I et tidligere innlegg skrev jeg om Edvard Munch (1863-1944) som ranglet på Grand i Kristiania, og om da et fruentimmer skjøt ham i venstre hånd. Jeg har ikke sett noe sted at det ordet (frue osv) er forbudt. Indianer er visstnok forbudt, hottentott også. Men fruentimmer må vel være lov? Henrik Ibsen brukte ordet ofte, uten at det ble lagt noe negativt i det. Vel, det var uansett ikke det jeg skulle skrive om. Det var Munch.
Her følger nok en anekdote om «gambleren» Edvard Munch. Denne gang i Paris og ved rulettbordet i Monte Carlo. De andre malerne omtalt er: Léon Joseph Florentin Bonnat (1833-1922, fransk maler), Édouard Manet (1832-1883, fransk maler), Camille Pissarro (1830-1903, dansk-fransk maler), Georges-Pierre Sevrat (1859-1891, fransk kunstmaler), Paul Signac (1863-1935, fransk kunstner og maler) og Thomas Couture (1815-1879, fransk portrett-, historie- og sjanger-maler samt lærer).
Rolf Stenersen skriver: «Munchs først reise utenlands var til Paris i 1885. Han var der i tre uker.
Seks og tjue år gammel, høsten 1889, fikk Edvard Munch Statens kunstnergave. Han reiste atter til Paris. I fire måneder gikk han hos Bonnat. Han så i Paris bilder av Manet, Pissarro, Sevrat, Signac og ikke minst Couture.
Etter sitt maleropphold i 1889 fikk Munch nye penger fra staten og i årene framover reiser han meget. Han var i Frankrike, Tyskland og Italia, men om våren kom han oftest hjem til Oslofjorden.
Munchs ungdomstid var hektisk.
ˈParis husker jeg ikke noe av,ˈ sa Munch engang i 1930-årene. ˈJeg husker vi tok noen drammer før frokost for å bli edru og senere drakk vi for å bli fulle.ˈ
ˈTogfolk er bra mennesker. De har sett litt av hvert og kan gi råd. Jeg skulle hjem fra Tyskland og hadde ikke penger. Jeg satt på dassen det meste av tiden. Likevel fikk de fatt på meg. Jeg sa jeg var norsk og ikke hadde penger. Vet De hva han sa? - Hvorfor gikk De ikke til den norske sendemannen og ba om å få bli sendt hjem? Da hadde De fått penger. Vær så god, her har De en pølse.ˈ
Seks og tjue år gammel, høsten 1889, fikk Edvard Munch Statens kunstnergave. Han reiste atter til Paris. I fire måneder gikk han hos Bonnat. Han så i Paris bilder av Manet, Pissarro, Sevrat, Signac og ikke minst Couture.
Etter sitt maleropphold i 1889 fikk Munch nye penger fra staten og i årene framover reiser han meget. Han var i Frankrike, Tyskland og Italia, men om våren kom han oftest hjem til Oslofjorden.
Munchs ungdomstid var hektisk.
ˈParis husker jeg ikke noe av,ˈ sa Munch engang i 1930-årene. ˈJeg husker vi tok noen drammer før frokost for å bli edru og senere drakk vi for å bli fulle.ˈ
ˈTogfolk er bra mennesker. De har sett litt av hvert og kan gi råd. Jeg skulle hjem fra Tyskland og hadde ikke penger. Jeg satt på dassen det meste av tiden. Likevel fikk de fatt på meg. Jeg sa jeg var norsk og ikke hadde penger. Vet De hva han sa? - Hvorfor gikk De ikke til den norske sendemannen og ba om å få bli sendt hjem? Da hadde De fått penger. Vær så god, her har De en pølse.ˈ
Etter å ha vært i Nizza [Nice] reiste Munch til Monte Carlo. Der traff han noen norske venner som hadde funnet noen regler å spille etter. Hver gang en farge var kommet ut fem ganger på rad, satset de noen få franc på den andre fargen. Tapte de, doblet de innsatsen. Nå hadde de spilt på denne måten i noen dager og tjent godt og vel til dagens utgifter. Først trodde ikke Munch noe på det, men da han så det gikk, ville han også prøve. Han ville satse ett hundre franc, og øke satsen etter hvert som han vant.
ˈVerst var det å slå fast hvilken sum jeg skulle nøye meg med å vinne. Jeg sa til meg selv:
Edvard, hvor meget trenger du for å kunne male når du vil og som du vil? Jeg fant at jeg trengte 50 000 franc. Gå når du har 60 000 franc, sa jeg. Så har du 10 000 francs å hjelpe andre med også. Jeg lovte meg selv å slutte når jeg hadde 60 000 francs. Jeg var sikker på at jeg ikke skulle bli grepet av grådighet og spillelidenskap. Jeg ville reise meg og gå når jeg hadde tjent det jeg trengte. Jeg satte meg ved et bord hvor svart og rødt kom ut nesten annen hver gang. Jeg satt der lenge og ventet på at en farge skulle komme ut fem ganger. Først da skulle jeg spille. Nei da, svart og rødt kom stadig ut nesten annen hver gang. Jeg likte ikke han som ledet spillet og flyttet til et annet bord. Jeg likte ikke han som satt ved det bordet heller, men ble der. Endelig kom svart ut for femte gang. Jeg satset hundre franc på rødt. Svart kom ut, og jeg satset 200 franc på rødt. Tror De ikke svart kom ut for sjuende gang! Han skuffet pengene mine til seg. Skuffet dem inn med en lang stang. Det gikk så fort, syntes jeg. Så var det ikke mer. Jo, jeg gikk ut i hagen. Jeg hadde en pakke med mat og gikk inn på et pissehus. Da kom en mann inn og sa jeg ikke måtte ta livet av meg.
ˈJeg er maler,ˈ sa jeg. ˈJeg tenker slett ikke på å ta livet av meg.ˈ
- De kan få togplass til Nizza og 20 francs hvis De vil reise. Han fulgte meg til jernbanen, og jeg reiste. Jeg er ikke spiller. Jeg ville bare ha penger.ˈ»
ˈVerst var det å slå fast hvilken sum jeg skulle nøye meg med å vinne. Jeg sa til meg selv:
Edvard, hvor meget trenger du for å kunne male når du vil og som du vil? Jeg fant at jeg trengte 50 000 franc. Gå når du har 60 000 franc, sa jeg. Så har du 10 000 francs å hjelpe andre med også. Jeg lovte meg selv å slutte når jeg hadde 60 000 francs. Jeg var sikker på at jeg ikke skulle bli grepet av grådighet og spillelidenskap. Jeg ville reise meg og gå når jeg hadde tjent det jeg trengte. Jeg satte meg ved et bord hvor svart og rødt kom ut nesten annen hver gang. Jeg satt der lenge og ventet på at en farge skulle komme ut fem ganger. Først da skulle jeg spille. Nei da, svart og rødt kom stadig ut nesten annen hver gang. Jeg likte ikke han som ledet spillet og flyttet til et annet bord. Jeg likte ikke han som satt ved det bordet heller, men ble der. Endelig kom svart ut for femte gang. Jeg satset hundre franc på rødt. Svart kom ut, og jeg satset 200 franc på rødt. Tror De ikke svart kom ut for sjuende gang! Han skuffet pengene mine til seg. Skuffet dem inn med en lang stang. Det gikk så fort, syntes jeg. Så var det ikke mer. Jo, jeg gikk ut i hagen. Jeg hadde en pakke med mat og gikk inn på et pissehus. Da kom en mann inn og sa jeg ikke måtte ta livet av meg.
ˈJeg er maler,ˈ sa jeg. ˈJeg tenker slett ikke på å ta livet av meg.ˈ
- De kan få togplass til Nizza og 20 francs hvis De vil reise. Han fulgte meg til jernbanen, og jeg reiste. Jeg er ikke spiller. Jeg ville bare ha penger.ˈ»
Kilde: Rolf Stenersen: «Edvard Munch : nærbilde av et geni», Oslo, Gyldendal, 1945, s. 31-32
#Munch
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar