Katta klore

  Hadde ikke før startet i andre klasse på Hosle barneskole før neste katastrofe inntraff. Kattastrofe hadde vært et mer dekkende ord. På den tiden var det masser av jorder og noen gårder rundt omkring, til og med en hoppbakke (riktignok relativt falleferdig) fantes i nærheten av Kalkbrennerveien hvor vi bodde. Jeg hadde i mellomtiden fått en lillebror, så da kunne jeg delje løs på ham, og ikke bare bli overkjørt av min slampete storebror. Underlig nok kastet pjokken ikke opp på meg. Men tilbake til misèren som inntraff da jeg var på vei hjem fra skolen. Ute på Hoslejordet fikk jeg øye på en søt liten katt, og av ukjent grunn fikk jeg det for meg at den var foreldreløs og ville passe bedre hjemme hos oss. Utrolig nok fikk jeg også lokket den til meg, og selv om den gjorde en del motstand, fortsatte jeg ferden hjemover med krabaten i armene. Alle vet at det er de minste huggormene som er de farligste, de har den sterkeste giften, men færre vet at det er de minste hannkattene som tisser mest, og har den verste lukten. Slik som den tisset på meg! Rene Niagara! Maurtuen fra året før var bare blåbær i forhold, stanken var uutholdelig. Katta forsvant som et oljet lyn, og jeg løp tilsvarende og gråtende hjem mens jeg holdt meg for nesen. Min snille, snille og tålmodige mor måtte putte meg, eller i hvert fall klærne i vaskestampen. De neste 20 årene hatet jeg katter, små som store. Inntil min mor tok til seg en liten skogkatt, som hun døpte Waldemar. Den falt jeg for, ikke urinerte den på meg heller. Til gjengjeld ble den ekspert i å fange spissmus, men det er en helt annen historie.

  Far min så jeg nesten aldri noe til. Vi tre brødre sloss hele tiden når vi var hjemme fra skolen, det var alltid noe å krangle om, men ble det for høylytt kunne far dukke opp, særlig når vi gikk til angrep på hverandre under hans middagslur. Ellers var han på sykehuset, sent som tidlig, og inspiserte hankjønns nyrestein og andre uhumskheter. Var pasientene uheldige dro han frem skalpellen.

  Helt siden forvaringen i Kristiansands lekegrind, og så ved sengen på Hosle, hadde mor min lest eventyr for meg når det nærmet seg leggetid, og pussig nok lærte jeg å lese og skrive en god stund før første klasse. Det førte selvfølgelig til at jeg bråkte både i klasserommet og hjemme. I første klasse lærer man absolutt «nada», og hva skal en syvåring i neste trinn gjøre, når resten av klassen bruker tre måneder på å komme til bokstaven E i alfabetet? Jeg kjedet med andre ord vettet av meg, og fikk nedsatt karakter i orden og oppførsel. Det hjalp ikke at jeg fikk det motsatte i både norsk, geografi, gym og matematikk da den tiden kom. Jeg fikk kjeft av far.

  På rundt den tiden ble jeg forelsket i bøker, alt annet gikk jo ad dundas, men Bobsey-barna, og senere Hardyguttene var fenomenale greier! Men far innførte så regelen om at klokken syv (eller var det åtte?) om kvelden skulle leselyset slåes av, og dørene lukkes. Nesten som å høre en opplesning fra konduktørene i statsbanene. Hvem er det som kan legge fra seg en bok når man er midt inne i historien om Bobsey-barna og den falske pengeseddelen? Jeg fant selvfølgelig en løsning. Utenfor soverommet, i gangen ved bokhyllene, stod nemlig lyset på. Så jeg åpnet døren ørlite på gap, og i en strime av lys kunne jeg møysommelig pløye meg gjennom resten av boken. Som alle vil forstå ble jeg nærsynt som en halvblind sau i løpet av et par år. På skolen ropte alle «Brilleslange» etter meg. Donald Duck var for øvrig også høyt oppe på litteraturlisten min, etter hvert bygget jeg opp en gedigen samling. Problemet var bare at begge de to andre djevlene av noen brødre likte dem også. Og de la dem aldri tilbake på plass, nemlig i min bokhylle hvor jeg hadde plassert dem i sirlige og kronologiske bunker. Plutselig kunne hele 1967-årgangen befinne seg på enten knøttets eller trollets soverom! Det ble selvfølgelig mer slåssing. Til slutt konfiskerte far min hele samlingen og heiv den ned i rå-kjelleren. Brødrene mine rappet skattene, og så ble jeg synderen!! Min mistro mot far steg. Og verre skulle det bli. Dersom noen skulle komme på den tanken at vi var bare noen bortskjemte drittunger, så har de selvfølgelig rett! Men perspektivet til en syv-åring, ja en 57-åring også for den del, er ikke helt klart - skylappene var nok kommet for å bli.

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.