I Henrik Ibsens kjølvann - Nils Collett Vogt

Nils Collett Vogt (1864-1937, norsk dikter)

Dette skal ikke handle så mye om selve mennesket Nils Vogt. Dette innlegget burde strengt tatt heller handle om Henrik Ibsens skuespill «Peer Gynt», som ble utgitt denne dag for nøyaktig 150 år siden, på Gyldendal Forlag, en novembertorsdag i 1867. Men det skal det heller ikke. Dette dreier seg (nesten) kun om gjengivelsen av Vogts dikt «Henrik Ibsen», som er å finne i Vogts diktsamling «Et liv i dikt» fra 1930. Nils Vogt er vel uansett (dessverre) for lengst glemt av de fleste, selv om kanskje et par av uttrykkene han var opphavsmann bak, fremdeles kan vekke gjenkjennelse: «... som julekvelden på kjerringa» og «Gid jeg lå, sa kjerringa, hu satt i senga».

Uansett, Nils Vogt, Den norske forfatterforenings formann (1916-1919), var blant dem som stod æresvakt ved Henrik Ibsens kiste i Trefoldighetskirken kvelden og natten før dikteren ble gravlagt den 1. juni 1906. Og her er diktet Vogt skrev, og som ble fremført som «Prolog ved Nationaltheatrets sørgefest juni 1906»:

Henrik Ibsen

Ingen kval stor som geniets!
Ut i rummet hjemløst kastet
saa han prøvende omkring sig:
Slik blev jeg! Slik er de andre!

Er de slik, da maa jeg skape
om paany dem i mitt billed.
Kamp for livet! Kamp til døden! . . .
Nys gik Henrik Ibsen iblandt os.

Husker I, naar henad gaten
stilt han kom i middagsstunden?
Hodet meislet. Panden høireist.
Læberne strengt presset sammen.

I hans blik glimt av trudsel
lik en rovfugls, naar den speider -
For med den han hadde steget
uræd til de luftblaa høider.

Op slaar derfor fra hans digtning
styrkefuldt et pust av renhet.
Bakon tanken marmortstøtter . . .
Renhet, marmorglans og stjerner!

Intet kald stort som geniets!
Ut i ødemarken kastet
ropte eggende hans stemme.
Dødsmat svarte kun dens gjenlyd.

Saa blev maalet da at skremme
op et folk av vanmaktsdøsen.
Mins i vel? Som lyn paa tunger
hvasst det skar, da Brand forkyndte.

Ikke ry og samfølt lykke,
kun sin daad, sit verk han vilde.
Lokket blinkende i mørke
ei hans eget væsens gaate?

Refser nys, en gudfylt dommer.
Nu en trollmand, som i mystisk
fjernhet gjennem tegn og varsler
tydet syners dunkle mening.

Da - skarpt tegnet mot en himmel
stjernestripet, nordlysflammet -
steg et kjæmpelinjet hode.
Op vi stirret. Og det talte.

Over jord en trylleformel
løndomskraftig ut det slynget,
spurte kanske eller aandet
paa en tvil, som tændte flere.

Til i hast en sky gled over.
Borte var han. Kald strøk vinden.
Men da grundende vi skildtes,
knitret morgnens røde fakkel.

Husker I, naar henad gaten
stilt han kom i middagsstunden?
Takk hos noen. Smil hos andre.
Kanske en snek blygt sig efter.

Tænkte saa vi: Rart at just av
vore armodskaar geniets
regnbustraaler sprang i natten
dristig syngende mot lyset!

Netop her! Klamt over sindet
hundreaaring vanmakts tyngsel.
Støn og uro nedenunder.
Hundreaarig længselsvaande.

Er det mørket nu, som kommer?
Skal til sørgefester dumpe
fra i dag vi motløst flokkes?
Norges stortid, er den omme?

Hør mig! Gjennem minderøken,
blomsterkvalmen, virakosen
vil da malmsterkt op fra graven
tunge kobberklokker runge.

Ikke takkens bleke blomster,
kun sin daad, sit verk han vilde.
Nu velan! Skyt rygg! End har vi
kraft til gjerninger at øve.

Hvilken skjæbne er geniets!
Gjenlydløs i ødemarken
bær nu Henrik Ibsens stemme
bud fra vesten og til østen.

I hans navn vi skilles, samles.
Eller har han i sit billed
ikke skapt os? Stolt vi vidner,
at han ei er død, men lever.

Sving da mæktig over dagens
liv, I store kobberklokker!
Andaktssitrende om kvelden
stiger mindets klare stjerne.

Kilde: Wikipedia, Nils Collett Vogt: «Et liv i dikt» (Aschehoug, Oslo, 1943, Annet opplag), s. 80-83, Ibsen-kronologien (se under).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen