I sin ungdom, da han bodde hos sine foreldre i Nordland, var Magnus gjest hos adelsmannen Axel Gyntersberg (ca. 1525-1588), som bodde i Brønnøy prestegjeld på Helgeland, en ikke så lang seilas fra Rødøy. Han hadde ikke mindre enn seks døtre, og Magnus brakte den ene, Margrethe, i ulykken og giftet seg i 1582 med en annen, Sophie. «Ulykken» med Margrethe ble holdt skjult for foreldrene, da hun fikk reise til en moster. Her fødte hun barnet, som ble begravet i stillhet. Et par år før Magnus kom tilbake fra Grønlandsferden, giftet Margrethe seg med lagmannen på Steigen i Nordland, Peder Hanssøn (også kjent som Peder Hansen Schønnebøl, ca. 1530-1609/1610). Og bare en uke etter Magnus' hjemkomst i 1581 bekjente Margrethe ovenfor sin mann at hun hadde fått barn med Magnus. Hanssøn fikk Margethe til å tilstå også ovenfor sin far, og så ble saken rapportert til myndighetene.
Men Magnus var ikke tapt bak en låvedør. Han fikk Hans Lindenov til å arrestere Peder Hanssøn og forbød hans kone å forlate huset, som også Axel Gytersberg eide. Ryktene gikk. Og det var på denne tiden Magnus skulle inngå bryllup med Margrethes søster Sophie, på Bergenhus festning. Og dette var vel noe av bakgrunnen for Margrethes bekjennelse: Hun var klar over de rettslige konsekvenser det ville få under datidens rettsbegreper dersom ekteskapet kom i stand. Etter lovens bokstav ville Magnus Heinason og Sophie Gyntersberg, dersom de giftet seg, gjøre seg skyldige i incest, blodskam, eller det som ble kalt «kjetteri». Straffen var døden.
Magnus brydde seg ikke om å ha blitt stevnet av Axel Gyntersberg. Han avviste alle beskyldninger, og Lindenov foreslo at han skulle avlegge ed på at han snakket sant. Magnus bekreftet dette ovenfor rettens menn og gikk så opp til dommerbordet, la sin hånd på bibelen og svor ved den evige og avmektige gud at han aldri hadde «beligget» Margrethe Gyntersberg. På grunn av bevisets stilling kom man ikke videre. Utfallet vakte sensasjon og forargelse, og den stakkars Margrethe ble sperret inne på Bergenhus festning på grunn av de ærekrenkende beskyldningene. Kort etter dro Magnus igjen til Danmark for å avlevere rapport om Grønlandsferden til kongen. Møtet fant sted på Frederiksborg slott, og på tross av at den famøse rettsaken i Bergen, og Magnus' tvangsutskrivning av matvarer og mannskap til Grønland var godt kjent, våget Magnus å be om at han fikk beholde privilegiumet om handel mellom Bergen og Færøyene. Kongen svarte at Christoffer Valkendorf allerede gransket saken, men på tross av at han hadde (nok en gang) foreslått at det skulle fratas, inngikk kongen et kompromiss: Handelen skulle deles mellom Magnus, den kongelige faktor i Hamburg, Joachim Thim og den danske kjøpmannen Jørgen Kyd. Retten ble gitt for fem år, og avgiften skulle nå innbetales til Valkendorf.
(Christoffer Valkendorf)
Magnus dro fornøyd hjem til Bergen, hvor han ankom ved juletider 1581. I mellomtiden hadde familien Gyntersberg foretatt visse undersøkelser. Axel Gyntersberg hadde forsøkt å overtale Margrethe, som fremdeles satt på Bergenhus, til å frafalle sin klage. Men hun ville alt annet enn å tie, hun forlangte at lensherren, Hans Lindenov, skulle oppsøke stedet på Rødøy hvor barnet hennes var begravet, og der fant man da også et barnelik. Men Hans Lindenov fant en utvei: Han arrangerte tilgang for en av Margrethes brødre til fengselet, hvor hun ble tvunget med vold til skriftlig å erklære at historien hennes var diktert av hennes mann, Peder Hanssøn, motivert av hatet til Magnus. Barnet var slett ikke hennes!
Lindenov tok også initiativ til bryllupet mellom Sophie og Magnus den 25. februar 1582. Det fant sted på Bergenhus, bare et par værelser fra der Margrethe satt i fengsel. Men Margrethe var ikke helt knekt. Hun la frem en erklæring hvor hun gjentok sin påstand, og gjorde rede for hvorledes hun var blitt tvunget av sin bror til å fornekte sannheten. Da Magnus fikk høre om dette, fulgte han rådet til sin venn og juridisk erfarne Hans Lindenov, og ba i et brev til kongen om å få saken gjenopptatt for en ny domstol. Utgangen ble at både Magnus og Peder Hanssøn ble innkalt til å møte for kongens domstol 11. november 1582. Dagen kom og riksrådet med kongen i spissen satt samlet på Skanderborg. Men Magnus møtte ikke opp, han hadde seilt mot Hamburg, hvor han oppholdt seg sammen med kompanjongen Joachim Thim! Som forklaring på hvorfor han ikke hadde møtt, sendte han beskjed om at han ikke trodde riksrådet ville felle en upartisk dom.
Christoffer Valkendorf var mektig forbannet over at skurken nok en gang hadde kommet unna, og foreslo at Magnus skulle bli dømt in absentia. Han beslagla alt Magnus eide i Bergen og København. Men kongen kom nok en gang Magnus i møte, og sendte brev til Hans Lindenov, hvor han instendig ba ham få Magnus til å møte i retten. Og Magnus kom, et improvisert rettsmøte ble holdt 25. januar 1583. Magnus møtte riktignok ikke opp første dag, men dagen etter stilte han med ikke mindre enn 28 dokumenter som skulle peke mot at han var uskyldig på absolutt alle punkter. Peder Hanssøn og Axel Gyntersberg argumenterte harmfullt mot dette, men Margrethe kunne ikke vitne, hun hadde brutt sammen på legeme og sjel. Christoffer Valkendorf fikk mobilisert tre (!) prester til nok en gang skriftlig erklære at hun var hellig overbevist om at Magnus var far til det barn hun hadde født og begravet i hemmelighet. Det stod også at den erklæring hun hadde avgitt til sin bror under fengels-oppholdet i Bergen var løgn, og avtvunget med makt. Brevet vakte sensasjon i retten, og Peder Hanssøn, som var anklaget av Magnus for å ha avgitt falskt vitnemål, ble frifunnet. Men Magnus ga seg ikke. Han hevdet at den dom som ble avgitt i Bergen ikke var anket inn for de danske domstoler, og at frikjennelsen av Hanssøn var foretatt av en improvisert domstol. Han krevde derfor at en endelig dom måtte felles av en rett der samtlige riksråder var til stede. Rettsmøtet ble hevet, Magnus var igjen en fri mann. Og kongen sto ham bi, den beslagte eiendom ble frigitt, og kongen ga beskjed til Christoffer Valkendorf om at regnskapene for handelen på Færøyene var helt i orden!
Christoffer Valkendorf trodde ikke mye på dette, og foretok atter nye undersøkelser på Færøyene, som avdekket omfattende svindel. Da han hadde samlet nok beviser, innkalte han Magnus og flere av hans hjelpere til forhør i København. Magnus stilte pussig nok opp, bedyret sin uskyld, og fikk sine medarbeidere til å vitne på at alle beskyldninger mot ham var løgn. Valkendorf ga seg imidlertid ikke. Han befalte Magnus & Co til å møte for «borgermestre og rådmenn her i København at høre dem i rette». Magnus skjønte han nå ville bli dømt, og da dagen kom hadde han allerede seilt av gårde med kurs for Bergen.
Nå var også kong Frederik 2. blitt sur. I april 1583 sendte han brev til Hans Lindenov om at Magnus skulle holde seg unna Færøyene, og at han skulle stå til rette for sine lovbrudd. Men Magnus bare overleverte til Hans Lindenov det kongelige privilegiebrev av 1. november 1581 om eneretten til handel på Færøyene i 5 år. Videre arrangerte Lindenov, etter kongens ønske, til møte med byens høyeste myndigheter på Bergenhus. Vitner, venner av Magnus, fortalte det motsatte av hva Christoffer Valkendorf hadde funnet ut, alle beskyldninger om svindel på Færøyene var falske. Magnus kunne forlate tingstuen som sakeløs mann.
Ikke nok med det, Magnus ga blaffen i kongens forbud og reiste til Færøyene for å hilse på sin halvbror, lagmannen Jon. I mellomtiden hadde imidlertid Christoffer Valkendorf fått Jon avsatt på grunn av sin medvirkning i Magnus' tvilsomme affærer. Men Magnus visste råd, brødrene fikk kalt inn til folkemøte i Torshavn 25. juni 1583. Også to utsendinger fra kongen var til stede. På tross av sine handlinger hadde brødrene nok mer sympati hos lokalbefolkningen enn de danske sendebud, og både Jons og Magnus' appeller førte til at de fikk skriftlige attester fra alt som var av fremtredende menn, at de fremstod med plettfri vandel. Magnus seiret nok en gang.
Christoffer Valkendorf ga seg imidlertid ikke, han gjennomførte enda flere undersøkelser på Færøyene, fikk lagrettemenn og 25 andre stevnet til tings, hvor de innrømmet at Magnus hadde tvangsutskrevet varer for 200 riksdaler, og at pengene aldri var blitt betalt tilbake. Magnus dro i mellomtiden hjem til Bergen, hvor han også ble stevnet av sine medeiere i de to skip han hadde rekvirert til Grønlandsferden. Magnus stod rank og sleip som en ål og avviste alle anklager. Retten brøt opp uten resultat, påstand stod mot påstand.
Vinterstid 1584 dro Magnus igjen til Danmark og oppsøkte kongen på Skanderborg slott. Magnus ønsket å overtale ham til å gjeninnsette halvbroren Jon som lagmann og, ikke overraskende, gjenvinne sin enerett sammen med sine to kompanjonger fra 1581. Kongen lyttet, lot seg sjarmere, og skrev brev til Christoffer Valkendorf hvor det gikk frem at han så seg enig i Magnus' ønsker. Valkendorf ble nok en smule forbauset over innholdet, som fikk det til å fremstå som en korreks ovenfor ham, mens sjørøverkapteinen fremstod med glorie rundt hodet. Christoffer Valkendorf forfattet et fyldig motsvar om både Magnus', Jons og Hans Lindenov mange handlinger, det ble sendt med ilbud til kongen. Denne gang fulgte han rentemesterens råd. Jon forble avsatt, Magnus mistet sine privilegier, og Hans Lindenov ble tilsendt Valkendorfs brev om hans overfladiske og mistenkelige rettssak i Bergen mot Magnus Heinason. Hans Lindenov ble rasende og i svarbrevet til kongen hevdet han at Christoffer Valkendorf umulig kunne kjenne til alle detaljene i rettssaken. Og kunne kongen tvile på at han, som innehadde et av monarkiets høyeste embeter, ikke ville handle etter kongens vilje?
(Skanderborg slott)
Kongen ble usikker, og som vanlig valgte han letteste utvei. Han lot saken ligge i bero. Men så skulle saken om Magnus' incestuøse forhold til Margrethe tas til behandling. I begynnelsen av juli ble retten satt på Antvorskov slott, utenfor Slagelse på vestkysten av Sjelland. Men Margrethe var ikke til stede, Lindenov hadde fått henne flyttet fra Bergenhus til Malmøhus slott, hvor hun lå syk og vergeløs og ventet på døden. Hans Lindenov tok ordet først og sa at det var Peder Hanssøns beskyldning om at han hadde sørget for å ha presset ut en falsk erklæring ut av Margrethe som hadde fått Lindenov til å overføre Margrethe til et nytt fengsel. Han la også skylden på Axel Gyntersberg, Lindenov hadde bare etterkommet hans anmodning om å bringe henne i sikkerhet på Bergenhus, han hadde aldeles ikke fengslet henne. Peder Hanssøn erklærte at alt Hans Lindenov hevdet var bare nederdrektig løgn. I dommen fant man ikke noe entydig bevis for at Hans Lindenov løy. Han hadde altså seiret. Noen dager før rettsaken hadde det gått rykter om at pesten hadde kommet til Odense. Og da møtet igjen ble satt for å behandle tvisten mellom Magnus og Peder Hanssøn om blodskammen, fant man at Magnus hadde stukket av. Under forvirringen i Odense om pesten hadde han seilt av gårde. Kongen og riksrådene var målløse.
Noen måneder senere skrev Magnus til kongen at årsaken var at han fryktet at han «med urette skulle bli besverget». Men under oppholdet i Odense hadde han hørt at Christoffer Valkendorf og andre riksråder denne gang ville stemme for å få ham dømt. Kongens trofasthet og tro på eventyreren stod utrolig nok fast, 22. desember 1584 skrev han et brev til Magnus Heinason som ga ham fritt leide til å komme hjem og føre sin sak for neste «herredag», som ble holdt en gang i året. Magnus mottok brevet i Holland, hvor han skulle oppholde seg de neste tre årene. Han skjønte at Christoffer Valkendorf aldri ville tilgi ham, uavhengig av kongens støtte.
Kilder: Wikipedia, Einar Østvedt: «Mogens Heinessøn - et Ibsenskuespill som aldri ble skrevet», Olaf Rasmussens Forlag, Skien, 1969.
For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.
#Ibsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar