I 1903 skrev Krohg en ganske artig historie om Skredvigs opphold i Paris, jeg gjengir her deler av den:
Meteoren Skredsvig kommer alltid plutselig, gløder og forsvinner.
I Norge kommer han til Grand hotell fra Eggedal. Da går budstikken: Skredsvig er i byen. Midt under festlighetene heter det: Skredsvig er reist til Eggedal.
Da han første gang var i Paris, gjemte han seg meget snart i Fontainebleau. Her ble han oppdaget og forstakk seg i Spanien, i Sevilla. Svensken Josephson [Ernst Josephson, 1851-1906, svensk maler og dikter] fant ham der, men han flyktet til Granada.
Når man så helt har oppgitt ham, kommer han farende som en meteor.
Han er for tiden i Paris.
Men han bor ifølge sin natur langt fra kolonien, langt fra Montparnasse, i en forstad som heter Ternes, og som utmerker seg ved de mord som foregår der og som man hver morgen kan lese om til sin kaffe.
Det gikk i kolonien noen rykter om at Skredsvig malte på et stort bilde.
Men man visste ikke hvor stort det var, eller hva det forestilte. Når man spurte, kom han med utflukter. Dette kunne ikke gå lenger.
En koloni må vite hva dens medlemmer foretar seg.
Jeg fikk i oppdrag å skaffe rede på det og bega meg ned til Ternes, til mordkvarteret, men jeg passet på å reise ved høylys dag.
I Norge kommer han til Grand hotell fra Eggedal. Da går budstikken: Skredsvig er i byen. Midt under festlighetene heter det: Skredsvig er reist til Eggedal.
Da han første gang var i Paris, gjemte han seg meget snart i Fontainebleau. Her ble han oppdaget og forstakk seg i Spanien, i Sevilla. Svensken Josephson [Ernst Josephson, 1851-1906, svensk maler og dikter] fant ham der, men han flyktet til Granada.
Når man så helt har oppgitt ham, kommer han farende som en meteor.
Han er for tiden i Paris.
Men han bor ifølge sin natur langt fra kolonien, langt fra Montparnasse, i en forstad som heter Ternes, og som utmerker seg ved de mord som foregår der og som man hver morgen kan lese om til sin kaffe.
Det gikk i kolonien noen rykter om at Skredsvig malte på et stort bilde.
Men man visste ikke hvor stort det var, eller hva det forestilte. Når man spurte, kom han med utflukter. Dette kunne ikke gå lenger.
En koloni må vite hva dens medlemmer foretar seg.
Jeg fikk i oppdrag å skaffe rede på det og bega meg ned til Ternes, til mordkvarteret, men jeg passet på å reise ved høylys dag.
(Skredsvig, Seljefløyten, 1889)
I gaten var der sammenstimlen av mennesker utenfor en port. Sannsynligvis atter noen som var myrdet! Nå ja! Det kan man lese om i avisen i morgen tidlig . . . Men det var jo utenfor hans port! Mon det var Skredsvig som var myrdet? Ja, jeg hadde advart ham mot dette strøk.
I egenskap av venn og landsmann boret jeg meg inn i trengselen. Der inne holdt en drosje. Nå! Det var altså dog ikke Skredsvig som var myrdet, for han satt lys levende, om enn meget alvorlig oppe i drosjen. Den myrdede var en kvinne, askegrå i ansiktet. Hun lå tilbakelenet med brustent blikk i hans armer. I den annen hånd holdt han et kremmerhus. Mon det var Skredsvig som hadde myrdet henne? Den rå mengden lo og huiet.
Da jeg kom nærmere, lo jeg selv, for jeg så at kvinnen var en «mannequin», en legemsstor atelierdukke.
Han fortalte meg at han førte den med seg for å kle den på og male den i det fri, hvis hans modell ble syk, som han pleiet.
Jeg satte meg uten videre opp i drosjen på forsetet.
- Så får du iallfall holde dette kremmerhuset, sa han og rakte meg det.
Skredsvig tildekket derpå dukkens ansikt med en flik av draperiet, og vi kjørte av sted.
- Hvor skal vi hen?
- Ut på en ø i Seinen. Vær forsiktig med kremmerhuset. Lukk det ikke opp.
- Hva er det inni. Jeg synes det suser.
- Det er fluer - levende!
- Hvor har du fått dem fra?
- Jeg har kjøpt dem.
- Hvor handler de med slikt?
- Jeg har bestilt dem innfanget hos kjøkkengutten hvor jeg spiser.
- Skal de også stå modell?
- Nei, de skal spises. Jeg har en nydelig edderkopp der nede på øen, som lider nød nu om dagen da det er blitt så koldt, og i dag fant jeg på dette. Den er blitt så slunken på det siste.
- Spiller den historiske scene du skal male til Treschow, ute på øen?
- Nei. Men der er en stor stall der med en slags svære normanniske hester som de brukte i middelalderen, de såkalte «percheronner».
Vi var kommet i land på øen, hvor en del «blå» hester, så store som elefanter gikk og gresset.
- Hva er det egentlig for et motiv du har?
- Oppgaven fra Treschow lyder: Riddere utenfor en borg. Borgen har jeg ikke her, den ligger nede i Bretagne. Men der kommer en av ridderne, ser jeg.
En blek, ynkelig utseende italienermodell nærmet seg.
I det samme han var like ved oss, stupte han rett ned på jorden og ble liggende på maven.
- Han er død, sa jeg.
- Langt ifra! sa Skredsvig. Han lever alltid opp igjen. Det er bare modellbesvimelse. Han kommer fra Rodin.
En stund efter begynte han å røre på seg, reiste seg opp, smilte og hilste.
- God dag, signore! Her er jeg!
- Besvimer De ofte? spurte jeg.
- Jeg? Besvime? Nei, jeg besvimer aldri! Det feiler meg ingenting.
- Har De spist i dag? spurte Skredsvig.
- Spist? Langtifra!
- Her har De penger. Gå og spis!
Han stappet pengene i lommen, men erklærte at han ikke ville spise.
- Det er bare gjerrighet! Så gå hen og ta en konjakk i restauranten der borte på min regning. Imens går vi to hen med fluene. Jeg tror nok de ville synes det var underlig i Eggedal, hvis de visste at jeg gikk her nede og matet franske edderkopper. Men de var mitt eneste selskap her på øen - før du kom.
Edderkoppen var imidlertid borte. Den hadde oppgitt det hele. Og så lot vi de fluer fly.
Den fattige ridder var kommet tilbake fra restauranten og så nu nokså kjekk ut, især efter at Skredsvig hadde satt en liten barett fra det 16. århundre med fjær i på hans bleke panne. I det samme han ved hjelp av en stige skulle krype opp på en av elefantene, vendte han seg om, pekte på baretten og sa: Kan jeg ikke ta den av. Der feiler meg visstnok ingenting, men rent ut sagt, så tror jeg ikke jeg tåler den på hodet.
- Ja tåler De ikke den mann, så tror jeg det er best De går, sa Skredsvig, stakk et pengestykke i hånden på ham, tok baretten og satte den isteden på dukkens hode. Dukken ble derefter løftet opp på hesten. Italieneren fjernet seg, tellende sine penger.
Mens Skredsvig malte, kom etablissementets eier og kritiserte. Han var meget fornøyet med hvor nøyaktig flekkene var malt på hestens bakdel og bestilte ti hesteportretter.
Da det ble mørkt, spiste vi middag i den lille restauranten, ble derpå rodd i land med dukken, kostymene og malersakene og kjørte inn til Paris, hvorfra lysene glimtet i det fjerne.
I egenskap av venn og landsmann boret jeg meg inn i trengselen. Der inne holdt en drosje. Nå! Det var altså dog ikke Skredsvig som var myrdet, for han satt lys levende, om enn meget alvorlig oppe i drosjen. Den myrdede var en kvinne, askegrå i ansiktet. Hun lå tilbakelenet med brustent blikk i hans armer. I den annen hånd holdt han et kremmerhus. Mon det var Skredsvig som hadde myrdet henne? Den rå mengden lo og huiet.
Da jeg kom nærmere, lo jeg selv, for jeg så at kvinnen var en «mannequin», en legemsstor atelierdukke.
Han fortalte meg at han førte den med seg for å kle den på og male den i det fri, hvis hans modell ble syk, som han pleiet.
Jeg satte meg uten videre opp i drosjen på forsetet.
- Så får du iallfall holde dette kremmerhuset, sa han og rakte meg det.
Skredsvig tildekket derpå dukkens ansikt med en flik av draperiet, og vi kjørte av sted.
- Hvor skal vi hen?
- Ut på en ø i Seinen. Vær forsiktig med kremmerhuset. Lukk det ikke opp.
- Hva er det inni. Jeg synes det suser.
- Det er fluer - levende!
- Hvor har du fått dem fra?
- Jeg har kjøpt dem.
- Hvor handler de med slikt?
- Jeg har bestilt dem innfanget hos kjøkkengutten hvor jeg spiser.
- Skal de også stå modell?
- Nei, de skal spises. Jeg har en nydelig edderkopp der nede på øen, som lider nød nu om dagen da det er blitt så koldt, og i dag fant jeg på dette. Den er blitt så slunken på det siste.
- Spiller den historiske scene du skal male til Treschow, ute på øen?
- Nei. Men der er en stor stall der med en slags svære normanniske hester som de brukte i middelalderen, de såkalte «percheronner».
Vi var kommet i land på øen, hvor en del «blå» hester, så store som elefanter gikk og gresset.
- Hva er det egentlig for et motiv du har?
- Oppgaven fra Treschow lyder: Riddere utenfor en borg. Borgen har jeg ikke her, den ligger nede i Bretagne. Men der kommer en av ridderne, ser jeg.
En blek, ynkelig utseende italienermodell nærmet seg.
I det samme han var like ved oss, stupte han rett ned på jorden og ble liggende på maven.
- Han er død, sa jeg.
- Langt ifra! sa Skredsvig. Han lever alltid opp igjen. Det er bare modellbesvimelse. Han kommer fra Rodin.
En stund efter begynte han å røre på seg, reiste seg opp, smilte og hilste.
- God dag, signore! Her er jeg!
- Besvimer De ofte? spurte jeg.
- Jeg? Besvime? Nei, jeg besvimer aldri! Det feiler meg ingenting.
- Har De spist i dag? spurte Skredsvig.
- Spist? Langtifra!
- Her har De penger. Gå og spis!
Han stappet pengene i lommen, men erklærte at han ikke ville spise.
- Det er bare gjerrighet! Så gå hen og ta en konjakk i restauranten der borte på min regning. Imens går vi to hen med fluene. Jeg tror nok de ville synes det var underlig i Eggedal, hvis de visste at jeg gikk her nede og matet franske edderkopper. Men de var mitt eneste selskap her på øen - før du kom.
Edderkoppen var imidlertid borte. Den hadde oppgitt det hele. Og så lot vi de fluer fly.
Den fattige ridder var kommet tilbake fra restauranten og så nu nokså kjekk ut, især efter at Skredsvig hadde satt en liten barett fra det 16. århundre med fjær i på hans bleke panne. I det samme han ved hjelp av en stige skulle krype opp på en av elefantene, vendte han seg om, pekte på baretten og sa: Kan jeg ikke ta den av. Der feiler meg visstnok ingenting, men rent ut sagt, så tror jeg ikke jeg tåler den på hodet.
- Ja tåler De ikke den mann, så tror jeg det er best De går, sa Skredsvig, stakk et pengestykke i hånden på ham, tok baretten og satte den isteden på dukkens hode. Dukken ble derefter løftet opp på hesten. Italieneren fjernet seg, tellende sine penger.
Mens Skredsvig malte, kom etablissementets eier og kritiserte. Han var meget fornøyet med hvor nøyaktig flekkene var malt på hestens bakdel og bestilte ti hesteportretter.
Da det ble mørkt, spiste vi middag i den lille restauranten, ble derpå rodd i land med dukken, kostymene og malersakene og kjørte inn til Paris, hvorfra lysene glimtet i det fjerne.
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 134-137, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar