn originalen.
Som regel vil man vel kunne si dette, når det ikke er maleren selv som har malt kopien. Men i så fall er den ofte bedre enn originalen, som rimelig er, da kunstneren nu har anledning til efter at en tid er gått og han ser på sitt verk som en fremmed, å rette et eller annet. Det kan også hende at han har gjennomgått en viss utvikling siden den tid han malte originalen, og denne utvikling kommer da kopien til gode.
Men som sagt, når man kopierer en annen malers arbeid, vil kopien i alminnelighet bli ringere. Det er måskje det Karsten har følt, da han hadde begynt på kopien av Ribera i Louvre, eller kanskje også hans sterke kunstnerpersonlighet vegret seg ved å stå og eftergjøre og bøye seg i alt for en annen kunstnerpersonlighet, den være nu så sterk den ville, den også.
Nok var det, han brøt ut. Han malte noe som man kan kalle: En parafrase over Gravlegningen. Øverst er der et rødt gevant og en hel del sort og hvitt rundt liket. Ansiktene som bøyer seg over det, har kullsorte skygger. Og så er der noe herlig dekkgrønt som kommer uventende frem bak det sorte i skyggene av liket, rasende vovet, for dekkgrønt finnes jo ikke hverken i levende eller døde mennesker. Det er likesom man så farvene fødes.
Jeg tror det er første gang noe sådant har vært gjort, og det blir sannsynligvis også siste, med mindre Karsten selv vil gjøre flere av den slags kopier.
Skal moten herske også her?
Ved å være «moderne» i kunst forståes eller bør iallfall forståes, at man i høyeste grad er barn av sin tid og dens forutsetninger, slik at man forstår den og kan føle dens pulsslag ikke bare i kunst, men på alle områder.
«Fyll din sjel med ditt århundres tanker og du blir et geni,» sier Goethe. Hvis han er påvirket av Munch, er det på samme måte som Munch har vært påvirket av van Gogh og van Gogh av andre; det vil si uten å tape noe av sin selvstendighet:
Karsten er Munchs egentlige og mest berettigede arvtager. Av hans mange utmerkede bilder står «Tæring» for meg som det betydeligste.
Og dernest husker jeg en «Høstpløyning. Hestene ser ut som de faktisk rører seg, skjønt de ikke har ben, eller kanskje det nettopp er derfor, det nesten til fullstendig illusjon ser ut som de rører seg nedover den lange pløyemark som ligger for dem. Tingen er jo at man heller ikke i naturen, når man iakttar en bevegelse, ser mer enn en del eller det som foretar bevegelsen. Ti idet man flytter øyet for å se også det andre stykke, vil det første stykke allerede ha forandret stilling og passer således ikke lenger til det som vi først fikserte. Dette føler man instinktmessig og flytter derfor ikke øyet, men gjetter og aner resten av bevegelsen.
Det er en sådan realistisk ufagmessig, rent intuitiv måte å se på i det hele tatt, som her er anvendt og som derfor virker så frappant som den gjør.
Enn videre husker jeg en grønn bakgrunn. Det var til et portrett. Portrettet husker jeg ikke, men jeg husker bakgrunnen, den var aldeles henrivende for en maler å skue. Likeså erindrer jeg «Stjernebildet» og skoginteriørene, det forferdelige «Guttehode» og «Endene».
Hvis det siste ikke hadde vært så frekt komponert som det er, så var det forresten ikke så langt fra å bli et publikumsbilde.
Et impulsivt og i høyeste grad originalt arbeid av Karsten er hans kopi av Ribera [Jusepe de Ribera, 1590-1652, spansk maler og kobberstikker]. Ved ordet «kopi» forstår man alltid noe litt dårligere enn originalen, idet det er blitt en fastslått oppfatning at en kopi alltid er dårligere enn originalen.
Som regel vil man vel kunne si dette, når det ikke er maleren selv som har malt kopien. Men i så fall er den ofte bedre enn originalen, som rimelig er, da kunstneren nu har anledning til efter at en tid er gått og han ser på sitt verk som en fremmed, å rette et eller annet. Det kan også hende at han har gjennomgått en viss utvikling siden den tid han malte originalen, og denne utvikling kommer da kopien til gode.
Men som sagt, når man kopierer en annen malers arbeid, vil kopien i alminnelighet bli ringere. Det er måskje det Karsten har følt, da han hadde begynt på kopien av Ribera i Louvre, eller kanskje også hans sterke kunstnerpersonlighet vegret seg ved å stå og eftergjøre og bøye seg i alt for en annen kunstnerpersonlighet, den være nu så sterk den ville, den også.
Nok var det, han brøt ut. Han malte noe som man kan kalle: En parafrase over Gravlegningen. Øverst er der et rødt gevant og en hel del sort og hvitt rundt liket. Ansiktene som bøyer seg over det, har kullsorte skygger. Og så er der noe herlig dekkgrønt som kommer uventende frem bak det sorte i skyggene av liket, rasende vovet, for dekkgrønt finnes jo ikke hverken i levende eller døde mennesker. Det er likesom man så farvene fødes.
Jeg tror det er første gang noe sådant har vært gjort, og det blir sannsynligvis også siste, med mindre Karsten selv vil gjøre flere av den slags kopier.
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 191-193, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar