Skole

  Skolen er kjedelig. I noen fag fordi jeg er udugelig, i andre fordi de er for enkle. Matematikk hører til den siste kategorien. Lars-Erik og jeg har konkurranse om hvem som er best. Vi er omtrent jevne, og driver matematikklæreren til vanvidd. Når han blir sint, ser han rett og slett ut som en kokt hummer i topplokket, under sine lyse lokker. Alle lærere er selvfølgelig eldgamle for oss, de må minst være tjuefem år, med andre ord ikke mye yngre enn mor og far. Og de er nærmest for kambro-silur å regne. Grunnen til at mattelæreren vår av og til blir sur, er ikke fordi vi gjør det dårlig, men fordi vi har kommet alt for langt. Vinteren 1972-1973 går vi, som kanskje nevnt tidligere, i klasse 6A på Hosle. Vi to er i alle fall ferdige med hele pensum lenge før vinteren har så mye som meldt sin anmarsj. Hittil har vi klart å holde det noenlunde skjult, å være god er nærmest like tabu som å være for dårlig.

  I matematikktimen skal det være stille. Ikke et pip, for da får læreren (som jeg dessverre ikke husker navnet på, sannsynligvis fordi vi kaller alle for «lærer») fnatt. Fnatt er når ansiktet blir lett rosa, detonering når det blir plommerødt. Da ryker det fra ørene hans. Fniser man følger dødsdom. Det betyr i praksis å bli lempet ut «på gangen» hvor man som straff må stå i skam, og etter hvert som man ikke orker det, synke ned på gulvet og studere alle elevers yttertøy der de henger på knagger langs etter veggene. Ikke noe annet å finne på.

  Timen starter. Læreren beordrer:
  - Greit, alle slår opp i oppgavesamlingen på side 23. Multiplikasjon og divisjon. Når dere er ferdig med oppgavene 1-8 rekker dere opp hendene. Inntil den tid, ikke en lyd!
  Læreren setter seg ved kateteret. Hoder bøyes over pulter og pennaler. Lars-Erik og jeg rekker opp høyre hånd. Læreren ser surt på oss.
  - Ja, hva er det dere vil?
  - Lærer, vi har allerede løst de oppgavene! forklarer Lars-Erik.
  Læreren blir lett rosa.
  - Jaha. Da får dere gå til side 32. Finn brøkenes fellesnevner og adder!
  Læreren synker tilbake bak pulten. 3 minutter senere våkner han opp og ser to armer i været.
  - Men i svingende ! Han tar seg i det, trykk-kokeren holder stand. I stedet sukker han tungt.
  - Ja?
  - Vi er nok ferdige med de også, innrømmer jeg ganske lavmælt.
  - Egentlig hele boken, tilføyer Lars-Erik. Han er jo ett år eldre enn meg, og en del tøffere.
  Vår lærer ser i taket. Men så strekker han hånden mot pulten og åpner en skuff. Triumferende dras noe som ligner på oppgaveskjemaer opp. Det er det også. Prøver har vi fra tid til annen. Det er topp, for når man er ferdig, får man vanligvis fri resten av timen. Og kan for eksempel gå ut å kaste med liten ball i skolegården. Det er ikke bare tennisball vi kaster med, vi har også fått tak i noe vi kaller «superball», mye mindre, men de er lagd av gummi og spretter vanvittig bra! Derfor også kalt sprettball.
  - Vær så god! Sier lærer og gir oss hver vårt skjema.
  Vi ser på det og gliser til hverandre. Lille multiplikasjonstabellen??!! Den kunne vi utenat i andre klasse. Han må ha hentet frem feil skjema. Det går fem minutter. To hender strekkes i været. Læreren nærmer seg plomme.
  - Hva i tørrskodde trøffelkake er det nå da? Dere kan ikke forstyrre resten av klassen på denne måten!
  - Lærer, vi er ferdige. Sier jeg spakt.
  - Lærer, kan vi få fri nå? legger Lars-Erik til, ikke fullt så ydmykt.
  Intet ord blir ytret, men i det vi ser en dirrende finger peke mot utgangsdøren, setter vi oss lynraskt i bevegelse. Det lukter svidd, men ikke fra våre skosåler. Vi ler hele veien ut til fontenen i skolegården. Der tar vi oss en slurk vann, og så drar vi frem sprettballer fra ranslene.

  Neste time blir verre.

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.