På vei til skolen slår en ny gutt i klassen følge med meg og Lars-Erik. Det er Harald, som har flyttet inn i Kalkbrennerlia, en liten side- og blindvei til veien jeg bor i. Harald er ganske opptatt av fiske, og jeg vet at han og Lars-Erik har foretatt flere turer opp til Burudvannet, og også til en liten kulp nedenfor Bogstadvannet. De får mest abbor og en og annen gjedde. Jeg har også blitt invitert med, men etter å ha sett noen av fiskene de stolt har vist frem, takket jeg nei. De er omtrent på størrelse med skjegget til de torskene jeg pleier å få i Henningsvær, så det gidder jeg ikke.
Men det var i høst, nå er det vinter og rundt 15 minus med metervis av snø. Det passer veldig bra, siden det er skidag. Vi rusler med hvert vårt par ski og staver direkte mot arenaen, som er Sauejordet, rett ved siden av skolen vår. Der pleier det, naturlig nok, å være en gjeng med sauer som beiter der om sommeren, pluss en og annen ku. Men i dag er det altså tid for ski, valget står mellom langrenn, slalåm og stumpeski. De siste som vi også kaller miniski er noen brede og korte plastski. Jeg har valgt det, mens Harald og Lars-Erik har med slalåmski. Sauejordet er ikke helt flatt, det er også en liten kolle midt i, hvor det går fint å lage en løype til slalåm. Langrennsløyper er det nok av.
Gymlæreren vår leder og organiserer. Noen av klassekameratene våre har allerede spent på seg langrennsskiene og setter av gårde. Ikke noe tidtaking, man går bare så lenge som man selv vil, hver runde er vel rundt 2 km. Ransler med niste og drikke blir lagt i en haug i unnarennet hvor slalåmløypen settes. «Portene» består av skistaver som plantes i snøen. Gymlæreren er min store helt dette året. Han er ikke så høy, men veldig sterk og kaster liten ball tvers over hele skolegården, som er minst 80 meter. Hvert storefri får jeg også lov til å løpe ærend for ham oppe på Oluf Lorentzen. Det er ikke store handleturen, først plukker jeg opp en krone og femti øre hos ham på lærerværelset, løper alt jeg kan til butikken og kjøper 1 liter H-melk. Så springer jeg tilbake og passer på, sammen med meieriproduktet å gi ham igjen vekslepengene, ikke enorme summer, siden melken koster nøyaktig en krone og førtini øre.
I dag blir jeg med på slalåmen, også her gjelder først og fremst å ha det gøy, og siden vi har brukt stavene som porter blir det bare ski på beina og intet i hendene nedover den korte bakken. Harald er ganske god, han er også den eneste av oss som senere skal komme til å delta i konkurranser i akkurat den sporten. Etter en stund er det min tid. Det går særdeles dårlig. Selv om det umulig kan være mer enn 10 porter, presterer jeg å gå på trynet allerede etter tre, fire stykker. Selv ikke Erik Håker, som riktignok nylig faktisk har prestert å vinne et par verdenscup-renn, hadde klart å dette styggere. Jeg tar kråkestup og lander oppå en stav. Det er langt fra gøy, og gjør mer enn vondt. Så våkner jeg i armene på gymlæreren, han løper med meg til sin lille folkevogn-boble. Det viser seg at jeg av en eller annen grunn har blitt spiddet av en stavtupp øverst i venstre lår. Blod overalt. Jeg er ganske heldig, tross alt. Hadde det vært en centimeter lenger opp, hadde nok hovedpulsåren i lysken fått det travelt. Litt lenger opp og til siden, vel; evnukk.
Noe særlig fra kjøreturen eller opphold på operasjonsbordet husker ikke. Denne gang på Bærum sykehus, men det er ikke far som svinger med skalpell, nål og sytråd. Jeg vet jo hvorfor, men kan ikke dy meg å tenke: Når skal far begynne å jobbe her i stedet for på SiA? 6-7 sting senere er jeg ørlite blodfattig, men omtrent like hel igjen. Men det blir ikke noe særlig mer slalåm på meg denne sesongen, den avsluttes ganske tidlig i 1973. Det gjør snart også barndommen min. Det får være måte på hvor mye man skal skrive om det.
For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar