I Henrik Ibsens kjølvann - Søren Kierkegaard

Søren Aabye Kierkegaard (1813-1855, dansk filosof)

Mange er de som har ment at Henrik Ibsen brukte Søren Kirkegaards biografi og verk som bakgrunn for presten «Brand» i skuespillet med samme navn (utgitt 14.11.1867). Men på oppfordring om sine «biografiske data» skrev Ibsen i et brev til Hans Christian Peter Hansen (1840-1905, dansk journalist, litteratur- og teaterhistoriker) bla flg 28.10.1870: «Det er en fuldkommen misforståelse, når ​man tror jeg har skildret Søren Kirkegaards liv og levnet. (Jeg har overhovedet ​læst meget lidet af S. K. og forstået endnu mindre.)» Selv om det er omstridt hvor godt han kjente Kierkegaards forfatterskap, er det vel imidlertid liten tvil om at Ibsen hentet inspirasjon fra verkene til flere av sine skuespill, også skuespill utgitt før brevet ble skrevet.

Nå skulle dette imidlertid i mindre grad handle om Ibsen, og heller ikke så mye om filosofens verker, men mer om hans families skjebner. Søren var den yngste av syv søsken fra farens (kjøpmann og eiendomsspekulant Michael Pedersen Kierkegaard, 1756-1838) andre ekteskap med sin husholderske Ane Sørensdatter Lund (1786-1834). Farens første ekteskap var barnløst. Farens skarpe vidd, sin religiøse tvil og sin fantasi satte et stort preg på barna. Men Kierkegaard skrev senere bla flg om sin barndom: «Fra barn af var jeg i et uhyre Tungsinds Magt, hvis Dybde finder sit eneste sande Udtryk i den mig forundte lige saa uhyre Færdighed i at skjule det under tilsyneladende Munterhed og Livslyst - min eneste Glæde fra saa langt jeg næsten kan huske tilbage, at Ingen kunde opdage, hvor ulykkelig jeg følte mig; hvilket Forhold (Tungsindets og Forestillelses-kunstens lige store Størrelse) jo betyder at jeg har anviist [sic.] mig selv og Guds-Forholdet. - Som Barn blev jeg strengt og alvorligen opdraget i Christendommen, menneskelig talt, afsindigt opdragen: allerede i den tidligste Barndom havde jeg forløftet mig paa Indtryk, som den tungsindige Olding, der havde lagt dem paa mig, selv segnede under - et Barn, afsindigt, paaklædt til at være en tungsindig Olding. Frygteligt! Hvad Under da, at der var Tider, hvor Christendommen forekom mig den umenneskeligste Grusomhed, om jeg dog aldrig, selv naar jeg var længst borte fra den, slap Ærbødigheden for den, fast besluttet, især hvis jeg ikke valgte selv at blive Christen, aldrig at indvie Nogen i de Vanskeligheder, som jeg kjendte, og som jeg aldrig hverken hørte eller læste omtalte.»

Født og oppvokst i København, gikk Søren (fra forberedelsesklassen til studenteksamen) i perioden fra 1821-1830 på den høyt ansette Borgerdydskole som holdt til i Gyldendals bygning, Klarerboderne. Det hadde hans eldre bror, Peter Christian Kierkegaard (1805-1888, dansk teolog, politiker og biskop), i sin tid også gjort. I 1830 ble Søren immatrikulert ved Universitet, hvor han studerte teologi, akkurat som sin bror. Det skulle ta ti år før Søren tok embetseksamen med 1. karakter (laudabilis) i teologi 03.07.1840. En av lærerne som skulle ha stor betydning for Sørens utvikling, var Poul Martin Møller (1794-1838, dansk forfatter og filosof). Søren hadde allerede under studietiden slitt med religiøs tvil og indre stridigheter. I perioder drakk Søren Kierkegaard, og hans tungsinn gjorde at han til tider var fristet til å begå selvmord, selv om han utad var det «vittige hode». Et innblikk får man i et utdrag fra en rekke notater han gjorde i april 1836: «Da jeg mærker, at mit Hoved begynder at gjøre sig ud til Beens, - Digteren maae nemlig have, hvad Nordboen ventede i Gimle, et Sviin, som han altid kan skjære af og som altid på ny voxer ud igjen. Skyder sig en Kugle for Panden, snip snap Snude saa er Historien ude, og tip tap Tønde nu kan en Anden begynde». Kierkegaard sikter her til Grimnesmål (vers 18) i Edda, hvor kokken Andhrimner steker grisen Særimne, som blir spist om dagen, men er like hel om kvelden. Og: «Een, der gik og tænkte paa et Selvmord, i det samme faldt en Sten ned og slog ham i hjel og han endte med de Ord: Gud være lovet». Videre: «Jeg kommer nu fra et Selskab, hvor jeg var Sjælen; Vittigheder strømmede ud fra min Mund, alle loe, beundrede mig -- men jeg gik, ja den Tankestreg bør være ligesaa lang som Jordbanens Radier ---------------------------------------------------------------------------------- hen og vilde skyde mig selv».

