Fra 1892 til 1897 arbeidet Frederik Macody Lund som stortingsstenograf. Han skal ha trivdes «bare så måtelig ved jobben». Det gikk en del historier om ham, hvorav her gjengis en som nok må tas med minst en klype salt. Den ble referert slik i en rekke Arbeiderparti-aviser i 1932:
«En dag Stortinget diskuterte en sak som interesserte Macody Lund, ble denne ivrig der han satt på sin stenografplass. Han reiste seg, grep ordet og holdt en flammende tale hvor han erklærte seg dypt uenig med taleren og ga uttrykk for den meningen at denne var en idiot. Folkets kårne ble så forbløffet over denne opptreden i helligdommen at ingen kom seg til å gripe inn. Og først etter at Macody hadde talt både lenge og vel, ble han grepet av to av Stortingets betjenter og slept ut av salen. Da han kom til døren snudde han seg og ropte: Jeg går, men jeg skal komme fryktelig tilbake!» Det er sannsynlig, hvis sannhetsgehalten i historien mot formodning skulle være høy, at episoden fant sted mot slutten av Lunds karriere som stenograf.
(Macody og Kirsten)
Sant eller ikke, Macody Lunds andre kone (Kirsten, 1880-1979, født Stabell) skrev en gang: «Stortingssesjonene ble lengre og lengre, og til slutt var det nesten ingen tid til overs. Det hendte for øvrig en gang at Macody syntes stortingsmennene var så dumme at han rakte hånden opp for å be om ordet. Da ble han innkalt til presidentkollegiet og gitt reprimande - men han fikk dem til å le i stedet. En annen gang opptrådte han som stenograf i et sommerlig kostyme som han svermet for: hvite benklær, bredt blått belte om livet, hvit skjorte. Da ble han også irettesatt - han fikk høre at dette var et tenniskostyme, og han måtte love aldri mer å bære det som stenograf.»
Det er mulig Frederik Macody Lund ikke led av ADHD. Men at han var rimelig propell er det liten tvil om. I 1896 kjøpte han konsesjonen for utbygging av telefon i Farsund og på Lista. Han hadde det travelt, og ordnet nok stolpeplassering og linjestrekk på «en noe uortodoks måte». Søksmål fra enkelte grunneiere fulgte. Nordvesten på Lista fikk han også erfare «kan være en hard herre». En orkan førte til at flere kilometer linje ble ødelagt, så sommeren 1899 solgte han anlegget til Staten. I mens var han blitt bokhandler.
Han ville også bli sykkelforhandler. Han solgte hummer til Kristiania, han ble representant for Agra Smørfabrik, og syslet med planer om å starte meieri på Lista. Han vurderte å bli feltspat-eksportør til Liverpool, drømte om å bli agent for et vinfirma i Bordeaux, han ville bli verftseier og bygge jernseilskip og jerndampskip (!!). Jernbaneskinner ville han også selge. Og særlig beskjeden var han ikke i presentasjonen av seg selv: «Fr. Macody Lund, Kongelig Konsesjonær og Eier af Farsund og Omegns Telefonaktieselskab; Eksportør af Sten, rå, hugget og polert; Secretair ved Parlamentet». Eller når han skrev brev til London om lokomotiv-traverser: «The conditions of the delivery I shall send tomorrow. Unfortunately time will not allow me to let them be translated, but I will recommend you to apply at the Norwegian Consulate, which will help you in translating the conditions. Ah, my assistant came now a little trip to my office, and I will now let him make a translation which will be ready tomorrow.»
For forrige innlegg om Macody Lund, klikk her. For neste innlegg om Macody Lund, klikk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.
Kilde: Johannes Seland: «Macody Lund - Et hjerte i en kruttønne», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1971, s. 89-90+93-98.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar