Det er helt naturlig at jeg er glad i skuespillerinnen Sofie Marie Parelius (1823-1902). Riktignok indirekte. Det er fordi hun innehadde en rekke større Ibsen-roller, så dermed kan jeg nesten uten å spore av komme inn på mitt favorittspor: Ibsen. Og så liker jeg etternavnet hennes. Det bringer assosiasjoner til meg selv. Hadde jeg ikke hatt det håpløse etternavnet jeg nå engang har, ser jeg for meg at jeg ville hett Parumulius. Er det ikke en viss «schwung» over Martin Parumulius kanskje? Nei, nå sporet jeg totalt av. Nesten NSB.
Tilbake til «Mor Åse». For det var nemlig Sofie Parelius som spilte den første Mor Åse i «Peer Gynt» på urpremieren i 1876. Det vet alle. Hun spilte forresten også den rollen ved sin avskjedsforestilling på Nationaltheatret den 14. mai 1900. I Norsk biografisk leksikon kan man i den anledning lese: «Alma Fahlstrøm [1863-1946, danskfødt skuespillerinne] forteller at da Sofie Parelius etter teppefall skulle hjem, spente unge skuespillere hestene fra hennes vogn og trakk den selv til hennes hjem. Der tok de av seg snippkjoler og vester og bredte dem for hennes føtter. De unge skuespillerne visste hvordan en markant skuespillerinne fra siste halvdel av 1800-tallet skulle hedres på en fullgod måte ved avsluttet karriere.» Hun døde drøye to år senere, på sin egen fødselsdag, 18. september.
(Sofie Parelius)
Så til Krohgs intervju fra 1897. Men før jeg kommer dit; legg merke til navnet Olaf Krohn (1863-1933, norsk tegner) som er nevnt tidlig i intervjuet, han vil jeg nemlig komme tilbake til snarere enn snart:
- Hun er det freskeste menneske i verden, sa Olaf Krohn, da han hadde lukket opp for meg. Står opp om morran klokken 5.
- Hva tar hun seg til så tidlig?
- Å, hun pusler rundt, setter seg hen til vinduet og strikker eller leser sine klassikere. Forresten også alle moderne ting. Hun følger godt med, kan du tro. Interesserer seg i grunnen mest for det unge.
- Hvor gammel er hun?
- Efter en liten pause sa han kort: - Det vet jeg ikke.
Dagligstuen var tom. Han lukket opp sideværelset og ropte inn med stentorrøst:
- Tante Fia! Her er en mann, som vil tale med deg.
- Ja, ja, nu kommer jeg, svarte det liksom på stikkord - nu kommer jeg.
Men i det samme hun fikk øye på meg, stanset hun forferdet og ropte:
- Å Gudbevaremeg vel! Gudbevare meg!
Jeg talte beroligende ord med så mild stemme som mulig:
- De bor riktig pent her. Like til Karl Johans gate!
- Ja, her er så livlig. Man behøver slett ikke gå ut. Å! Men jeg er så engstelig!
- Det er snart overstått. Er der noen som har skremt Dem?
- Ja, fru Wolf [Karen Lucie Johannesen Wolf, 1833-1902, norsk skuespiller] sa til meg. Husk på, Fia, at alt, hvert eneste ord du sier, kommer på trykk.. Det er så lite det jeg har å fortelle og berette. De får være så snill å ta det så tarvelig, som mulig.
- De har visst mange morsomme erindringer og opplevelser?
- Nei. Jeg er jo nok den eldste ved teateret nu der nede. Men mitt liv har gått så jevnt. Ja, ganske jevnt.
- Hva debuterte De i?
- Det var i en vaudeville, som het «Matrosen». Dengang skulle allting være vaudeville. Det var i 1852. Jeg fikk også ansettelse, men så reiste jeg til Bergen, for det var så vanskelig å komme frem dengang for de norske skuespillere ved Kristiania Teater. Scenen var jo dansk. Det var Ole Bull som eide teateret i Bergen. Og dengang var nettopp Ibsen blitt artistisk direktør. Det var Ole Bull som trakk ham frem i lyset. Han hadde talt med ham, og forsto hva der bodde i ham. Vi andre syntes først det var underlig. Han hadde jo ikke skrevet videre dengang. Han var ganske ung student, så liten og tynn, så det var forskrekkelig. Men vi merket også snart at han var en utmerket leder av teateret [Det er riktig som Parelius sier, at Ole Bull ansatte Ibsen, men Ibsen tiltrådde Det norske Theater allerede 1. november 1851, og forlot Bergen i juli 1857, og det var først det siste året Sofie Parelius ankom Bergen - for to år ved teateret].
- De må da i den lange tid ha opplevet mange teaterrevolusjoner og stridigheter?
- Ja. Det har jeg. Og hvor der har vært spørsmål om det nasjonale, har jeg alltid holdt til den side. Jeg gikk til Folketeatret dengang, De kan huske så mange av oss forlot Kristiania Teater. Og jeg gikk tilbake igjen, da de andre gikk. Men engang har jeg vært avgjørende.
Den regjerende direksjon i Bergen besto av doktor Danielssen, Baars, Blyth, Beyer, Busk og Bull [Daniel Cornelius Danielssen, 1815-1894, norsk lege, naturforsker og politiker, Herman Brunchorst Baars, 1822-1896, norsk kjøpmann, fiskerikyndig og kemner, Peter Michael Blytt, 1823-1897, norsk handelsmann og stadsmegler, Morten Beyer, 1822-1880, norsk dispasjør og dommer, Christian Ege Busch, 1809-1875, norsk kjøpmann, Ole Bornemann Bull, 1810-1880, norsk filonist] - folk lo i Bergen av alle disse B'ene. Ole Bull ble uenig med de andre. Direksjonen ville ha en vilje, og det ville ikke Bull. Bull ville avskjedige den artistiske direktør Lodding [eg. Herman Laading, 1813-1894, pedagog og teaterinstruktør] og ville senke ned orkesteret, som var i høyde med scenen. Og da direksjonen ikke ville føye seg, så lukket Bull teateret, for han eide det jo. Så ville direksjonen og skuespillerne spille på en sal ute i byen. Men jeg sa «nei». Ikke ville jeg spille på noen «sal», og heller ikke ville jeg forlate Bull, som jeg synes hadde gjort så meget for Den nationale Scenes sak. De forsøkte å overtale meg. Vi bodde i Vaskerelvsmuget, og alle fruene Baars, Blyth, Beyer og Busk kom kjørende i sine karosser, for hest og vogn hadde de naturligvis, og lot ekvipasjene holde i det trange smug, mens de var inne for å overtale meg. Men jeg ga meg ikke, og så kunne det ikke ble noe av det hele. Det var en hel epoke. Det måtte da bli forsoning, og Bull var villig til å åpne teateret, bare han fikk en mann til å hjelpe seg. Så foreslo jeg Bjørnson [Bjørnstjerne Bjørnson, 1832-1910, overtok etter Ibsen som kunstnerisk leder høsten 1857]. Det ble gode greier! For det var jo meget interessant for ham å få den posten. Der var stor begeistring den første aften. Teateret var naturligvis utsolgt, og Ole Bull dirigerte selv orkesteret. Bjørnson var den første som begynte med instruksjon [Her har hun nok glemt at Ibsen var sceneinstruktør fra 1851-1857, samtidig som Laading var rolleinstruktør]. Før hadde det ikke vært brukt, men senere har det jo tatt et særdeles oppsving her i landet.
- Her bor De jo også ganske nært ved det nye teater [Nationaltheatret åpnet som kjent 1. september 1899].
- Ja, jeg har da vært der inne. Jeg var der inne en dag og så meg ut et værelse, et påkledningsværelse - å nei jeg sier det kun for spøk. Jeg kommer aldri derover, jeg.
- De var vel elegante disse påkledningsværelser?
- Nei! De var ganske små og trange?
- Har De lest Ibsens nye stykke?
- Ja, ja det har jeg lest. Det er mektig. Ja, det er det.
- Hadde De ikke hatt lyst til å spille fru Borkman?
- Jo, den ville jeg gjerne spilt. Jeg har alltid hatt meget til overs for strenge karakterer.
- Har De spilt i mange av Ibsens stykker?
- Ja! For det første i «Kjærlighedens Komedie».
- Det er underlig med Ibsens stykker. Tross de er så storartede, er det sjelden de blir egentlige kassestykker.
- De er så triste! De er så triste! Folk vil ikke betynge seg med dem. Men det er det ved dem at de kan alltid tas opp igjen efter en tid. Jo-o. Vi har hatt megen nytte av dem. De har holdt oss godt, det har de riktig. Og tenk på «De Unges Forbund». Det har da vært et kassestykke.
- Jeg så det forleden. Si meg, spiller ikke Selmer litt på tradisjon fra Isachsen? [sannsynligvis Jens Andreas Ludvig Selmer, 1845-1928, norsk skuespiller samt Andreas Hornbeck Isachsen, 1829-1903, norsk skuespiller]
- Jo, det kan nok hende. Han har det prinsipp. Han sier (her talte hun efter Selmer aldeles slående likt, så jeg lo høyt). «Når man - har noe godt, når det gode foreligger, - hvorfor skal man - så ikke benytte det?» Og det har han jo rett i.
