I Henrik Ibsens kjølvann - Hans Henrich Bordewich

Hans Henrich Bordewich (1837-1867, norsk teaterdirektør)

Han fulgte ikke sjømannsyrket som sin far, men fikk en meget god utdannelse og begynte på universitetet tidlig. Som student kom han til Lyngvær i Lofoten, hvor han for en tid, underviste sin kusine. Det er blitt fortalt at han forelsket seg i kusinen Elise Sofie (1837-1861, som i oktober 1860 ble gift med Johan Eliakim Tegnill Irgens, 1837-1894, fiskeværeier). Men hennes far (Johan Peter Bordewich, 1802-1879) ville ikke vite noe av det og begrunnet det slik at det unge paret måtte gi opp ethvert håp om giftemål. Forlovelsen var deretter brutt.

(Lyngvær)

Den unge mannen forlot Lyngvær kort tid etter dette. Han måtte fullføre sine studier, som var finansiert av hans onkel, foran nevnte Johan Peter Bordewich, og dro sydover til Christiania hvor han etterhvert tok sin eksamen. Han skal ha vært student sammen med Jonas Lauritz Idemil Lie (1833-1908, norsk forfatter og jurist) og Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson (1834-1917, norsk kunsthistoriker og forfatter), og nær venn av begge. Han var etter sigende i tillegg venn av Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet). Jonas Lie skrev om Bordewich og hans ulykkelige kjærlighetshistorie i sin første utgitte roman («Den Fremsynte») i 1870, og den boken hadde Ibsen i sin private boksamling.

Hans Henrich studerte filosofi, ble en av de mest lovende kandidater og ansett som et litterært geni, og tilbudt en stilling ved det nylig åpnede nasjonale teater i Bergen i 1861, hvor han ble direktør inntil hans helse ikke tillot det lenger. Han døde i Christiania, ensom og barnløs, før han fylte 30 år. Det sies at han døde av kjærlighetssorgen over kusinen som gikk bort 13.08.1861, ikke lenge etter at hun giftet seg. Hans Henrich var ikke den eneste i familien som gikk bort tidlig, både faren (Hans Oliver Bordewich, 1806-1844, matros) og moren Edvardine Madsine (1809-1839, født Tiller) gikk bort tidlig. Moren skal ha blitt sinnssyk og druknet seg i et av Trondheims vannreservoarer. Det er sannsynlig at det var onkelen Johan Peter som stod for oppfostringen av Hans Henrich. Hans Henrichs farfar, sjømannen og kapteinen Hans Heinrich Bordewich (født 1769) døde i en alder av 44 den 26. april 1813, etter å ha forlist med skonnerten «General Løitnant Grev Schmettow» på Veiholmen, ved utsiden av øyen Smøla på Nordmøre. Både kapteinen og mannskapet på 4 overlevde, men frøs i hjel i det kalde været før de klarte å nå bebodde områder. De ble begravd på Smøla 16. mai.

I «Fra Ulrikken til Alperne» (1925) skriver Marcus Grønvold (fra tiden i München etter 1875): «En aften nævnte Ibsen at han forestillet sig Brands ydre i likhet med en av hans efterfølgere som teaterdirektør i Bergen, nordlændingen Bordewick, en mand med et fint, blekt skjegløst ansigt og et inadvendt blik - han døde som ung.» Det er ikke kjent når Ibsen og Bordewich traff hverandre, men kanskje ble de introdusert via Lie, Dietrichson eller Bjørnson, alle nære bekjente av Ibsen.

I «Den fremsynte» beskriver Lie (i romanen kalt «David Holst») Bordewick slik: «Det var noe usedvanlig nobelt ved hans slanke figur og hans fine, smale, alvorlige ansikt med den høye panne og den svære, krøllete, sorte hårmasse om tinningene. De sterke øyenbryn og en utpreget romernese opptok liksom oppmerksomheten fra hans øyne, som var lyseblå og mer i pakt med hans blekhet og skjeggløse ansikt enn med den mer energiske del av hans trekk. Det var dog disse siste som gav det første inntrykk av ham. Senere lærte jeg å lese trekkene annerledes og å se at der i dem nettopp lå avpreget strømbrytningen av den dobbeltnatur, som hans liv efterhånden ble søndermalt i.»

Og om sykdommen: «Det var brystet, sa han. Ved hjelp av hørerør og perkusjon oppdaget jeg dessverre at han bare hadde altfor meget rett.
  Det var brystet, men i en sådan tilstand at her kun var tale om å vinne tid, ikke om å bli frelst; for den ene lunge var helt borte og den andre alvorlig angrepet.» Videre: «Min hustru, som nu hadde fått ham inderlig kjær, betrodde meg en dag at hun nok trodde å vite hva min venn led av; det var visserlig intet annet enn ulykkelig kjærlighet.
  Så rørende skjønn som han lå der henimot døden, hadde hun aldri tenkt seg at et menneske kunne bli.
  Når han lå stille og smilte, var det som om han tenkte på et stevnemøte han skulle til så snart han var ferdig med oss her på jorden.»

Kilder: Henrik Ibsens Skrifter, Wikipedia, Jonas Lie : «Samlede verker» (bind 1), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1995.

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen