Herman Bang ble født i Asserballe på Als i hertugdømmet Slesvig som sønn av sogneprest Frederik Ludvig Bang (1816-1875) og Thora Elisabeth Salomine Bang (1829-1871, født Blach). Herman Bangs barndom skal ha vært lykkelig, preget av et tett forhold til moren, som innvidde ham i litteratur og skapte hos ham en livslang forelskelse i teateret.
I 1863 flyttet familien til Horsens, hvor faren ble en suksessfull predikant, men han led av migrene og depresjoner som kastet en skygge over hjemmet. I 1871 døde moren av tuberkulose, og de fem barna ble alene med faren, som søkte et mindre kall i landsbyen Tersløse.
På Hermans konfirmasjonssøndag i 1872 brøt pastorens sykdom ut i lys lue, da han i sin preken begynte å resitere fra regleeventyret om katten og kyllingen som sloss om vellingen. Herman ble student på Sorø Akademi i 1875, samme år som faren døde, hvoretter Herman ble boende hos sin farfar, den velkjente legen Ole Bang (født 1788), som imidlertid døde i 1877. Sommeren 1877 traff forøvrig Herman Bang Henrik Ibsen for første gang - da bodde Ibsen i München.
Etter farfarens død forsøkte Herman Bang å bli skuespiller. Han hadde imidlertid ikke hell med planene, og ble i stedet skuespillforfatter og kritisk essayist. I 1880 gav han ut romanen «Haabløse Slægter», hvori blant annet hans skildring av en eldre kvinne som forførte den unge hovedpersonen vekket anstøt og førte til både tiltale og dom (100 kroner i bot eller subsidiært 14 dagers fengsel) for pornografi. Men dommen var også begynnelsen på hans berømmelse. I en alder av 26 hadde Bang skrevet elleve bøker. Men hans hjerte brant fremdeles for teateret, og i 1883 fikk han stablet på bena en turné til provinsene, men det ble en stor fiasko. På tross av det satte han i gang med en ny turné, denne gang til de nordiske hovedsteder med sin ønskerolle som «Osvald» i Ibsens «Gengangere». Etter suksess i Helsingfors ble han buet av scenen i Bergen hvor stykket hadde premiere 8. juni 1885. Bang falt fullstendig ut av rollen, og da publikum begynte å le, mistet han helt kontrollen med seg selv. Han travet fortvilt omkring på scenen og gjøv løs på en livredd Octavia Sperati (1847-1918, født Svendsen, norsk skuespillerinne) som spilte «Helene Alving», og ristet henne som en filledokke. Etter forestillingen var det en slik piping (fra 800 tilskuere) at Herman Bang der og da bestemte seg for å oppgi skuespillerambisjonene. En av kritikerne skal etterpå ha skrevet at det var første gang han så «en gal Mand» på scenen.
De neste to år oppholdt han seg i utlandet og skrev en rekke artikler i forskjellige publikasjoner. Først i Berlin hvorfra han raskt ble utvist på grunn av noen respektløse bemerkninger om det tyske keiserhus, og så i Meiningen hvor han også ble utvist, men han ble i alle fall kjent med en ung tysk skuespiller (Max Eisfeld, 1863-1935), som ble med ham til Wien og Praha. Begge steder ble han overvåket og forhørt av politiet, mistenkt både som anarkist og homoseksuell (som da var kriminelt). Bangs samliv med skuespilleren syntes å ha vært hans eneste lykkelige kjærlighetsforhold.
De neste årene pendlet han rundt i Europa, først tilbake til Danmark, og senere Paris og Norge. I tillegg til å utgi bøker, arbeidet Bang i en årrekke som journalist, blant annet i Politiken fra 1885-1890, og som foredragsholder og oppleser. Til Norge dro han da han gjennomlevde en av sine mange psykiske kriser, mens han i Paris endelig gjorde suksess gjennom iscenesettelse av skuespill av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. I Paris mottok Bang økonomisk støtte fra flere nordmenn, deriblant Jonas Lie (1833-1908, norsk forfatter) og Fritz Thaulow (1847-1906, norsk landskapsmaler). På det tidspunkt bodde også Knut Hamsun (1859-1952, norsk forfatter og Nobelprisvinner i litteratur) i Paris, og Bang oppdaget at Hamsun stod bak en bakvaskelseskampanje mot ham. Hamsun hadde mange ankepunkter, men især tre gikk igjen: At Bang var homoseksuell, delvis jøde og dertil en stor beundrer av Ibsen. Kampanjen foregikk både i Paris, København og Kristiania, og gav Bang store problemer, blant annet fikk han ikke flere oppgaver som regissør. Jonas Lie anbefalte ham å ta til motmæle, men Bang svarte motløst: «Men hvad skal jeg da sige - de tre hovedpunkter er jo sande!»
Fra 1898-1901 ble Bang knyttet som instruktør til Folketeatret i København. Forfulgt og hånet for sin homoseksualitet, skrev han januar 1907 til en venn: «Kun én Ting staar mig ganske tydeligt: i dette Land vil jeg ikke blive. Her har man saaledes faaet for Vane at mishandle mig, at det vil aldrig ophøre.» Bang forlot Danmark juli samme år og slo seg ned i Berlin, et seksuelt fristed. Her oppholdt han seg de følgende år.
Som oppleser, særlig av sine egne verker, fikk Bang et internasjonalt ry, som han ønsket å spre til USA og Japan. På en opplesningsturné ble Bang funnet bevisstløs i toget på vei fra Chicago til San Francisco, og døde 29. januar 1912 i Ogden City i Utah.
Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Forfatterweb.dk, Wikipedia
For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.
#Ibsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar