Hans Christian Knudsen var den første nordmann som reiste til Afrika som misjonær på 1800-tallet. Knudsen vokste opp i Bergen som sønn av en allsidig og driftig far, som imidlertid ikke lyktes like godt i sine mange forskjellige foretak. Hjemmet var preget av pietistisk fromhet etter herrnhutisk mønster. Hans Christians skolegang bestod i første omgang av tre års allmennskole og dernest, fra 12-årsalderen, via den kjente kunstmaleren Johan Christian Clausen Dahl (1788-1858) tre år ved Bergen tegneskole, hvor han hadde friplass. 1828 gikk faren konkurs, moren (Asseline Johanne Marie, 1784-1829, født Lie) døde kort tid etter, og Hans Christian kom etter hvert i arbeid som tegner i kaptein Georg Carl Christian Wedel Prahls (1798-1883, norsk militær, trykker og jordbruker) litografiske trykkeri i Bergen, mens resten av familien flyttet til Farsund.
Med støtte fra faren og den herrnhutisk orienterte Stavanger Misjonsforening begynte Knudsen høsten 1835 på Det rhinske misjonsselskaps misjonsskole i Barmen i Tyskland, hvor han studerte i fire år. Han ble ordinert i Barmen 6. mai 1841 og sendt som misjonær til Namaqualand på sørvestkysten av Afrika (i nåværende Namibia og Sør-Afrika). Dette området var hovedsakelig bebodd av san-folk, som på den tiden ble kalt hottentotter. I dette området arbeidet han i første omgang til 1848 og på ny 1849-54. Han grunnla tre misjonsstasjoner, hvor det i hans tid ble døpt i alt 760 afrikanere.
1848 reiste Knudsen til Norge og giftet seg med prestedatteren Elise Christiansen (egentlig Petronelle Hermandine Caroline Elisabeth Christiansen, 1820-1859). Året etter var de to på plass som misjonærer i Namaqualand. Årene som fulgte, ble imidlertid svært vanskelige, dels på grunn av konflikt med en tysk kollega, dels som følge av spenningsforhold i den afrikanske menigheten og dels på grunn av hustruens tiltagende depresjon. Nokså desillusjonert forlot Knudsen Afrika for siste gang sommeren 1854 og ankom Bergen samme høst.
Etter hjemkomsten ble hustruen sinnssyk og innlagt på asyl og de to sønnene utplassert hos familie, mens Hans Christian Knudsen selv slo seg ned i Stavanger som språklærer. Han redigerte en tid også Det Norske Missionsblad. I denne perioden ble han grepet av den lammerske vekkelsen (Gustav Adolph Lammers, 1802-1878, norsk prest) og utgav flere skrifter om endetidsspørsmål. 1861-62 var han huslærer i Molde og reiste deretter som forkynner i Midt- og Nord-Norge. På en av disse forkynnerferdene omkom han i snøstorm på en fjellovergang i Hattfjelldal våren 1863. En minnestein ble reist over ham ved Hattfjelldal Kirke 1927.
Det er kjent at Henrik Ibsen brukte Hans Christian Knudsen (i tillegg til blant andre Lammers) som modell for presten «Brand». Selv om de to muligens ikke ble kjent med hverandre, er det all grunn til å tro at Ibsen, som ved Knudsens hjemkomst til Bergen arbeidet som teatersjef, hørte om ham, og lærte hans og hustruens triste historie, og også senere fulgte med i hans liv. Det kan også hevdes at han har brukt ham som modell for «Ejnar». Eksempelvis i disse ord av Ejnar om seg selv i femte handling:
«Siden? Det er sant
saa blev jeg Afholdsprædikant;
men dette Væsen stundom er
med Fristelser formeget blandet;
jeg derfor greb til noget andet
og reiser nu som Missionær -
Brand: Hvor hen?
Ejnar: Til Halenegerlandet.»
saa blev jeg Afholdsprædikant;
men dette Væsen stundom er
med Fristelser formeget blandet;
jeg derfor greb til noget andet
og reiser nu som Missionær -
Brand: Hvor hen?
Ejnar: Til Halenegerlandet.»
Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Norsk Tidsskrift for Misjon, Borgerskolen - en del av livsbevegelsen (Digital versjon).
For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.
#Ibsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar