Jeg har i tidligere innlegg gjengitt noen småvittige (forhåpentligvis) anekdoter fra Edvard Munchs liv, sett gjennom kunstsamleren Rolf Stenersens øyne. Men malerens bilder gir tydelige signaler om at livet ikke alltid var rosenrødt. Han var nok, som en venn av meg ganske dekkende ordla seg; «splitter pine gal»! Beskrivelsen er kanskje også dekkende for andre genier.
Følgende er historien om ytterligere en særegen personlighet, sett fra en annen biografs synsvinkel. Den er ikke akkurat kort, og jeg burde kanskje ha delt den i to, men det ble som det ble.
Kalle Løchen ble født 9. mai 1865 som den yngste av en søskenflokk på 9 brødre og én søster. Flokken vokste opp hos foreldrene Edvard Martin Løchen (1818-1877, cand.jur., først departements-sekretær, deretter overkontrollør ved brennevins- og malttilvirkningen på Hedemarken, senere på Lillehammer) og Anne Elisabeth (1823-1902, født Grøtting). I 1867, da Kalle var to år, flyttet familien til Kristiania. Som yngstemann ble han nok bortskjemt, og kvikk i replikkene var han også. En gang i et selskap hjemme, gikk han rundt og tegnet de tilstedeværende. Han brukte blåblyant og da en gjest litt foraktelig sa: «Men du tegner meg jo blå, gutt», kom det rappe svar: «Ja, jeg må spare på det røde til jeg kommer til nesen.»
I 1875 begynte Kalle på Borgerskolen i Kristiania. Før det ble han undervist av søsknene. Kalle var ikke noe glad i å gå på skolen, men tok da eksamen i 1881. Så snart eksamen var over ilte han ut av skolegården for å bli kunstmaler. Kalle ble både maler og skuespiller. Noen og seksti malerier av ham er kjent, mens når det gjelder skuespilleren Løchen kan jeg ikke dy meg med en gang å nevne at han spilte i rollen som «Osvald Alving» i «Gengangere» 3. desember 1890 på Den Nationale Scene i Bergen, og som «Ejlert Løvborg» i «Hedda Gabler» samme sted 25. juni 1891. Slik sett er det en forbindelse mellom bohemen og dramatikeren Ibsen. Kanskje traff de hverandre en gang eller to på Grand under Kalles siste leveår tilbake i Kristiania. Den sistnevnte rollen festet seg muligens i Løchens bevissthet helt frem til hans dødsdag. Men Løchen hadde selvfølgelig annet enn Ibsen-roller, hans gjenombrudd var i 1886, da han debuterte som «Hamlet» - også i Bergen. Hvilken debut!
Kalle gikk blant annet på malerskolen til Knud Bergslien (1827-1908, norsk maler) i hovedstaden. Det var en haug andre malere som også holdt til i Morgenbladets gård («Pultosten») hvor Bergsliens skole var, blant dem Edvard Munch (1863-1944). De to var nærmest jevngamle, og ble tidlig bestevenner. Impresjonismen tiltalte Kalle, og en morgen i 1882 malte han «Fra Kongshavn Bad», en liten skisse som i dag henger i Nasjonalgalleriet. En annen som Kalle ble kjent med, og som støttet og hjalp ham som elev, var Christian Krohg (1852-1925, norsk maler, forfatter og journalist), en sentral skikkelse i Kristiania-bohemen, og som også hadde atelier i «Pultosten». Krohg var begeistret for sin elev, og skrøt uhemmet til ham: «Det er faen så morsomt å hjelpe Dem. De er fælt begavet, jeg skjønner ikke åssen i all verden De kan gjøre slikt, så lite som De har holdt på. Originalt og flott og - vakkert som bare faen!» Edvard Munch, som også satte Kalles malerbegavelse meget høyt var mer edruelig, og skal ha uttalt at det neppe var helt heldig for en ung maler å bli så rost som han ble av Krohg.
(Fra Kongshavn Bad)
I årene 1883-1885 malte Kalle en rekke bybilder fra sitt ateliervindu i Sjøgaten over husene i Vika, ikke alltid til begeistring fra publikum, men desto mer populært blant kunstnerne. Høsten 1883 oppholdt han seg på Modum (under ledelse av Frits Thaulow, 1847-1906, norsk maler), maleriet «Malerskolens atelier» fra den tid henger også i Nasjonalgalleriet. Omtrent samtidig debuterte han på en høstutstilling, 18 år gammel. Av søsknene var Kalle muligens nærmest sin søster Helene (1858-1931, norsk forfatterinne, forlagskonsulent og lærer, gift med presten Carl Lassen). Fra 1883 oppholdt hun seg på prestegården Sollia (i Stor-Elvdal kommune, midt mellom Oslo og Trondheim), og samme år malte Kalle Løchen henne der. Helene var ikke så begeistret for å bli fremstilt som fyllesyk i «Etter en søvnløs natt», og pressen hadde mange skarpe kommentarer etter høstutstillingen. Presentere selveste prestefruen på den måten! Hans Jæger (1854-1910, norsk forfatter, anarkist og bohem) skrev da også i Kristiania-Bohemen at «... Henne på sengen lå et fruentimmer og sov. Hennes ene ben var gledet ned udfor sengekanten, overkroppen var vridd over til den anden side ind mod væggen ...». Løchen har forresten også malt flere interiørbilder fra presteboligen, som blant annet henger utstilt på Lillehammer Kunstmuseum.
Kalle Løchen bidro også på Høstutstillingen de to følgende år. Både han og Edvard Munch fikk så ørene flagret fra pressen, men det brydde ikke Kalle seg om. I et foredrag han holdt høsten 1883 for sine tidligere klassekamerater i Gymnasiesamfundet var han såre fornøyd: «Se på mig, gamle klassekamerater, se hvor lykkelig jeg er nu», ropte han ut. Og fortsatte: «Så vil jeg også og det med stolthed fortelle Eder at jeg haver havt den store ære at blive udskjælt i 4 aviser.»
Kalle oppholdt seg flere somre hos sin onkel Karl Løchen (? -1894, industrieier) på By gård i Stjørdal i Trøndelag. Også her malte han, blant annet innkjørselen til By i 1885. Han malte gresset grønt i en tid da det offisielt var brunt! Så fikk han kallenavnet «Gresløken». Samme år malte han portrettet av Ida Cecilie Thoresen Krog (1858-1911, norsk kvinnesaksforkjemper, politiker og Norges første kvinnelige student). Også dette bildet henger i Nasjonalgalleriet, med tittel «Hvilende dame». Samt et selvportrett, men det beste portrettet av ham er muligens det Christian Krohg malte av ham året før («Et hjørne av mit atelier» eller «Bohemer») sammen med Oda Lasson Krohg (1860-1935, norsk malerinne, gift med Christian), Constance Bruun (1863-1894, norsk skuespillerinne) og Edvard Munch. Eller kanskje Eilif Peterssens (1852-1928) maleri av Løchen fra 1885.
Kalle var full av overraskelser. 23. november 1886 giftet han seg med den bergenske skuespillerinnen Anna Charlotte Cathinca Brun (1862-1892), og skiftet samtidig både bosted og beite: Han ble skuespiller på Den Nationale Scene (som nevnt tidligere) i Bergen. Vennene spurte om han var blitt gal, hva han skulle leve av? Men Kalle var pragmatisk: «To kan like godt leve av ingenting som en.» Han hadde et poeng, kritikerne sørget for at han aldri fikk solgt noen bilder.
Kalles debut som Hamlet ble en suksess, og det skal ogå nevne at Anna spilte Ofelia i Shakespeares stykke. Kalle skrev til sin søster Helene: «Vi er så søte og deilige begge to, at det er en lyst. Vi lever i en evighed og en salighed, som der ikke gaves synd til i verden. Omtrent således var mennesket før syndefaldet.»
Sommeren 1886 var Kalle Løchen i Trondheim på turné. Men malerpenselen hadde han ikke lagt bort. Her malte han «Udsigt over Trondhjem», og omtrent samtidig portrettet av sin venn Sigurd Bødtker (1866-1928, norsk teaterkritiker). I februar året etter var han igjen på turné under Bernhard Levy (1844-1892, dansk skuespiller og teaterleder), denne gang i Kristiania. Der spilte han Laurent i Émile Zolas (1840-1902, fransk forfatter) «Therese Raquien». Et par måneder senere spilte han samme rolle i Jönköping.
Sesongen 1887-88 var Løchen tilbake i Bergen hvor ekteparet opptrådte, men teaterforholdene var vanskelige, ja, direkte nedslående. Sesongen 88-89 hadde Kalle blant annet en rolle i Bjørnstjerne Bjørnsons «Sigurd Slembe», men sesongen var altså preget av stridigheter mellom ledelse, instruktører og skuespillere. Fra høsten 1889 til utpå våren 1890 var Løchen i Paris, etter å ha fått et lite stipendium. Intensjonen var å gå på malerskolen til Léon Bonnat (1833-1922, fransk maler). Også Edvard Munch var i Paris. Kalle Løchen oppholdt seg ikke så mye hos Bonnat, han ble trukket mot de franske teatre. Og kanskje en del selskapeligheter. Han hadde nemlig værelse i Hotel de Champagne i Batignolles, det ble raskt samlingssted for malere som gikk (eller skulle gå) til Bonnat. Maleren Karl Konow (1865-1928) var der også. I sine erindringer skrev han: «Kalle Løchen er blit en sagaskikkelse i norsk kunst. Alle som har beskjæftiget sig med 80-årenes historie, kan ikke undgå at møte hans navn. Denne raket, som steg op og i kort tid holdt på at overstråle alt andet, og så med engang sluknet den og gik ut. - Han er en av de tragiske skikkelsene i norsk kunst.» Kalle Løchen besøkte også Jonas Lie (1833-1908, norsk forfatter og jurist), som da bodde i Paris, og der deklamerte han fra Jens Peter Jacobsens (1847-1885, dansk forfatter) dikt. Kalle Løchen lirte av seg spillopper, gjøgleri og improviserte scener under oppholdet i Paris. Men så tok pengene slutt.
Hjemme i Bergen igjen kom Kalle tilbake til teatret i sesongen 1890-91, og som nevnt fikk han rollen som «Osvald Alving». Det var også første gang hele «Gengangere» ble oppført med norske skuespillere i Norge. Han sluttet heller ikke å male, blant annet motiver fra teateret. I juni 1891 spilte han som nevnt i «Hedda Gabler», det var da den sagnomsuste Betty Hennings (1850-1939) fra Det kongelige Teater i København gjestespilte som Hedda Tesman. Sesongen 1891-92 ble «Gengangere» gjenopptatt, men i mars 1892 døde Anna. Paret hadde to døtre; Esther (1887-1967, gift Thoresen) og Kally (kjælenavn Nanna, 1891-1943). Med hustruens død gikk hjemmet i oppløsning, men døtrene ble heldigvis tatt vare på av andre i den nære familie.
Kalle gikk forståelig nok inn i en dyp depresjon, men søkte dessverre å løse problemet med alkohol. For kafévankeren Kalle var det mange fristelser. Alkohol var billig, og den populære kunstneren fikk det gratis hvor han viste seg. I begynnelsen av mai 1892 ble Løchen oppsagt etter å ikke ha møtt opp til en forestilling. Han forlot Bergen og kom aldri tilbake. Tidlig på sommeren dro han opp til Sollia prestegård igjen (han var der også sommeren før), hvor han malte en rekke malerier. Da sommeroppholdet var over dro han til Kristiania, og fra høsten 1893 ble han engasjert ved det nyåpnede Carl Johan-theatret. Han forlovet seg også, med den bergenske skuespillerinnen Anna Nielsen (ukjente leveår) som arbeidet samme sted. Men lykken ble kortvarig, savnet av familien han hadde mistet, ble for stort.
En av Kalle Løchens siste roller var som grosserer Finch i Gustav Esmanns (1860-1904, dansk forfatter, journalist og konferansier) «Magdalene», hvor sluttscenen innebærer at grossereren griper til revolveren og hypnotiserende plaffer seg ned med en høy replikk - et utrop til publikum: «Nu døde Finck!» Som man vil minnes, endte også «Ejlert Løvborg» opp med å ta livet av seg (i «Hedda Gabler»). Tilbake til virkeligheten: Mandag, 20. november 1893, samme dag som han skulle vies med frøken Nielsen, uteble Kalle. Han var så vidt innom teatret og etterlot seg noen få håndskrevne ord til blant annet teatersjef Olaf Mørch Hansson (1856-1912, norsk skuespiller, teaterinstruktør og teatersjef): «Hr. Olaf Hanson! Farvel. Jeg er død. Deres Kalle Løchen.» Han ble funnet i Ekebergåsen få dager senere. Ved siden av ham lå revolveren han brukte. Og noen papirer. Den 28-årige kunstneren ble begravet 27. november. Et av Løchens siste malerier (fra 1893) heter karakteristisk nok «Efter et brudd».
Kilde: Norsk Kunstnerleksikon, Norsk biografisk leksikon, Wikipedia, Rolf Løchen: «Kalle Løchen : en kunstner i ˈBohêmetidenˈ» (Oslo, Aschehoug, 1965)
For forrige innlegg om Munch, klikk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her. For første innlegg i føljetongen «I Henrik Ibsens kjølvann», trykk her. Tilsvarende har alt over i fremhevet blå skrift linker til videre fordypning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar