Kirstine Olsdatter - pyromanen som ble halshugget

Historien om Kirstine Olsdatter - pyromanen som ble halshugget

Første gang jeg leste om denne tragiske ungjenten, trodde jeg først det var en skrivefeil. Men etter hvert kom jeg til å tenke tanken at navnet kunne ha vært en eldre form av eksempelvis min mors fornavn; Kirsten, og at også Kirstine ble uttalt med «kj» i forstavelsen. Muligens er begge en eldre utgave av Kristine og Kristin. Så vidt jeg har forstått, betyr Kirstine «Den kristne kvinne», dvs en som tror på Jesus Kristus. Kirstine fulgte ikke helt opp tanken bak navnevalget.

Tidlig på morgenen den 24. november 1777 tok det fyr i en bygård i Skien. En kald nordavind spredte ilden til nabobebyggelsen, og på få timer sto hele Skiens sentrum i flammer. Da kvelden kom, var omtrent 270 bygninger (blant annet rådhuset, kirken, 32 saghus, 2 møller og 40 hus i utkanten av byen) brent ned. Tilbake stod 30-40 små hus i byens forsteder på Snipetorp og i Taterbakstredet samt noen få sjøbuer. Vinteren stod for døren, og selv ved-lagrene hadde brent ned, så det ble mye nød blant befolkningen.

Brannforhøret som fulgte ble resultatløst, men snaue to år senere inntraff en nesten tilsvarende begivenhet. Klokken fem om ettermiddagen den 2. november 1779 ble det meldt om brann på nøyaktig samme sted som sist, det var høyloftet i Halvor Nielsens hus som stod i lys lue. Denne gang ble ikke skaden så stor, men etterspillet ble svært dramatisk.

Under forhørene som fulgte, ble det klart at den 23 år gamle Kirstine Olsdatter, datter av smeden Ole Olsen Smith i Kristiania, og i tjeneste hos tobakksspinner Halvor Nielsen, var skyldig både i bybrannen i 1777 og i den 1779, siste gang med hensikt om å tilvende seg et beløp på 515 riksdaler som lå i tobakksspinnerens skatoll. Hun hadde et uekte barn med en løytnant Kypping, som for tiden oppholdt seg hos Lavrans Midbø i Seljord (nordvest for Skien), og motivet var at hun ved hjelp av pengene skulle friste ham til å ta henne til ekte.

Etter flere rettsinstanser, endte saken med full tilståelse fra Kirstine Olsdatters side, og Høyesteretts dom, som ble stadfestet av Kongen 2. mai 1781, lød på at hun skulle miste sitt hode og dessuten brennes. Henrettelsen fant sted ute ved Blekebakken, hvor tradisjonen har utpekt en gammel furustubbe som retterstedet. Skarpretteren, mestermann Franz Gottschalck Lædel (1729-1799), som fremdeles oppholdt seg i byen etter en henrettelse han hadde foretatt oppe på Limi (utenfor Skien, ikke langt fra senere Ibsens Venstøp) høsten 1780, fikk 43 riksdaler og 4 skilling av byens kasse for å fullbyrde dommen over Kirstine.

Det var nok en mager trøst for Kirstine at hun senere skulle bli «kjendis». Under sitt opphold i fengselet før dommen ble eksekvert, skrev nemlig den angrende synderen følgende vise som ble kjent for allmenheten:

«En grov Synderinde her træder nu frem,
Beklager sin Ondskab og Laster,
At jeg haver levet uhørsom og slem,
Guds Raad og hans Naade forkaster,
I Ungdommens Tid
I syndefuld Id
I mangeslags grusomme Fagter.

Som ung, uforsigtig blev Ilden antændt
Til mange Medmenneskers Skade,
Da Byen Skien blev næsten afbrændt.
Min Daarlighed Herren forlade.
Man vidste ej da,
Hvor Ilden kom fra,
Som gjorde saa grusom en Skade.

Vi tumler i Laster og elsker Udyd,
Far' frem i Vanartigheds Lyder.
I Ondskab jeg søgte min Ære og Dyd,
Indbildninger Alle indskyder.
Ei ene jeg er
Skjønt Synder saa svær,
Som samme Skaal Byen kan skjænke.

Forlad og tilgiv Du, min Moder saa kjær,
Din Datters udydige Fagter.
Betænk da hvor skamfuld og angest jeg er,
Naar jeg mine Synder betragter.
Bed Gud han vil
I Naade se til
Til mig, som ei mer den foragter.

Hvad Sorg for min Moder og Sødskende med
De skulde saa ondt om mig høre.
At jeg har faret saa grusomt afsted,
Det bør vel hvert Menneske røre,
Og disse især,
som Slægtninge er,
Hvem jeg saadant Ondt vilde gjøre.

Den Straf jeg maa udstaa for Gjeringen Slem
Jeg gjerne vil taale og lide.
Barmhjertige Fader Du mig ei forglem
Naar jeg imod Døden skal stride.
Din Naade mig vis,
I dit Paradis,
Hvor jeg vil forglemme min Kvide.

Medmennesker alle, de Store og Smaa,
Især dem, jeg paaførte Skade,
Jeg ydmyg og kjærlig vil bede I maa
Min Ondskab og Synder forlade.
Se Eder i Speil
Og sky mine Feil,
Som førte i Angest og Vaade.

Allmægige, store, langmodige Gud!
Tilgiv mig min Synd og Udyder,
Jeg overtraadte din Vilje og Bud
Og gjorde det Du os forbyder.
O evige Du!
Du hjælpe mig nu;
I Døden din Trøst jeg da nyder.

Med Løfter ei nævnes det som er bekjendt,
Man Slægtninger ikke vil hævne.
Mit Sind og mit Hjerte fra Verden er vendt,
Jeg blues ved min Synd at benævne.
Gud mig Du forlad
All Ondskab og Had
Og ei efter Retten Dig hævne.

Enhver se sig fore, som synes at staa,
Det let er at snuble og falde.
Fra Syndens Elende det Onde udgaa,
som udspyr den giftigste Galde.
Man Vuggen har set,
Men Ingen dog veed,
Hvordan det til Slutning kan falde.

Det lakker til Tiden jeg tager Afsked,
Og villig for Øxen mig bøier.
I Verden ei mer har jeg blivende Sted,
Men dog mig i Haabet fornøier.
For Angest og Spot
Jeg nyde vil Godt
Naar Gud mig i Himlen ophøier.»

Når man sjekker litt rundt i eteren, finner man raskt ut at Kirstine Olsdatters dødsår varierer, avhengig av hvilken kilde man fester lit til, jeg har funnet påstander om både 1777, 1778 og 1779. At hun skulle ha blitt henrettet før hun tente på siste gang vurderer jeg som bortimot fysisk umulig. For meg virker året 1781 mest nærliggende, det var først da endelig dom forelå iht Jensens skildring referert under.

Kilde: Wikipedia, Jens Per Jensen: «Snipetorp og Søndre Brekke : borgerhus og herregård i Skien», Selskapet for Skiens by vel, Skien, 1965, s. 17-24.

For innlegg om blant andre Edvard Munch, klikk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her. For første innlegg i føljetongen «I Henrik Ibsens kjølvann», trykk her.