Victoria vokste opp i et landbrukshjem i Skåne. Hun var tidlig interessert i kunststudier, og tok tjeneste som guvernante for å tjene penger for å dra til Stockholm og utdanne seg til kunstner. Faren, som først godkjente det, ombestemte seg senere og sa nei. For å komme bort fra sine foreldres innflytelse giftet hun seg som 21-åring med postmesteren i Hörby (også Skåne), enkemannen Christian Benedictsson (1822-1899), som var 49 år og hadde fem barn fra det tidligere ekteskapet. De fikk to døtre hvorav den ene døde i spedbarnsalder. I 1882 pådro Victoria seg en bensykdom og ble sengeliggende.
Victoria debuterte i 1884 med en novellesamling, og året etter utkom romanen «Pengar», som ble hennes gjennombrudd. Romanen handler om en ung og umoden jente som overtales til å gifte seg altfor tidlig med en formuende godseier, men som så smått bryter ut av ekteskapet. Omtrent på samme tid ble hun venn med den elleve år yngre Axel Wilhelm Lundegård (1861-1930, svensk forfatter), som var sønn av presten i Hörby. I 1887 ga hun så ut romanen «Fru Marianne» (under sitt psevdonym Ernst Ahlgren), som igjen handlet om ekteskapet. Hun skildrer en kvinne som slites mellom sin mann Börje, en hederlig og praktisk bonde, og den kultiverte vennen Pål. Boken skal ha vært influert av Victorias kjærlighetsforhold til den berømte litteraturkritikeren Georg Brandes (1842-1927) i København, hvor hun oppholdt seg fra 1886 til 1888. «Fru Marianne» fikk blandet kritikk, og Brandes' bror Edvard Brandes (1847-1931, dansk forfatter og politiker) hadde i sin nedlatende anmeldelse i Politiken kalt den for «en Dameroman». Henrik Ibsens forhold til Victoria innskrenket seg ikke bare til at han hadde Benedictssons siste roman i sitt private bibliotek/boksamling, han traff henne også flere ganger under sitt Stockholms-opphold september 1887, blant annet i et aftenselskap 22. september, to dager senere på en fest på Grand Hotel, og til slutt på en frokost-lunsj 25. september 1887.
Victoria Benedictsson var dypt ulykkelig over det intellektuelt innskrenkede liv hun ble tvunget til å leve i Hörby, og de begrensninger det innebar å være kvinne under denne tiden. I hennes dagbok finnes blant annet anførselen «Detta avskyvärda att icke få vara människa endast kvinna, kvinna, kvinna!» Kjærlighetsaffæren med Brandes var sannsynligvis en av grunnene til at hun 21. juli 1888 begikk selvmord i København ved å benytte en barberkniv. Selvmordet skal ha gitt August Strindberg (1849-1912, svensk forfatter, dramatiker og maler) inspirasjon til avslutningen av sitt drama «Fröken Julie» (utgitt 1888). Den 5. januar 1889 skrev Ibsen i et brev til Gustaf af Geijerstam (1858-1909, svensk dramatiker, samfunnsdebattør og forfatter) blant annet følgende: «Fru Benedictssons død og Deres fine deltagende livsskildring af hende har gjort varigt indtryk på mig. Jeg kendte hende for kort til at forstå hende rigtig til det inderste den gang vi mødtes i Stockholm.»
Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter
For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.
#Ibsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar