Skuespilleren og teaterinstruktøren Stormoen (1872-1937) fremstår for meg som en artig skrue. I hvert fall etter å ha lest Krohgs portrett av ham fra 1899:
(Stormoen i 1921)
- Fikk De tidlig lyst til å gå på scenen?
- Ja, meget tidlig, men både pårørende og venner frarådet meg det. Jeg husker spesielt en ytring av en gammel onkel:
- Hva gagner det deg, selv om du ble en Johannes Brun [1832-1890, norsk skuespiller] nummer 2?
Men Bjørn var jo håpet dengang, og mens jeg ennu var kadett, bestemte jeg meg en dag til å gå opp og snakke med ham. Han bodde dengang hos sin onkel, byråsjef Bjørnson. Jeg ringte på, men da en av døtrene kom ut og lukket opp, ble jeg så forvirret over mitt ærend at jeg spurte om der ikke bodde en kadett Kaurin der. Så reiste jeg i stedet for til Amerika, hvor jeg var inne på de aller forskjelligste ting. En tid var jeg tramp.
- Hva er det?
- Landstryker.
- Gikk De til fots?
- Det var bare korte strekninger. Når jeg skulle langt, tok jeg jernbane.
- Men slike lange reiser er dyre.
- Jeg betalte ikke. Jeg «bet trainet» som det heter: to beat the train; man hopper på i det samme toget har satt seg i fart og blir stående på plattformen mellom vognene.
- Ja, meget tidlig, men både pårørende og venner frarådet meg det. Jeg husker spesielt en ytring av en gammel onkel:
- Hva gagner det deg, selv om du ble en Johannes Brun [1832-1890, norsk skuespiller] nummer 2?
Men Bjørn var jo håpet dengang, og mens jeg ennu var kadett, bestemte jeg meg en dag til å gå opp og snakke med ham. Han bodde dengang hos sin onkel, byråsjef Bjørnson. Jeg ringte på, men da en av døtrene kom ut og lukket opp, ble jeg så forvirret over mitt ærend at jeg spurte om der ikke bodde en kadett Kaurin der. Så reiste jeg i stedet for til Amerika, hvor jeg var inne på de aller forskjelligste ting. En tid var jeg tramp.
- Hva er det?
- Landstryker.
- Gikk De til fots?
- Det var bare korte strekninger. Når jeg skulle langt, tok jeg jernbane.
- Men slike lange reiser er dyre.
- Jeg betalte ikke. Jeg «bet trainet» som det heter: to beat the train; man hopper på i det samme toget har satt seg i fart og blir stående på plattformen mellom vognene.
- Men konduktøren?
- Det kan vare lenge før konduktøren oppdager det. Oppdager han det straks, er det naturligvis et uhell.
- Hva gjør han da med dem?
- Enten jager han en ved første stasjon, det er det alminnelige, eller han tvinger en til å hoppe av i farten, hvis han er riktig brutal. Men hvis man ikke knekker nakken, er man i alle tilfelle jo kommet et stykke på vei, så «biter» man snart et nytt train og kommer atter et stykke på vei. Det er meget avvekslende og spennende. Undertiden kan man komme inn i en tom godsvogn og få lagt seg ned. Jeg lå og sov i en slik en hel natt, mens vi for gjennom Texas. Man kan også bli kvalt på plattformen. Jeg holdt engang på å bli det. Vognen jeg sto på, var like bak lokomotivet. Man velger helst den, for der passerer jo ikke konduktøren så meget som på de andre, hvor de stadig kommer når de skal gå gjennom vognene. Men så kommer vi inn i en forferdelig lang tunnel. Røken presses sammen og innhyller meg aldeles. Jeg kunne ikke puste. Det varte lenge efterat vi var kommet ut, før jeg fikk ordentlig luft i lungene. Jeg husker jeg tenkte på, imens det varte, at det var en tarvelig måte å dø på.
- Undertiden er kanskje også konduktøren overbærende og lar trampen stå der?
- Ja! Og på enkelte strekninger henimot Vesten tør han ikke annet. De er jo glad til at de får leve på sitt eget tog.
- Men hvordan lærte De å bli tramp? Det skal jo en viss erfaring til det også.
- Jeg traff to skandinaver som satte meg inn i det.
- Hvem var det?
- Det er ikke verdt å nevne navn. De tilhørte de beste familier her i landet. Den ene fra Bergen. Vi dannet et slags konsortium om å reise til Texas fra Chicago, hvor vi befant oss, for å plukke bomull der nede. Det gjaldt om å skaffe en 4-5 daler for å komme ut av byen. Det var det hele. Avtalen var at i byene skulle vi klare oss hver for oss, som vi kunne best, men på landet skulle vi bomme efter tur.
- Ja! Og på enkelte strekninger henimot Vesten tør han ikke annet. De er jo glad til at de får leve på sitt eget tog.
- Men hvordan lærte De å bli tramp? Det skal jo en viss erfaring til det også.
- Jeg traff to skandinaver som satte meg inn i det.
- Hvem var det?
- Det er ikke verdt å nevne navn. De tilhørte de beste familier her i landet. Den ene fra Bergen. Vi dannet et slags konsortium om å reise til Texas fra Chicago, hvor vi befant oss, for å plukke bomull der nede. Det gjaldt om å skaffe en 4-5 daler for å komme ut av byen. Det var det hele. Avtalen var at i byene skulle vi klare oss hver for oss, som vi kunne best, men på landet skulle vi bomme efter tur.
- Bomme?
- Det heter to boom på amerikansk og vil si at man går inn på en gård og tilbyr seg å forrette et eller annet tilfeldig arbeid for å få noe å spise.
- Hvordan gikk det så med bommingen?
- I alminnelighet godt. Men vi var flere ganger uenige om fortolkningen av kontrakten. En dag kom vi forferdelig sultne til en jernbanestasjon, hvor det lå et par hus omkring. Det var bergenserens tur til å bomme. Og vi oppfordret ham da til å gå i gang med det. Men så ville han plutselig ikke, idet han påsto at stedet måtte betraktes som en by, hvor enhver skulle sørge for seg.
- Så la det være by, sa jeg og gikk inn og asked for something to eat. Der sto to blide velnærte kjerringer i kjøkkenet. De sto og stekte beaf og det luktet storartet.
Jeg ble da satt til å lempe enhel del ved fra et vedskjul over i et annet. Imens hang de to andre ved stakittet, så avvekslende på meg og inn i kjøkkenet. Til sist, da der nesten ikke var mer ved igjen, kom de snikende og ville begynne å hjelpe meg.
- Takk, sa jeg, det behøves aldeles ikke.
Men de fortsatte i taushet å hjelpe meg. Til sist kom den ene velnærte kjerringen ut og inviterte meg til endelig å komme inn og spise. Jeg gikk inn like for nesen av de to andre. Der ble satt for meg de deiligste ting, derimot en umåtelig beaf, og jeg ga meg godt i lag med den.
Kjøkkendøren sto åpen og utenfor kunne vi se de to andre stå og henge ved stakittet og se inn med lengselsfulle blikk. Jeg har aldri sett to ynkeligere skikkelser. Men så til sist fikk kjerringen medlidenhet med dem og inviterte også dem inn, til min store ergrelse, og trakterte dem likeså godt som meg. Så ble det til at jeg hadde bommet for dem allikevel. På grunn av flere slike uoverensstemmelser ble konsortiet oppløst. De to andre dannet et nytt og gikk sin vei, og jeg gikk min.
En dag hadde jeg tjent en daler på en sagmølle. Men så kom jeg til St. Louis med den, og der forødte jeg den nesten helt og holdent. Men så gikk jeg inn på en saloon hvor der var freelunch. Man spiser gratis og betaler bare for drikken. Og jeg spiste meget og drakk lite naturligvis. Men i alminnelighet er det innrettet således at rettene er forferdelig salte, hvorved man blir nødt til å drikke meget. Der var flere andre tramps der inne i samme anledning som meg, og de som jo satte inne med interesse for den ting, fortalte meg at Texas sto svært høyt i henseende på freelunch. Der var meget og ikke så svært salt. Jeg benyttet meg av det en stund, men vendte så pr. jernbane tilbake til Chicago. Hatten blåste av meg under den forferdelige fart. Så måtte jeg inn et sted og bomme for en gammel hattefille.
