I Henrik Ibsens kjølvann - Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelder (1866-1900, norsk dikter og forfatter)

(Obstfelder, av Munch)

Sigbjørns foreldre var bakermester Herman Friedrich Obstfelder (1828-1906) og Serine Egelandsdel (1836-1880). Moren nedkom med utrolige 16 barn, men «bare» syv vokste opp. Sigbjørn var nummer fire i flokken, og vokste opp i fødebyen Stavanger med to brødre og fire søstre. Nærest var han nok den yngre broren Herman Fredrik (1871-1954), de to hadde blant annet en omfattende brev-korrespondanse fra 1884 frem til Sigbjørns død, fra de var henholdsvis atten og fjorten år gamle. I 1884 ble Sigbjørn student og reiste inn til Kristiania om høsten, mens Herman gikk på skole i Stavanger, og kom på kontor like etter middelskoleeksamen. Bare sytten år gammel reiste han over til Amerika. Sommeren 1890 reiste Sigbjørn også over, og det første halve års tid bodde han sammen med broren i Milwaukee. Deretter arbeidet Sigbjørn i Washington Heights og Chicago, før han returnerte til Norge i august 1891. Hjemme igjen fikk han et nervøst sammenbrudd og ble innlagt på Gaustad sykehus, dog kun frem til juletid, da han ble sendt hjem til Stavanger som helbredet. De to fortsatte som sagt å skrive til hverandre, til Herman sommeren 1900 reiste til Danmark, og fant Sigbjørn som en merket mann. Herman tok vare på alle Sigbjørns brev, selv om noen er kommet bort etter utlån.

Sigbjørn debuterte i 1889 med den satiriske «Heimskringlam», gjennombruddet kom i 1893 med samlingen «Digte», hvor blant annet det udødelige «Jeg ser» er å finne. Han skrev også noveller og romaner, mens dramaet «De røde dråber» (utgitt 1897) bringer oss til det første «møte» med Henrik Ibsen. Ibsen mottok nemlig boken fra Obstfelder, og svarte med følgende takkebrev datert 10. desember 1897:

«Dr. Henrik Ibsen takker Dem forbindtligst for tilsendelsen af ​«De røde dråber» og er allerede påbegyndt læsningen af bogen, der fængsler og interesserer mig.
Deres
H. I.»

Skjønt, var det virkelig det første møte? Jeg må innrømme at det trodde jeg, inntil på søndag (3. desember i år) ha lest en artikkel i Aftenposten over to sider ført i pennen av Henning Howlid Wærp med overskrift «Baron von Obstfelder fra månen». Artikkelen er en omtale/anmeldelse av Hanne Lillebos 700 siders «Obstfelder: En biografi» utgitt på Gyldendal. Der fant jeg følgende interessante (for meg) opplysning om Obstfelder: «Henrik Ibsen besøker han også ...» Jøss, tenkte jeg. Det visste jeg ikke! Og fant det smart å grave frem biografien fra 1949 (se under kilder), kanskje det stod noe om besøket i Obstfelders brev til Herman? Og ganske riktig, på side 185, fra et brev datert 29. april 1894, står det å lese: «I går formiddag var jeg forresten hos Henrik Ibsen, - en underlig, fin gammel mand med tilbaketrængt varme bag sin konventionelle samtalemåde. Det er ikke enhver, Ibsen anmoder om at komme ned til sig, far! Han lovede at anbefale mig til kirkeministeren til stipendium.» 28. april da besøket fant sted var en lørdag, og etter å ha syslet med en kronologi om Henrik Ibsen i rundt syv år, fant altså nok en bit i puslespillet mitt på plass! I Aftenpostens artikkel står det også at «Obstfelder holder til og med tale under Ibsens 70 årsdag på Grand Hotel». Det dreier seg altså om 20. mars 1898, selv kan jeg ikke si å ha funnet belegg for det andre steder (som selvfølgelig ikke utelukker at det kan stemme). Jeg har ikke en gang registrert at det ble holdt noen festmiddag for Ibsen 20. mars, selv om han tok imot besøk fra kreti og pleti i leiligheten i Arbins gate. Men tre dager senere var det en festmiddag for ham i Logen med 450 prominente gjester til stede. Uansett skal det blir interessant å lese om det i den nye biografien, dersom jeg en gang skulle få anledning til det. Jeg burde også tilføye at i utgivelsen fra 1949, så presiserer Tunold i forordet: «Etter henstilling fra Stabenfeldt forlag gikk Herman Obstfelder med på å la disse brevene offentliggjøre. Enkelte avsnitt er etter hans ønske utelatt, og teksten prikket; et par av brevene er forseglet, og ikke tilgjengelig før 1970.» Så det er kanskje der svaret lå begravet, og først nå dukker opp til overflaten.

Sigbjørn Obstfelder døde som kjent av tuberkulose natten til søndag den 29. juli 1900 på Københavns kommunehospital. Herman skrev senere (22. august 1925) en redegjørelse hvor han blant annet uttaler: «Da vi kom søndag på vort daglige besøk, lå han allerede nede i gården. Hans dødsfald blev først bekjentgjort den 30. juli. Den 31. juli kom den svenske kunsthistoriker og mæcen Klas Fåhræus [1863-1944] fra Stockholm og ba om lov til at betale for alt vedrørende begravelse og gravsted. Den 1. august blev han begravet, og samme dag fødtes hans datter Lili.»

Mange er historiene om Obstfelder, og de er vel kjente for de fleste, også annen litteratur og biografi, så det skal jeg ikke gå innpå her. Men fra Solveig Tunolds forord vil jeg gjerne gjengi følgende klassiker: «Typisk er historien som atter og atter dukker opp, om at han på gaten skulle ha forært sin vinterfrakke til en stor hund som frøs. Helgen og sinnsforvirret! Des Pudels Kern [Goethe-sitat] fremgår av et brev til professor Konrad Nielsen, den gang (1895) formann i Studenterhjemmets forening. Obstfelder ber om unnskyldning for at han ikke kom til et møte, hvor han skulle holdt foredrag: ˈJeg var i går så dødstræt, at det var mig umuligt at holde noget foredrag. Jeg begav mig så opover til ˈHjemmetˈ for at melde dette. Så fik jeg følge av en stor svær bikje, tilhørende en ven af mig, med hvem jeg kom i en langvarig humoristisk kamp om min frakke, som jeg tilslut måtte overlade den, og måtte gå hjem igjen og sætte min ven ind i sagen. Derved gik tiden, og jeg tabte modet til at gå derop ...ˈ» Konrad Hartvig Isak Rosenvinge Nielsen (1875-1953) var norsk lingvist og professor i finsk-ugriske språk.

Til slutt tilbake til søndagens Aftenposten og overskriften, nærmere bestemt det med «von» Obstfelder. I 1895 ga Obstfelder ut «To novelletter» som senere ble oversatt til tysk. I ett av sine siste brev til Herman, skriver Sigbjørn den 13. mai 1900 at han har fått en henvendelse fra en tysk «herre» med forespørsel om han kjente til en Johan Gottfried Obstfelder [1777-1837?]. Sigbjørn skriver: «Men det er netop af interesse for familiens genealogi, denne mand, der er kaptein i 17. infanteriregiment og kalder sig v. Obstf. har skrevet til mig.
  Om denne Johann Gottfried Obstfelder, der var blevet ˈRegimentschirurgˈ i dansk tjeneste, altså vor bedstefader, ved han intet videre.
  Men fra denne vor bedstefaders tippoldefar nedstammer alle af navnet Obstfelder - og der er blot i Tyskland ca 20 mandlige. Og for største delen skriver de sig von Obstfelder, i overensstemmelse med det i året 1558 tildelte våpenbrev. - Alle, der bærer navnet Obstfelder, skriver han videre, har efter hans efterforskninger vist sig at tilhøre samme familie, og stammer alle fra Rudolstadt (et lidet fyrstedømme).
  Du er altså adelig, glæd dig!»

Kilder: Wikipedia, Ibsen-kronologien, Aftenposten, Solveig Tunold: «Sigbjørn Obstfelder : breve til hans bror», Stabenfeldt Forlag, Stavanger, 1949. 

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen