Jeg ble visst ikke helt ferdig med Henrik Ibsen. Og han på sin side fikk aldri skrevet ferdig det påtenkte skuespillet om eventyreren som ble halshugget. Det var sannsynligvis i 1863 at Ibsen først hørte om sjørøveren, antagelig gjennom sine venner fra «Det lærde Holland» under Paul Botten-Hansens (1824-1869, norsk redaktør, boksamler og arkivar) veiledning. Ibsen skrev samme år et to-siders manuskript («Optegnelser om Magnus Hejnessøn». Uddrag af ˈNorske Registranterˈ»), men noe særlig videre kom han ikke. Men så sent som i 1870 skal han ha hatt det i tankene, og omtalt Heinessøn under et besøk hos Carl Rosenberg (1829-1885, dansk litteraturhistoriker) i København i juli måned.
I 1534 la Heine Jonssøn (1514-1576, den første lutherske prest på Færøyene) fra Bergen ut fra Vågen sammen med fem-seks andre studenter i en liten båt med seil og årer. Målet var Sunnmøre, men de ble overrasket av en storm, og først syv dager senere så de land. De hadde havnet på Sandøy, en av de sørlige øyene på Færøyene. Etter dette ble han kalt Heine Havreki, eller Havrekstr - han som hadde drevet inn fra sjøen.
Heine ble kjær i en lokal jente, Herborg Arnbjørnsdatter, og de giftet seg i 1540, som de fikk sønnen Jon (1541-1602, færøyisk lagmann) med, men konen døde allerede i 1542. Heine dro deretter tilbake til Bergen, hvor han traff igjen en ungdoms-kjæreste, Gyrid Arnbjørgsdatter Gran. Hun ble Heines andre kone og fulgte med ham tilbake til Færøyene, hvor han betjente sitt presteembete på Østerøy.
Da Magnus ble født 4. mars 1545 i Oyndarfjørður på Færøyene, var det urolige tider i Europa. Ikke siden vikingtiden hadde et hundreår med villskap og ugudelighet, lovløshet og sjørøveri rådd grunnen som da. Det var anarkiets tid. Selv om det var urolige tider rundt om i Europa, vokste Magnus opp i trygge kår. Foreldrene var høyt ansatt, og fra barnsben av fulgte han med faren på utallige embetsreiser til alle deler av øygruppen. Etter en stund fikk faren hjemlengsel, og i 1566 fikk han et prestekall på Rødøy i Nordland. Magnus dro senere til Bergen, hvorfra han seilte til og fra Færøyene med varer. Det fortelles at Magnus på sin tredje reise til øyene ble angrepet og plyndret av sjørøvere.
På denne tid var hollenderne i strid med Spania (i en krig som skulle vare i 80 år), og Mogens gikk i hollandsk krigstjeneste. Om Nederland-oppholdet er lite kjent, men han skal ha blitt en berømt «sjøhane». Man vet imidlertid at Magnus var tilbake i Bergen i 1578. Før dette hadde det imidlertid skjedd endringer i handelen mellom Bergen og Færøyene. Regelen hadde tidligere vært at den danske kongen (Frederik 2., 1534-1588, grunnleggeren av Fredrikstad) forpaktet bort handelen til en kjøpmann eller et handelsselskap, som hadde ansvaret for at kongen fikk de fastbestemte avgifter. I 1574 ble imidlertid Christoffer Valkendorf (1525-1601) utnevnt til rikenes rentemester, tilsvarende vår tids finansminister. Han hadde merket seg at ordningen med forpaktning hadde ført til misbruk i stor stil, og fikk drevet gjennom at Færøyene skulle beseiles for kongens egen regning.
(kong Frederik 2)
Ikke lenge etter Magnus kom til Bergen (den gang Nordens største by) reiste han til København for å møte kong Frederik 2. Pågangsmotet var det ikke noe å si på, og han fikk overtalt kongen til at han kunne få seile over til Færøyene en eneste gang for å innkreve en gammel gjeld. I bevillingen datert 17. april 1578 heter det at kongen av «synderlig gunst og nåde har unt og tillatt» Magnus den rett han søkte om, «dog så at han skal unne oss den vare han der bekommer for det kjøp som gjelder der på landet. Og etterdi vi heretter selv akter å la beseile landet, skal hermed være ham forbudt noe yttermer hos bøndene å uttinge, men alene innkreve det som ham til denne dag skyldes der på landet.»
Magnus dro straks avgårde, og tok inn hos sin halvbror, lagmann Jon. Magnus hadde et helt annet formål med reisen enn det han hadde fortalt kongen. Han fartet rundt om i landet, og fikk i løpet av kort tid bygget opp en massiv opinion mot den nye handelsordningen. Målet var å gjeninnføre den gamle. En færøyisk deputasjon ble først sendt til Koldinghus slott for foretrede hos kongen, og i 1579 dukket også Magnus opp, for igjen forsøke å sjarmere kongen. I et kongebrev datert 4. februar 1579 sa Frederik 2 seg villig til å oppgi sin enerett til å besørge handelen på Færøyene og på visse betingelser overføre den til Magnus Heinason. I deklarasjonen stod det blant annet at regnskap over de varene som ble ført ut fra Bergen, skulle til enhver tid forelegges «vår mann, tjener og embetsmann på vårt slott Bergenhus, Oss elskelige Hans Lindenov».
Det siste hadde nok ikke Magnus noe i mot, Hans Lindenov (?- 1620 eller 1622, dansk kaper) var nemlig en gammel kjenning av Magnus fra Bergenstiden. Det gikk som det måtte. I stedet for å føre kontroll med skipperen, gikk de i hemmelig kompaniskap, og sammen opprettet de et handelsselskap. Fogden som skulle bringes til Færøyene hvert år for å ha tilsyn til regnskapene, regnet de med å kunne bestikke, og også lagmann Jon skulle få sin del av utbyttet. Men i København satt Valkendorf og fulgte med, helt sikkert misfornøyd med at hans nyordning var omstyrtet.
Sommeren 1579 var Færøyene utsatt for stadige plyndringer. Da Magnus på en av sine første reiser til hjemlandet landet i Torshavn, fikk han høre om en skotsk fribytter som hadde vært der og tatt med kongens skattepenger og en hel del varer. Magnus fikk sammen med halvbror Jon, prosten og noen prester til å sette opp en fiktiv kalkyle over verdien av tyvegodset og avgi ed på at verdiansettelsen var riktig. Verdien på 350 færøyske gylden, et meget stort beløp, var tatt rett ut av luften. Den korrupte danske fogden, Mads Poulsen, ble lovet en del av utbyttet. Da erklæringen kom inn til København, fattet Christoffer Valkendorf ugler i mosen, men siden han var uten bevis, nøyde han seg med å nekte fogden kvittering for regnskapet. Da Magnus fikk høre om det, reiste han nok en gang til kongen, denne gang til slottet Marselisborg i nærheten av Århus. Magnus satte på sjarmoffensiven og argumenterte for at det var urimelig at han skulle betale skatt for de varene sjørøverne hadde forsvunnet med. Han la også frem en skriftlig søknad for kongen om å få tillatelse til å utruste sitt skip på militært vis, slik at han kunne kapre opp sjørøvere og få dem dømt for domstolene i Danmark. Frederik 2 ga ham tillatelse til det siste, men inngikk et kompromiss om den andre problemstillingen, han ga avkall på halvparten av skatten Valkendorf hadde krevd for de stjålne varene.
Kongen ga Magnus enda en innrømmelse: Han gav ham fullmakt til å angripe hollandske og engelske handelsskip som prøvde å drive handel med russerne ved å benytte leden rundt Nordkapp. Kaprede varer skulle deles likt, halvparten til kronen, resten til Magnus. Og kronens andel skulle tas hånd om av lensherren på Bergenhus, nemlig Magnus' kamerat Hans Lindenov!!
Fra våren 1580 startet Magnus sine bedrifter og korstog mot andre sjørøvere. Mannen som hatet sjørøverne var selv blitt en! Snart gikk det gjetord om Magnus' streiftog rundt norskekysten og på det åpne hav. Mannskapet bestod av løslatte forbrytere, fribyttere fra forskjellige land, men også unge eventyrlystne norske og danske menn. Tiden nærmet seg for regnskap til København over varehandelen han hadde drevet. Men det hadde han jo ikke ført mye av, han hadde drevet regulære plyndringer, og verst hadde det gått ut over de han skulle hjelpe - færøyingene. De hadde da også klaget til kongen, som lot saken gå videre til Valkendorf. Men igjen kom Magnus rentemesteren i forkjøpet, han heiste seil og dro til København.
Nå oppholdt kongen seg på Skanderborg slott i Jylland. Magnus fortalte selvfølgelig en helt annen historie enn færøyingene, det var ham som var den skadelidde, sjørøvere hadde stjålet hans varelagre, han hadde blitt tatt til fange osv... Kongen ble overbevist og ga Magnus løfte om å beholde enehandelen på Færøyene. Begge var glade i å drikke, så det er ikke helt utenkelig at kongen lot seg overbevise under de daglige «drikkelag». Men Magnus fikk mer, under oppholdet vinteren 1581 tilbød han nemlig seg å gjenoppdage Grønland! Og kong Frederik 2 ga sitt medhold, Magnus skulle dessuten bruke sine egne to skip, så det ville ikke koste kongen noe.
Magnus visste hvordan han skulle skaffe penger. Før han reiste ut fra København kjøpte han femti tønner dansk øl, og da han ankom Færøyene solgte han det til de tørste færøyingene som førsteklasses rostockerøl til femdobbelt pris. Magnus fortalte også beboerne at kongen hadde befalt at de skulle stå for matvarer og forsyninger, og de som nektet å bli med som mannskap ble ilagt bøter. Lite er kjent om Magnus' Grønlandsferd, men det sies at storm, tåke og is tvang ham til å gjøre vendereis etter bare å ha fått Grønland i sikte. 22. august 1581 var Magnus tilbake i Bergen.
Kilder: Wikipedia, Einar Østvedt: «Mogens Heinessøn - et Ibsenskuespill som aldri ble skrevet», Olaf Rasmussens Forlag, Skien, 1969.
For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.
#Ibsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar