Carl Dørnberger i Bayern!

Carl Dørnberger slår seg løs i Bayern!

En dag var Dørnberger med venner i byen Rothenburg i delstaten Bayern. Den har en nesten intakt arkitektur fra middelalderen og er omgitt av de opprinnelige bymurene. Dørnberger var stadig på jakt etter motiver i denne og andre romantiske middelalderbyer. I Rothenburg var han nesten alltid kledd i en slags musketer-uniform av kordfløyel med svære metallknapper, franske ballongbukser og den svarte hatten med stor brem. Han hadde strittende knebelsbart og fippskjegg. 

(Rothenburg)

Den spesielle skikkelsen var ofte omgitt av en ungeflokk der han stabbet rundt i byen. Carl Dørnberger og vennen John Frey (ukjente leveår) stod på torget denne dagen, og maleren hadde kjøpt moreller som han hygget seg med å kaste til de jublende ungene rundt ham. Snart kom en luksusbil av merket Hispano-Suiza kjørende og stoppet bare et par meter unna. Foran i bilen satt to stramme prøyssiske offiserer i full uniform, og i baksetet en gammel, hvithåret dame i grå silke og med diamanter om halsen. Hatten var om mulig enda større enn den Dørnberger hadde og inneholdt «et helt blomsterbed». Dørnberger stod og spiste moreller og spyttet ut steinene på brolegningen. Den gamle damen og maleren så på hverandre. Plutselig tok Dørnberger et par skritt fram og puttet en klype moreller inn i damens munn som åpnet seg av ren forbløffelse. Offiserene spratt øyeblikkelig ut av bilen og slo hælene sammen. De presenterte seg arrogant som henholdsvis greve og baron, men Dørnberger lot seg ikke affisere. Han viftet dem vekk og fortsatte å mate damen. Nå spyttet også hun steiner ned på brolegningen. De forvirrede offiserene hoppet inn i bilen igjen og kjørte raskt av sted med den gamle damen. Om kvelden satt de to vennene på gjestehuset «Zur Glocke» da en politimann kom med et brev til Dørnberger fra byens førsteborgermester. Han var innkalt til rådhuset kl. 11 neste dag i forbindelse med respektløs opptreden mot en kongelig høyhet. «Dørnberger pusset omhyggelig messingknappene sine og gav sin Tilly-knebelsbart en ekstra dristig snurr», skrev John Frey som påfølgende dag måtte bli med til rådhuset som kunstmalerens sekundant og moralske støtte. De ble høytidelig ført inn i rådhussalen av to alvorlige konstabler. Der inne satt den gamle damen på en opphøyet stol omgitt av de to offiserene på den ene siden og begge borgermestrene, politimesteren og andre av byens notabiliteter på den andre siden. Stemningen var trykket. Førsteborgermesteren kremtet nervøst og presenterte de to hovedpersonene for hverandre: «Herrn Kunstmaler Dørnberger aus Norwegen Ihre Königliche Hoheit, die Prinzessin Charlotte von Sachsen-Meiningen» [1860-1919]. Dermed var det klart at den gamle damen var søster til selveste keiser Wilhelm II [1859-1941, konge av Preussen og keiser av Tyskland]. Dørnberger bukket dypt og «feide gulvet med hatten», som John Frey formulerer det. Deretter rettet han seg opp i hele sin velde, la hånden på hjertet og deklamerte høytidelig et vers som var den siste musketer verdig: «Das Pulver ist verschossen / verrostet das Gewehr. / Der Wind pfeift durch die Hosen, / der Hund, der bellt nicht mehr!». Etter dette var det om mulig en enda mer trykket stemning i lokalet. Flere av de frammøtte ble stående og trippe nervøst, og de to borgermestrene så ut som de ønsket seg så langt vekk som det var mulig å komme. Men snart ble stillheten brutt av at den kongelige høyheten begynte å le, riktignok lavt for seg selv til å begynne med. Så lo hun høyere og snart gapskrattet hun så den enorme hatten kom på skjeve, og hun holdt på å ramle ned av dommerstolen som hun satt på. «Det verset skal han få forklare tydelig for meg ha, ha, ha-a-a». Nå ble de to vennene invitert på lunsj med en rekke viner i hotellet «Goldener Adler». Deretter var det middag med enda mer vin. Det hele varte til langt på natt. John Frey skrev: «Dørnberger fortalte fryktelig grove historier fra sitt omtumlende kunstnerliv, og Königliche Hoheit kom med noen som var enda mye verre. Selv prøysserne tødde litt opp og så ikke lenger ut som om de hadde en linjal i ryggen, og en av borgermestrene rullet under bordet». Da de to omsider vaklet hjemover i den lyse juni-morgenen, løftet Dørnberger et øyeblikk på hatten og sa høytidelig: «Gamla fortjente jammen de morellene, du!»

For forrige innlegg om Dørnberger, klikk her. For første innlegg fra Grand, klikk her. For et tidligere innlegg om Obstfelder, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Follominne årbok 2010 Follo Historielag (digital versjon)