Begivenheter i 1838, først Poul Møllers død (13. mars), og enda mer farens bortgang 9. august gjorde voldsomt inntrykk på ham, selv om sistnevnte var 82 år gammel. Søren beskrev senere farens bortgang som «en frygtelig rystende Begivenhed, hvorledes, har jeg aldrig talet til noget Menneske om». Møller skal på sitt dødsleie ha sagt til Frederik Christian Sibbern (1785-1872, dansk filosof): «Siig den lille Kierkegaard, at han passer paa ikke at anlægge for stor en Studieplan, thi det har skadet mig meget».

Nå var ikke Søren Kierkegaard ukjent med dødsfall i familien, som syntes å ha vært «under Guds vrede». Broren Søren Michael (født 1807) døde i 1819 (det fortelles at han under lek hadde skallet hodet mot en annen elev på Borgerdydskolen), søsteren Maren Kristine (født 1797) i 1822 (Dødsårsak: «Krampe»). Etter barselseng døde de to gifte søstrene Nicoline Christine (født 1799) og Petrea Severine (født 1801) henholdsvis september 1832 og i desember 1834, Nicoline nedkom med en dødfødt sønn, derimellom broren Niels Andreas (født 1809) september 1833 i Paterson, USA, og moren i juli 1834 (etter fem ukers sykeleie). Tilbake av de syv barn var, foruten Søren kun Peter Christian som året etter, i september 1835, var så syk av tyfus, at man fryktet for hans liv. Broren ble gift i oktober 1836, men hustruen døde allerede juli 1837. Da Søren fylte 35 år i mai 1848 skrev han til Peter Christian at «dette er i en vis Forstand kommet mig aldeles uventet. Det forundrede mig allerede i sin Tid - ja, nu kan jeg da gjerne sige det uden at frygte for at forstyrre - at Du blev 34 Aar gammel. Baade Fader og jeg havde den Idee, at ingen i vor Familie skulde blive over 34 Aar [...] og Fader skulde overleve os alle».

Etter avsluttet embetseksamen juli 1840, dro Søren på en slags pilgrimsreise til Sædding, farens hjemsted, en reise som også hans bror hadde tatt (året før). Søren beskrev det senere som «det fattigste Sogn i Jylland i Hede-Egnen». Etter hjemkomsten fra Vest-Jylland forlovet han seg med Regine Olsen (1822-1904), den varte frem til oktober 1841 da Søren brøt forholdet. Med forlovelsen og bruddet skapte Søren Kierkegaard seg en indre konflikt som satte dikterverket i gang. Ett av hans hovedverk, «Enten - eller», ble påbegynt kort tid etter bruddet, ferdigstilt november 1842 og utgitt under psevdonymet Victor Eremita («Den seirende eneboer») 20.02.1843.

9 år før han døde, nedskrev Søren Kierkegaard hvordan hans grav skulle se ut. Det hele «skulde tilsaas med lavt fint græs, kun skulde der i hvert Hjørne plantes en lille busk af tyrkiske, mørkerøde Roser. Paa en Tavle, svarende til den, der laa paa Forældrenes Grav, skulde der ved siden af de to afdøde Søskendes Navne være Plads til hans Navn, og herunder skulde sættes med smaa Bogstaver følgende Vers af Brorson:

Det er en liden Tid,
saa har jeg vunden,
saa er den ganske Strid
med eet forsvunden,
saa kan jeg hvile mig
i Rosensale
og uafladelig
min Jesum tale!»

Hans Adolph Brorson (1694-1764) var en dansk teolog og biskop, og en av Skandinavias største salmediktere.

I 1854, etter en periode på nesten fire år utenfor den litterære offentlighet brøt Kierkegaard tausheten, da professor Hans Lassen Mortensen (1808-1884, dansk teolog) under bisettelsen av biskop Jacob Peter Mynster (1775-1854) kalte den avdøde et «sannhetsvitne». Det skal kanskje nevnes at Mynster hadde konfirmert Søren i 1827, og før det broren Peter Christian i 1821. Et sannhetsvitne var for Søren Kierkegaard et blodvitne, altså en martyr, den eneste sanne kristne. Uansett, den 18. desember 1854 inneholdt Fædrelandet en artikkel av Kierkegaard: «Var Biskop Mynster et sannhetsvitne, et av de rette sannhetsvitner - er dette sannhet?» I artikkelen kalte Kierkegaard Mynster «i høj Grad verdslig klog, men svag, nydelsessyg og kun stor som Declamator». Det ble innledningen til kirkekampen, eller kirkestormen i 1855, hvor Kierkegaard polemiserte voldsomt og sarkastisk imot kirken og dens presteskap, først i avisartikler og deretter i sitt eget flyveblad Øieblikket. Midt under denne kampen falt han bevisstløs om på gaten, tappet for krefter, og etter noen ukers sykeleie på Frederiks hospital døde han 11.11.1855, etter å ha uttalt at han kun hadde krevet redelighet.

Begravelsen udviklet seg til noe av en skandale. Skulle han, som hadde kritisert kirken og prestene sønder og sammen, selv være midtpunkt for en kirkelig ceremoni! Det var vanskelig å få en prest til å forrette i begravelsen, og mange kritiserte at den skulle foregå om søndagen. De konservative avisene ga ikke mye spalteplass til Søren Kierkegaards død.

Før selve høytideligheten fyldtes kirken af ymse skikkelser, mange av dem som Kierkegaard på sine spaserturer rundt i byen hadde snakket med. Studentene brøt gjennom mengden og dannet krets rundt kisten. Begravelsen foregikk i Vor Frue, og broren, biskop Peter Christian Kierkegaard, som den avdøde ikke ville se på sitt dødsleie, talte på vegne av familien over kisten.

Ute ved graven på Assistens Kirkegård trådde Kierkegaards nevø, legen Henrik Sigvard Lund (1825-1889), frem og protesterte mot den kirkelige begravelse. Av Lunds tale fremgikk det at onkelen hadde vært kirkens ivrigste motstander, og at man med den kirkelige begravelsen hadde ranet ham etter døden. Henrik Lund følte at kirken som Kirkegaard i den grad hadde tatt avstand fra og gjort til latter, nå valgte å ta ham til seg, og dermed ikke utviste respekt. Etter nevøens mening var onkelen nettopp imot den «offisielle kristendoms» gudsdyrkelse. Stiftsprost Eggert Christopher Tryde (1781-1860), som skulle foreta jordpåkastelsen, forsøkte å forhindre ham. Det hele endte med en rettsak, hvor Lund ble idømt en bot på 100 riksdaler, og måtte gi prosten en unnskyldning for sin opptreden.

Kilder: Valdemar Amundsen: «Søren Kierkegaards Ungdom - Hans Slægt og hans religiøse Udvikling», G.E.C. Gads Forlag, 1912, København (s. 39-40+47+94+96+120+126+132), Wikipedia, Gyldendal Den store danske (Digital versjon), Kulturcentret Assistens (Digital versjon).

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen