Hosle

  Året er 1972, farmor og farfar er på besøk. Jeg studerer dem med barnets melankoli. Farfar har finstasen på, det siste farmor innprenter ham, før han begir seg ut på den viktige reisen, er: «Husk å ta av kalosjene!» Helt uventet er det ikke at det eneste han glemmer er nettopp det. Pilgrimsferden er kort, men hukommelsen hans er denne gang snauere enn kinaputtens lunte, det siste har alle gutter på min alder veteranens kjennskap til. Turen fra Fredrikstad til Bærum i en legekjørt og innrøkt gul Volvo Amazon er litt lengre, men den med buss fra Hosle retning Slottet tar bare en snau halvtime. I det farfar håndhilser på Kong Olav V, noe han altså ikke kløner til, og så i nesten samme øyeblikk titter ned på sitt venstre bryst, hvor kongen fester Kongens Fortjenstmedalje i gull, derfra vandrer farfars blikk videre nedover sine nypressede bukser, bare for å registrere at kalosjene fremdeles er sementert til føttene i størrelse 45. Jeg ler når jeg blir fortalt historien, den skal alle i familien få repetert fra farmor i stadig utvidede versjoner i påfølgende år. Far har ti tommeltotter når det gjelder håndtering av anker og dregg, farfar er antagelig ditto distré. Selv skal jeg selvfølgelig aldri få noen Fortjenstmedalje, i barndommen ikke en gang for ris på stumpen, og senere i livet ei heller for lang og tro tjeneste mot Ringnes, et snes paller med både Tuborg og Carlsberg, Heineken og senest en trailer med Aass Pilsner - den er også grønn. Ølen er deilig, men livet urettferdig! Det nærmeste jeg kommer, er medaljen for Skolemester i håndball (om det var alle skolene i Akershus, eller mer sannsynlig de i Bærum som kjempet om tittelen, er fortrengt), og en haug pokaler fra tennisturneringer, mest bare lokalt for aldersbestemte klasser i Stabekk TK, under 14 år, under 16 osv. De siste tråkket jeg forresten paddeflate i ikke så praktfullt, men ungdommelig sinne og frustrasjon over noe udefinerbart på hjemmefronten. Men der jeg nå befinner meg tidlig på sytti-tallet, vil disse pinlige episoder ikke dukke opp før flere år frem i almanakken.

  Elleve år, er man ikke uovervinnelig da - - - blir man det aldri - vi kan intet om det forgjengelige, vil ikke lære det heller, og vi blåser en lang marsj i «evig eies kun det tapte». Hvem bryr seg nå om slikt, når man føler seg, nei er gatas Robin Hood. Vi er de usynlige Super-Hardy-guttene med kun kroppslige banesår, en annen helt er selvfølgelig Dynamitt-Harry!

  Hosle er dette år, som de foregående, et byggefelt som smått om senn begynner å ta form. Kalkbrennerveien 22, eller det er muligens i 24 jeg bor, er midt i feltet. Det betyr at det er massevis av halvferdige hus som kan inspiseres lenger bort i gaten, når arbeiderne reiser hjem til kone og avkom rundt klokken 1600. Å utforske, det er vi mestere i! Takene holder vi oss unna, men uferdige kjellere og første etasje i diverse tomannsboliger som mine foreldres, og en del eneboliger for mer viktige personer - der beveger vi oss som mer eller mindre diskrete sioux-indianere, krypdyr eller cowboyer eller hva vi nå later som vi er. Det er ikke måte på hva vi er, men vi er fremfor alt i krig og på søken etter våpen. Nå kommer byggeplassene til sin rette. Der er det nemlig en herlig mengde med det vi kaller sprengtråd, tynne ledninger i forskjellige farger, innerst metalltråder, utenpå plastikk. Og så er det masse spiker, vi «rapper» bare de vi har behov for: De største av dem alle, til å lage sprettert av!

   Sprettertindustrien blomstrer tidlig på 70-tallet blant småbarnsfamilier et sted i Bærum. Disse manuelle muskedundere fremstilles ved å ta to digre spikere, legge dem på et hardt underlag, gjerne en planke, slik at halvparten stikker utenfor, og så er det bare å delje løs på hodet til spikerne blir passe skjeve. Når man har oppnådd det, la oss si hver av dem med en 25-30 graders vinkel, legger man de nederste delene sammen, de øverste pekende hver sin retning, og så tvinnes sprengtråd rundt. Den øverste delen vil da utgjøre en perfekt V. Deretter, eller helst før hamringen tar til, sniker vi oss inn i våre mødres kjøkken hvor alle syltetøyglass er stablet i skap for fremtidig hjemmelaget jordbær- eller bringebærsyltetøy. Det vi er på utkikk etter, er selvfølgelig Norges-glassenes syltetøystrikk, den røde som dekker kanten og holder mugg unna bær. Når man har rundt ti av de strekkbare, tvinner man dem i hverandre og fester dem under hver av sprettertens spikerhoder. Bedre sprettert skal man lete lenge etter! Til å begynne med bruker vi sprengtråd også som ammunisjon ved å kappe av passe lengder, en tre-fire centimeter, og så forme dem som en U. Da er det bare å dra til strikken så langt man kan (men ikke så langt at den ryker og man får hele klasen i kjeften), sikte og slippe «krampen» - er man heldig treffer man målet som befinner seg et godt stykke unna, og sånn at det svir passe hardt i den uheldiges lår. Snart går vi imidlertid lei av sprengtråd som skyts, og går over til ståltråd som vi også finner rundt omkring på byggeplasser. Ståltråden som det ved hjelp av avbitertang lages kramper av, er atskillig tykkere og dermed også farligere å bli rammet av, det er et mirakel at ingen blir skadet under sprettert-krigene som utfolder seg denne høsten! Riktignok er den første uskrevne lov at man skal aldri, aldri sikte mot hodet, men ikke alle er like nøyaktige. Men, det går altså bra.

  Jeg vet ikke hvorfor dette år studeres med barnets melankolske blikk, det burde hatt det skøyeraktige eller noe sprudlende over seg. Kanskje jeg allerede ser avgrunnen nærme seg. Er det ikke det det er, overgangen fra barn til ungdom? En slags metamorfose som er omvendt av kålormens, men som heller ikke lar seg stoppe? Kålormen blir til en vakker sommerfugl, mens barnet blir til en fresende og eruptiv vulkan. Skjønt, det gjelder jo ikke alle barn, det er ennå håp.

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.