- Det var synd at ikke Garborgs «Mødre» ble gitt flere ganger. Der hadde De en god rolle.
- Ja, jeg likte min rolle godt. Jeg skal si Dem, feilen var at det ikke ble spilt på det riktige sprog. Det skulle vært spilt i bondedialekt. Da ville det ha vunnet meget. Og jeg kunne godt ha lært den på det sprog. Jeg har lett for dialekter.
- Hvorfor ble det ikke gjort?
- Garborg og hans kone hadde slikt hastverk. De skulle reise til utlandet, og så hadde de ikke tid til å vente.
- Fru Dybwad var også god der.
Hun lente seg tilbake i stolen og ropte: - Bril-ja-ant!
- Nu får vi til å tegne. Vil De være så god å sitte i profil.
- Profil? Det er det med nesen. Akk, den blir vel så stor da . . . Men når det skal så være, så må det vel så være.
Og med et sukk satte hun seg profil.
- Hva tar hun seg til så tidlig?
- Å, hun pusler rundt, setter seg hen til vinduet og strikker eller leser sine klassikere. Forresten også alle moderne ting. Hun følger godt med, kan du tro. Interesserer seg i grunnen mest for det unge.
- Hvor gammel er hun?
- Efter en liten pause sa han kort: - Det vet jeg ikke.
Dagligstuen var tom. Han lukket opp sideværelset og ropte inn med stentorrøst:
- Tante Fia! Her er en mann, som vil tale med deg.
- Ja, ja, nu kommer jeg, svarte det liksom på stikkord - nu kommer jeg.
Men i det samme hun fikk øye på meg, stanset hun forferdet og ropte:
- Å Gudbevaremeg vel! Gudbevare meg!
Jeg talte beroligende ord med så mild stemme som mulig:
- De bor riktig pent her. Like til Karl Johans gate!
- Ja, her er så livlig. Man behøver slett ikke gå ut. Å! Men jeg er så engstelig!
- Det er snart overstått. Er der noen som har skremt Dem?
- Ja, fru Wolf [Karen Lucie Johannesen Wolf, 1833-1902, norsk skuespiller] sa til meg. Husk på, Fia, at alt, hvert eneste ord du sier, kommer på trykk.. Det er så lite det jeg har å fortelle og berette. De får være så snill å ta det så tarvelig, som mulig.
- De har visst mange morsomme erindringer og opplevelser?
- Nei. Jeg er jo nok den eldste ved teateret nu der nede. Men mitt liv har gått så jevnt. Ja, ganske jevnt.
- Hva debuterte De i?
- Det var i en vaudeville, som het «Matrosen». Dengang skulle allting være vaudeville. Det var i 1852. Jeg fikk også ansettelse, men så reiste jeg til Bergen, for det var så vanskelig å komme frem dengang for de norske skuespillere ved Kristiania Teater. Scenen var jo dansk. Det var Ole Bull som eide teateret i Bergen. Og dengang var nettopp Ibsen blitt artistisk direktør. Det var Ole Bull som trakk ham frem i lyset. Han hadde talt med ham, og forsto hva der bodde i ham. Vi andre syntes først det var underlig. Han hadde jo ikke skrevet videre dengang. Han var ganske ung student, så liten og tynn, så det var forskrekkelig. Men vi merket også snart at han var en utmerket leder av teateret [Det er riktig som Parelius sier, at Ole Bull ansatte Ibsen, men Ibsen tiltrådde Det norske Theater allerede 1. november 1851, og forlot Bergen i juli 1857, og det var først det siste året Sofie Parelius ankom Bergen - for to år ved teateret].
- De må da i den lange tid ha opplevet mange teaterrevolusjoner og stridigheter?
- Ja. Det har jeg. Og hvor der har vært spørsmål om det nasjonale, har jeg alltid holdt til den side. Jeg gikk til Folketeatret dengang, De kan huske så mange av oss forlot Kristiania Teater. Og jeg gikk tilbake igjen, da de andre gikk. Men engang har jeg vært avgjørende.
Den regjerende direksjon i Bergen besto av doktor Danielssen, Baars, Blyth, Beyer, Busk og Bull [Daniel Cornelius Danielssen, 1815-1894, norsk lege, naturforsker og politiker, Herman Brunchorst Baars, 1822-1896, norsk kjøpmann, fiskerikyndig og kemner, Peter Michael Blytt, 1823-1897, norsk handelsmann og stadsmegler, Morten Beyer, 1822-1880, norsk dispasjør og dommer, Christian Ege Busch, 1809-1875, norsk kjøpmann, Ole Bornemann Bull, 1810-1880, norsk filonist] - folk lo i Bergen av alle disse B'ene. Ole Bull ble uenig med de andre. Direksjonen ville ha en vilje, og det ville ikke Bull. Bull ville avskjedige den artistiske direktør Lodding [eg. Herman Laading, 1813-1894, pedagog og teaterinstruktør] og ville senke ned orkesteret, som var i høyde med scenen. Og da direksjonen ikke ville føye seg, så lukket Bull teateret, for han eide det jo. Så ville direksjonen og skuespillerne spille på en sal ute i byen. Men jeg sa «nei». Ikke ville jeg spille på noen «sal», og heller ikke ville jeg forlate Bull, som jeg synes hadde gjort så meget for Den nationale Scenes sak. De forsøkte å overtale meg. Vi bodde i Vaskerelvsmuget, og alle fruene Baars, Blyth, Beyer og Busk kom kjørende i sine karosser, for hest og vogn hadde de naturligvis, og lot ekvipasjene holde i det trange smug, mens de var inne for å overtale meg. Men jeg ga meg ikke, og så kunne det ikke ble noe av det hele. Det var en hel epoke. Det måtte da bli forsoning, og Bull var villig til å åpne teateret, bare han fikk en mann til å hjelpe seg. Så foreslo jeg Bjørnson [Bjørnstjerne Bjørnson, 1832-1910, overtok etter Ibsen som kunstnerisk leder høsten 1857]. Det ble gode greier! For det var jo meget interessant for ham å få den posten. Der var stor begeistring den første aften. Teateret var naturligvis utsolgt, og Ole Bull dirigerte selv orkesteret. Bjørnson var den første som begynte med instruksjon [Her har hun nok glemt at Ibsen var sceneinstruktør fra 1851-1857, samtidig som Laading var rolleinstruktør]. Før hadde det ikke vært brukt, men senere har det jo tatt et særdeles oppsving her i landet.
- Her bor De jo også ganske nært ved det nye teater [Nationaltheatret åpnet som kjent 1. september 1899].
- Ja, jeg har da vært der inne. Jeg var der inne en dag og så meg ut et værelse, et påkledningsværelse - å nei jeg sier det kun for spøk. Jeg kommer aldri derover, jeg.
- De var vel elegante disse påkledningsværelser?
- Nei! De var ganske små og trange?
- Har De lest Ibsens nye stykke?
- Ja, ja det har jeg lest. Det er mektig. Ja, det er det.
- Hadde De ikke hatt lyst til å spille fru Borkman?
- Jo, den ville jeg gjerne spilt. Jeg har alltid hatt meget til overs for strenge karakterer.
- Har De spilt i mange av Ibsens stykker?
- Ja! For det første i «Kjærlighedens Komedie».
- Det er underlig med Ibsens stykker. Tross de er så storartede, er det sjelden de blir egentlige kassestykker.
- De er så triste! De er så triste! Folk vil ikke betynge seg med dem. Men det er det ved dem at de kan alltid tas opp igjen efter en tid. Jo-o. Vi har hatt megen nytte av dem. De har holdt oss godt, det har de riktig. Og tenk på «De Unges Forbund». Det har da vært et kassestykke.
- Jeg så det forleden. Si meg, spiller ikke Selmer litt på tradisjon fra Isachsen? [sannsynligvis Jens Andreas Ludvig Selmer, 1845-1928, norsk skuespiller samt Andreas Hornbeck Isachsen, 1829-1903, norsk skuespiller]
- Jo, det kan nok hende. Han har det prinsipp. Han sier (her talte hun efter Selmer aldeles slående likt, så jeg lo høyt). «Når man - har noe godt, når det gode foreligger, - hvorfor skal man - så ikke benytte det?» Og det har han jo rett i.
- Det var synd at ikke Garborgs «Mødre» ble gitt flere ganger. Der hadde De en god rolle.
- Ja, jeg likte min rolle godt. Jeg skal si Dem, feilen var at det ikke ble spilt på det riktige sprog. Det skulle vært spilt i bondedialekt. Da ville det ha vunnet meget. Og jeg kunne godt ha lært den på det sprog. Jeg har lett for dialekter.
- Hvorfor ble det ikke gjort?
- Garborg og hans kone hadde slikt hastverk. De skulle reise til utlandet, og så hadde de ikke tid til å vente.
- Fru Dybwad var også god der.
Hun lente seg tilbake i stolen og ropte: - Bril-ja-ant!
- Nu får vi til å tegne. Vil De være så god å sitte i profil.
- Profil? Det er det med nesen. Akk, den blir vel så stor da . . . Men når det skal så være, så må det vel så være.
Og med et sukk satte hun seg profil.
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 260-262, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar