Arne Dybfest - anarkisten som druknet

Arne Dybfest (1869-1892, norsk forfatter)

Arne ble født i slutten av juni 1869 i Trondheim som sønn av skipper og los Karl Martinus Dybfest og Kirsten Jacobsdatter. Arne ble bare 23 år gammel, men skulle allikevel få oppleve et begivenhetsrikt, om enn til tider svært trist liv. Han rakk å gi ut tre bøker, den siste riktignok posthumt.

Som femtenåring ble Arne anklaget for et mindre tyveri og fengslet for «rapseri». Fengselsoppholdet gjorde et sterkt inntrykk på gutten, han skildret det også i sin novelle «Den første Dag» som var en av novellene utgitt etter sin død. På tiden for fengselsoppholdet var det vanlig (i tillegg til straffen) at «vanskelige» gutter også ble forvist fra landet, og slik gikk det til at han ble sendt til USA hvor han engasjerte seg som journalist. Her kom han under innflytelse av anarkist-bevegelser, og korresponderte blant annet med fyrst Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin (1842-1921, russisk filosof og geograf).

Så ble Arne berørt av de såkalte «Haymarketopptøyene» i Chicago 4. mai 1886, da streikende arbeidere demonstrerte for 8 timers arbeidsdag. Hundrevis av politimenn ble satt inn for å oppløse demonstrasjonen, da noen kastet en bombe fra en sidegate. I kaoset som fulgte begynte politiet og noen av arbeiderne å skyte på hverandre, syv politimenn og 21 arbeidere ble dødelig såret. Åtte anarkister og streikeledere ble arrestert, tiltalt og dømt for å ha medvirket til bombe-kastingen. 11 november 1887 ble fire av de dømte (Albert Richard Parsons, 1848-1887, amerikansk sosialist og anarkist, redaktør, orator og arbeideraktivist, August Vincent Theodore Spies, 1855-1887, amerikansk møbelsnekker, radikal aktivist og avisredaktør, Adolph Fischer, 1858-1887, amerikansk anarkist og fagforeningsaktivist, og George Engel, 1836-1887, amerikansk anarkist og fagforeningsaktivist) hengt, en femte (Louis Lingg, 1864-1887, tyskfødt amerikansk anarkist) begikk dagen før selvmord i fengselet. Saken ble senere gjenopptatt og erklært som justismord, hvoretter tre andre som hadde blitt idømt lange fengselsstraffer ble løslatt i 1893.

(4 aktivister henges)

Dybfest besøkte de dødsdømte i fengselet, og etter hjemkomsten til Norge i 1888 prøvde han å etablere et anarkistisk tidsskrift i Trondheim; «Den nye Tid», sammen med Peter Egge (1869-1959, norsk forfatter). Dybfest og Egge tok for øvrig også en tur til Paris sammen. Både Arne Garborg (1851-1924, norsk forfatter og intellektuell) og Herman Bang (1857-1912, dansk forfatter) bidro i det første nummer, men det ble med det.

I et brev til Arne Garborg, datert Trondheim 4. desember 1888 skriver Dybfest blant annet: «De har formodentlig set, hvilken Lykke Hamsun har gjort med sin ˈSultˈ. Jeg kjendte Hamsun i Minneapolis, men han gik der for en ganske almindelig Fyr, og var mest bekjent for at han i et og alt kopierede Bjørnson. Han er meget lig ham i Udseende og pyntede sig forresten op efter ham med langt Haar og Guldbriller og Kast med Hodet.» Den skarpøyde leser vil muligens påpeke at «Sult» ikke kom ut før i 1890, og det er helt korrekt. Men den «Sult» som her omtales, dreier seg om et stykke som stod anonymt i det danske tidsskriftet «Ny Jord» 1888.

På nyåret 1890 gikk Dybfest inn på et «middelskole- og artiumkursus» som Paul Bergh (1847-1890, norsk skolemann) drev på Voss. Det gikk snart opp for Dybfest at han ikke ville klare å avlegge noen eksamen, og da Bergh døde på vårparten samme år, ble skolen også oppløst. I april/mai 1890 reiste Dybfest til Kristiania, men sommeren og høsten oppholdt han seg igjen i Trondheim, hvor han arbeidet som litteraturanmelder i Dagsposten. Sin første bok «Blandt Anarkister» ble utgitt samme år i Kristiania, blant annet hans møte med Albert Parsons er skildret der. 4. desember 1890 skrev den ovenfor omtalte, ikke helt ukjente og senere nobelprisvinner Knut Hamsun (1859-1952, norsk forfatter) følgende til forleggeren Olaf Norli (1861-1959, norsk bokhandler): «Jeg har jo ingen Autoritet, ved De; men hvis mit Ord havde nogen Vægt, saa vilde jeg sige om  A r n e  D y b f e s t s  Bog, at den er som literært Produkt værdifuldere end mangen tyk Roman. Jeg læste den ombord i et Dampskib, og midt i Støjen fra Maskiner og Hjul, omgivet af pratende Mennesker allevegne, læste jeg den helt til ende, uden at se op, uden at vide hvor jeg var henne. Denne lille Bog er ialfald noget for sig selv herhjemme; den fortæller saa roligt, dens Stil er meget fin, den minder mig nærmest om et dikt i Prosa.
  Jeg forstaar ikke, at ikke andre har følt det samme overfor dette lille smukke Hefte, som jeg. Det er naturligvis ikke noget stort Værk; men der er udkommet mindst fire Romaner herhjemme bare i denne Sæson, som slet ikke har saa megen Stemning, og som paa langt nær ikke er skrevne med saa fin formel Evne, som Dybfests blodrøde Skrift. Den Mand vil nok gøre større Ting engang, hvis han stræver med det; hans første Arbejde har slet ingen iøjenfaldende Begynderfejl, - en anden Sag er det, at det er lidt smaat, hvad det vel efter Planen maate være.» Hamsuns ordlegging om den «blodrøde Skrift» hadde sitt utgangspunkt i at boken hadde blodrødt omslag med gulltrykk.

Tidlig i 1891 hadde Dybfest noen måneders opphold på Hamar, hvor han arbeidet som sekretær i Oplandenes avis (senere slått sammen med Hamar Stiftstidende). Samme år kom så Dybfests roman «Ira». Etter Hamar oppholdt han seg stundevis både i Bergen og i Kristiania. Sistnevnte sted delte Arne hybel med Carl Nærup (1864-1931, norsk litteraturkritiker), og 22. mars 1892 giftet Dybfest seg med hybelvertinnen, enkefru Mathea Ella Krogh (1862-1935, født Brodahl).

Bare en snau uke før giftemålet, skjedde dramatiske ting. 16. mars fulgte Arne sin unge venn og litterat Vilhelm Solheim (1871-1892) ned til bryggene i Kristiania. Arne vinket farvel, en fløttmann rodde Solheim over til Hovedøya. Kort tid etter hørtes skudd fra øya, det viste seg at Solheim hadde skutt seg. Dagen etter selvmordet stod et dikt av Solheim i Dagbladet, og dagen etter det igjen kom Arne Dybfests nekrolog over vennen på trykk. Samtidig begynte avisene å antyde at Dybfest hadde stimulert Solheim til å begå selvmord. Politiet tok ut tiltale for å ha unnlatt å forhindre selvmordet, noe Dybfest nektet for. Avisene fortsatte med anklagene, og angrep også Kristiania-bohemen, som begge to var tilknyttet.

Det må nok ha gått mange forskjellige tanker gjennom hodet på en knapt 23 år gammel mann, som først opplever å miste en god venn, for deretter å bli hengt ut i aviser og tiltalt av politiet for å skulle ha vært medskyldig. At tankene gjorde skader på sjelen hans er, også sett i lys av senere hendelser, mer enn trolig. Og så kan man jo undre seg over hvorfor han allerede en snau uke senere giftet seg. Men kanskje han bare ville vekk fra presset han stod under, kan hende han bare ønsket å oppleve noen hyggelige stunder? Uansett dro han og hustruen til Bergen rundt denne tid, hvor de bodde hos noen venner.

Noen få måneder senere, den 7. juli (1892) druknet Arne Dybfest under en båttur utenfor Bergen. Peter Egge traff om høsten på en av de som var med. Egge gjenforteller: «Han [vennen] tilhørte en kjent familie i byen og hadde vært med på seilturen som skulle bli Dybfests siste. De var fire eller fem personer ombord. Ingen damer. Dybfest ytterst nervøs og nedstemt. Og det var for å spre tungsinnet hans at vennen hadde fått seilturen i stand. Båten var leid, og eieren, en jevn folkets mann, var den som styrte. Det var frisk bris, og den ble friskere etter hvert. De var på havet utenfor Brattholmen fyr da Dybfest og rormannen ble uenige, enten det nå var om farten eller retningen. Det kom til munnhuggeri mellom de to. Og totalt ute av likevekt som Dybfest var, langer han en ørefik til motparten. Mannen svarer på utfordringen med ordene at dette vil bli meldt, så regnskapet som Arne har med politiet, skal bli større enn det allerede er. Ikke mange sekundene etter springer Dybfest over bord. Men straks han kjenner at vannet vil kvele ham, vil han reddes. Han er meget tungt kledd, men formår likevel å holde hodet over vannskorpen. Båten som hadde sterk fart, gjør helt om for å ta ham opp, men manøvreres så klosset at baugen går rett mot hodet hans. Det får et fryktelig støt. Og da forsvinner han for godt.» Om høsten kom også Dybfests «To noveller» («En ensom» og «Den første dag») ut.

Dybfest hadde nok flere sider ved seg, for Egge skriver også: «Dybfest trodde på sine litterære evner, men ikke alltid. Tilgangen på stoff fløt ikke altfor villig. Han var ikke rik. Han skrev om seg selv, om sine erotiske opplevelser. Det er godt nok stoff selvfølgelig. Men han ville utover dette. Og ingen vet om han maktet det. Ikke han selv. Det stykke manuskript han lot etter seg, overbeviser ikke om at det har lykkes ham. Han førte kampen for tilværet så langt hans skrøpelige helbred tillot det. Han arbeidet tungt og var alle sine dager fattig, og hadde - ulykkeligvis - store krav som hans forfengelighet stilte.
  Hvem vil anklage ham for at han var født bedervet, født til å gå under? - Hvem kan anklage eplet som skinner og rødmer mellom løvet at det allerede som kart hadde en forråtnelsens flekk inne i seg?»

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, «Trettiåtte brev frå Arne Dybfest og eitt frå Knut Hamsun», redigerte og kommenterte av Ove Bakken, Årbok for Trøndelag, 1969, og Peter Egge: «Minner fra barndom og ungdom», Bind 1, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1948.

For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.