Dødball

  Jeg er fremdeles rundt elleve år og nærmest udødelig. Jeg sprinter ned til parallellgaten som heter Rytterfaret. Spurten innebærer at jeg forserer et par hager, hopper over et kaninbur så både dyr (den belgiske kjempen heter selvfølgelig Trampe) og salathoder skvetter, kryper gjennom et plankegjerde, løper gjennom nok en hage, og så er jeg i Rytterfaret, hvor jeg aldri har sett så mye som snurten av hest eller rytter. Det er bare å vente til de som skal være med dukker opp. Beste tiden for dødball er før eller etter middag, helst begge deler. Snart kommer Lars-Erik, han er min beste venn for tiden, og minst like god til å kaste ball som meg. Det er mulig sprettert-krigene har gjort meg brukbar til å sikte også med liten ball som vi kaller det, av en eller annen grunn bruker vi ikke ordet tennisball. Vi er de to beste i nærområdet, som bare er de to gatene. De kjenner vi til gjengjeld bedre enn de famøse bukselommer. Er man best, så blir man kaptein på hvert sitt lag.

  Vi streker opp banen, med kritt som vi finner henslengt på diverse byggeplasser rundt omkring. En strek tvers over veien indikerer at bak den er det «dødboksen». Så tegner vi ti forskjellige sirkler bortover gaten, fem på høyre side, de siste fem på venstre som skal benyttes på returen, alle blir nummerert fortløpende. Disse er «fristeder». Når ballen er slått ut fra medbrakte balltrær, er det opp til en på «utelaget» å ta imot ballen uten at den er innom bakken først. Klarer han eller hun å ta imot med en hånd, blir det lagbytte, det samme skjer etter to ganger med tohåndspol. Det er med andre ord om å gjøre og helst være på innelaget. Klarer man ikke ta imot på direkten, løper den på innelaget som har slått, bortover og forbi så mange sirkler man kan, både på vei ut og tilbake, før man muligens øyner faren for at ballen blir funnet og kastet inn i dødboksen igjen, da er det nemlig lurt å bremse opp og i et av fristedene. For kommer ballen tilbake i dødboksen, sprettes i bakken og det ropes «Dø!», da er man «finito» hvis man ikke står i en av frisonene. Man kan imidlertid slippe fri igjen hvis en av lagkameratene klarer å løpe hele banen rundt på sitt slag. Da får man også ett poeng, det laget som har flest poeng når man ikke gidder spille mer, har vunnet.

  De første deltagerne utenom oss kommer omsider slentrende. Ikke helt uventet ankommer de dårligste sist. Kapteinene for hvert lag velger annenhver gang hvem de vil ha på sitt lag, igjen blir de dårligste valgt sist. Verden er brutal, særlig for slike som er mellom 10 og 13 år gamle. De beste på utelaget, som det først kastes kron og mynt om hvem skal være, de står også lengst unna dødboksen. Er man best til å slå, kaste og ta i mot ballen er det smartest. Sist av alle kommer Trude. Det er synd å si, men hun løper som en skadeskutt ku, og treffer ballen hvert skuddår. Hun har aldri klart å ta pol.

  Spillet starter og veksler, Lars-Erik som starter «ute» tar raskt i mot et par halvhjertede skudd, så da er det laget mitt sin tur til å stå ute. Jeg jogger bort til «femmer'n», det fristedet som ligger rundt 50 meter fra dødboksen, og derfor få som klarer å slå ballen til. Det er Lars-Eriks tur. Hver spiller har tre forsøk på å treffe ballen, Lars-Erik trenger sjelden mer enn ett. Denne gang får han stjernetreff, ballen går nesten i bane rundt jorden og lander en halvmaraton bak meg. Hvis han vil, kan han kan løpe 16 ganger rundt banen før jeg får hentet og kastet inn. Så øyner jeg en mulighet. Det er nemlig Trude sin tur til å slå. Hittil i år har hun ikke klart å treffe ballen hardere enn at den så vidt triller bort til «ener'n». Derfor rusler jeg bort til det fristedet. Hun gjør seg klar til å slå, jeg gliser. Hovmod står for fall. Det føles som jeg får et steinsprang i trynet! Når jeg våkner et millennium senere, står det syv gutter og en jente rundt meg og gliser. Men ikke Trude, hun spør: «Håper det ikke gjorde vondt? Og det var leit med brillene dine!»

  Trude har for første gang i sitt liv truffet ordentlig, det ble Bulls eye - bortsett fra at det var mine øyne hun traff, nærmere bestemt brillene. Et pulverisert par ligger på bakken, det er et mirakel at jeg ikke er blind. Eneste trøst er at det ikke er balltreet hun traff meg med, noe jeg fryktet da jeg våknet, hun er nemlig ganske slepphendt også. Men nei, det skal hun ha, hun traff ballen klokkerent, til og med Lars-Erik er imponert. Og når jeg er så tåpelig å stille meg to og en halv meter foran henne i det hun transformeres fra dødballens Dagros til en slags kvinnelig Mike Tyson, da er det ikke så rart at det gjør litt vondt. Etter tidenes knock-out er det bare å snuble hjemover. Jeg velter nesten buret til Trampe på veien, heldigvis er han opptatt med å fortære en massiv gulrots gress og enser meg ikke. Det blir ingen dødballsøkt på meg etter middag. Blir ikke en gang middag.

  Optikeren på sin side er mektig imponert når han ser det takraset av en brille jeg bringer med meg:
  - Jøss, har du lagt den under en dampveivals?
  - Nei, det var Trude som traff meg.
  - Du store Wienervals, hun skulle jeg gjerne like å møte!
  - Ja, det er sjelden hun treffer så godt.

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.