Tørkestativet

  Jeg er veteran og mimrer over barndommen. Hvorfor klatret jeg opp i tørkestativet borte i Bankveien? Det jeg streifet innom i et av mine innledningsvis innlegg, om noe så trivielt som egen oppvekst. Den gang jeg var rundt halvparten så gammel som nå. Og hvorfor hang jeg der i timevis hver sommer, lettere rød i toppen?

  Jeg er elleve år, går i klasse 6A på Hosle skole, og sitter allerede og gjenoppfrisker, det kan da umulig være normalt? Hadde jeg vært rundt 57 år gammel ville det vært mer forståelig. Da kunne jeg kanskje sett meg rundt og heller undret på hvorfor det ikke finnes så mange tørkestativer som det gjorde for nærmere et halvt sekel siden. Er det fordi man bare bruker engangsbleier nå til dags? Har stativene gått av moten? Eller fordi man ikke vil vise frem skittentøyet sitt? Det siste høres forresten ut som en motsigelse, selv underbuksene er vel noenlunde rene når man først henger dem opp? Med mindre man er svært glemsk selvfølgelig: Heng de møkkete objektene opp til det begynner å regne, skyll dem i stampen til Blenda-rene, pælm dem opp i lysekronen til de detter ned på kleshengere, i skuffen eller suppeskålen av seg selv. Vitterlig; når utgangspunktet er som galest, blir ofte resultatet som originalest. Eller som kanskje engelskmennene ville ha formulert seg: When nothing goes right, go left.

(Tørkestativ)

  Så kommer jeg på noe. Det er en forferdelig traumatisk, og alt annet enn frisk episode som plutselig dukker opp til overflaten. Jeg er fremdeles i Bankveien, rundt 6-7 år, og tro det eller ei - jeg henger fremdeles i tørkestativet, nærmere bestemt i stolpen. Men det er ikke sommer, det er midtvinters og en fantasillion kuldegrader. I hvert fall nær en eller null Kelvin, noe som også er ganske kjølig. Jeg har ingen anelse om hvorfor, kanskje det er i et febrilsk forsøk på å få opp temperaturen, men uansett grunn, så stikker jeg tungen ut og frem. Hadde jeg brukt superlim, så hadde den ikke sittet mer fast enn min tunge til stolpen. Om noen kommer med brekkjern og får meg løs på den måten vites ei, jeg vil heller ikke vite. Men en eller annen gang, sannsynligvis samme vinter, kommer både jeg og tungen løs. Jeg blir som katten, har den først hoppet opp på komfyren og landet på en rødglødende plate, vender den aldri tilbake, om platen er aldri så kald. For meg er det nesten omvendt, men det blir altså min siste nærkontakt med et tørkestativ. Jeg er glad for at det ikke er så mange slike stativer igjen, de får meg til å tenke på hudløse, vrengte kjempeparaplyer. Og sannelig, når jeg sitter her og mimrer som elleve-åring, syntes jeg å fornemme at tuppen av min ekle tunge er noe sart, nesten hudløs. Men så rister jeg dette tunge åk og sjelelige sår bort fra mine smale skuldre, og gjør det jeg burde gjort for lenge siden: Løper ut og gjør nabogaten utrygg!

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.