Da henvendte en nordmann som het Knudsen seg til meg. Han hadde vært orgelbygger og hadde noen penger han absolutt ville ha gjort ende på. Så satt han i en kjeller og solgte kaffe. Jeg hadde et stort renommé som kaffemann fra tidligere tid. Da hadde jeg kjørt rundt i husene med en hest, som het Jim, og opptatt ordrer for en kaffeforretning. Nu foreslo Knudsen meg å gjøre det samme for meg og ga meg en hvit hest, som var blind på det ene øye, og jeg kjørte da rundt til min gamle chefs kunder, som jeg jo kjente, og nappet dem fra ham. Senere begynte jeg en ny forretning. Jeg gikk rundt på landsbygden og solgte gudelige bøker. Men utover høsten ble det så koldt på fingrene å bære den bokpakken, og derfor slo jeg meg på noe annet. Jeg ble pianoplager i et omreisende amerikansk skuespillerselskap. I Vesten hadde jeg megen motgang. De ville bare høre Yankee-Doodle og noe som var «catchy». Jeg ble kjed av det og spilte engang Grieg for dem. Den pep de ut. Så ble jeg sint og spilte Chopins Sørgemarsj. Da var jeg nær blitt kastet ut. Så en dag var en av skuespillerne blitt syk. De ba meg ta rollen, som forestilte en bondeaktig fyr. Så spilte jeg da på engelsk og tok applaus for åpen scene.
Da så jeg et avertissement fra et skandinavisk teater om at unge menn med lyst og anlegg for scenen kunne melde seg. For å komme til Chicago tok jeg plass på et «stocktrain», et kvegtren, som kvegrøkter.
Sammen med meg meldte det seg en murerhåndlanger ved teateret. Det var Dore Lavik [1863-1908, norsk skuespiller og teatersjef, oppholdt seg fra 1892-1894 i USA]. Vi spilte «Eventyr på fotreisen» [av Jens Christian Hostrup, 1818-1892, dansk dikter, dramatiker og prest] og gjorde komplett fiasko. Jeg spilte Herløv.
- Hvorledes uttalte amerikanerne Deres navn?
- De kunne ikke uttale det. Jeg måtte derfor forkorte det og kalte meg: Storm. Og da jeg reiste rundt og spilte piano var jeg altså selvfølgelig: Professor Storm.
Nu var jeg imidlertid blitt forholdsvis nokså lei av Amerika og reiste derfor tilbake igjen. Først holdt jeg meg hjemme på min mors gård i Odalen og hjalp henne med tømmerdriften, men så satt jo denne teatergreien i hodet på meg, og jeg dro inn til byen. Jeg kom på lageret hos Severin Jacobsen [1840-1920, grosserer] i Storgaten. Vi var to stykker der, vi hadde ikke meget å gjøre, og mens den ene holdt vakt, lå den annen bak noen tøyhauger og leste romaner.
En dag gikk jeg plutselig ut til «Ulempa».
- Hva er det?
- Det heter egentlig Olympen, det innehaddes av en gammel skipper Ottessen, og meldte meg. Garmann [Fredrik Garmann, 1850-1907, norsk skuespiller] var instruktør. Han prøvde meg og antok meg straks, og han var meget elskelig. Jeg fikk 30 kroner måneden. Men Garmann var uavlatelig på nakken av Ottessen at han skulle gi meg mer. Jeg steg hurtig til 60 og kort efter til 70 kroner. Høyere kunne man ikke komme. Garmann var storartet. Jeg elsker ham av hele min sjel og anser ham ubetinget for Norges største skuespiller. Som instruktør var han også briljant. Han gikk opp og ned i det lille orkesteret som en tiger i et bur og raste - især forresten mot den tykke Ottessen, som satt ved et bord og alltid åt «bolliong» og drakk øl til. En dag ble de mer enn alminnelig uvenner i anledning av at det ingen statister var til stede ved prøvene, slik som Garmann hadde forlangt.
- Jeg har ikke råd til å holde statister ved prøvene.
- Så instruerer jeg ikke.
- Du kan få ned pikene fra kjøkkenet.
- Nei, jeg vil ikke engang se dine kjøkkenpiker.
- Så kan du bære deg som du vil, du får ingen andre.
- Reis pokkerivold! Nu går jeg.
Så gikk han, og Ottessen ropte etter ham:
- Jeg driver mitt eget teater like godt. Jeg har vært styrmann og vært inne på alle varietéene og teatrene i Pensacola og Boston, så ikke lærer Garmann meg komediespill! Derefter kom et brev fra Garmann om oppgjør.
- Hå, hå, oppgjør! ropte Ottessen. Han skylder meg Gud forsyne meg seks øre.
Senere var jeg ved Bogsruds teaterselskap i Drammen. Der måtte jeg spille elsker, skjønt der er intet jeg mindre ligger for, men de andre hadde så store maver at de ikke kunne brukes. Endelig kom jeg til Det norske Teaterselskap og gjorde lykke i Trondheim i «Storken». Fikk derpå engasjement ved Centralteatret og nu altså - ved Nationaltheatret.
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 226-229, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar