(Enkhuizen)
Det var i februar 1585 Magnus slo seg ned i den lille byen Enkhuizen nord for Amsterdam. Etter hvert slapp Magnus opp for penger, og dro til Amsterdam for å søke om kaperbrev. Som kjent var hollenderne i krig med Spania på denne tid. I Amsterdam fant Magnus frem til Maurits av Nassau (eller Maurits av Orange, 1567-1625, prins og greve, nederlandsk hærfører og politiker). Den unge prinsen hadde nettopp overtatt styringen av store deler av Nederland, etter at hans far, Vilhelm I av Oranien (1533-1584, greve av Nassau og fyrste av Oranien), hadde blitt drept året før. Magnus hadde ingen problemer med å overtale prinsen til å love ham kaperbrev, men først etter at han hadde skaffet seg sitt eget skip med kanoner, geværer, proviant og mannskap.
Kaperskip var kostbart, og Magnus hadde lite penger. Men han visste selvfølgelig råd. Han seilte til Bergen og oppsøkte sin gamle venn Hans Lindenov. Lindenov så muligheten for raske penger i kapervirksomheten, det var sjørøvere over alt. Det ikke Lindenov kunne skaffe av penger, fikk man låne hos den rike Jørgen Styckning på Tyskerbryggen. Ikke lenge etter kunne Magnus seile sørover igjen med sin 110 tonn store skute «Svanen». 7. juni 1585 fikk han utlevert sitt kaperbrev i Middelburg i Zeeland. Oppdraget han fikk var å delta i krigen mot Spania og oppbringe alle spanske skip han kom over i nederlandske farvann. Først måtte Magnus skrive under på en erklæring at han ikke skulle volde nederlenderne noen skade, og som garantister fikk han tre av sine bekjente til å kontrasignere. Pussig nok var den første sjøkamp han kom ut i med et engelsk fartøy som angrep et mindre skip som fulgte hans eget. Dette fikk Magnus til å vende sitt hat mot engelskmenn, som på denne tid heller ikke var særlig populære i Nederland. I juli 1585 støtte Magnus på et svært engelsk skip fullastet med stykkgods på vei fra London til Hull. Han fikk bordret skipet, og førte det til Orknøyene hvor den verdifulle lasten ble lempet over i «Svanen». Med unntak av et par matroser som Magnus drepte ved kapringen, lot han resten av besetning reise hjem igjen. Selv dro han til Bergen, og lasten representerte en verdi på rundt 10000 daler, så det ble feiring på de tre kompanjongene Magnus, Hans Lindenov og Jørgen Styckning. Så mye mer om Magnus' kapervirksomhet i årene mellom 1585 og 1587 er ikke kjent, men han skal ha tatt sitt bytte hvor kan kunne finne det. Han angrep spanske, engelske, og til og med danske fartøyer. Men han holdt sitt løfte om aldri å la noe hollandsk skip lide overlast.
I Danmark var nok ikke kong Frederik 2. så veldig opptatt av Magnus lenger. Men Christoffer Valkendorf hadde ikke glemt. Han foretok nye undersøkelser om forretninger på Færøyene og om turen til Grønland. Etter å ha savnet inn nye opplysninger og bevis fra vitner, og tidligere forsmådde kompanjonger av Magnus, fikk han overbevist kongen om at Magnus var en kjeltring. Vinteren 1586 fikk Hans Lindenov brev om at han måtte få Magnus til å innfinne seg på kommende herredag i København den 3. juni 1586. Utrolig nok dukket Magnus opp. Christoffer Valkendorf la frem en rekke dokumenter, og argumenterte i en lang prosedyre om Magnus' mange bedragerier med stor beviskraft. Magnus hadde ingen dokumenter, men talegavene hans var i behold. Han avfeide alle påstander som løgn. Om kvelden samme dag falt dommen. Det dokumentariske materialet var for løst og svakt til at man kunne gi noen fellende dom. Christoffer Valkendorf hadde gått på nok et nederlag, mens stemningen om bord i «Svanen» var sikkert atskillig bedre da Magnus satte seil mot Enkhuizen, hvor han mottok nye ordrer fra Maurits av Nassau.
(Maurits av Nassau)
Under tiden i Nederland, hadde Magnus sannsynligvis latt sin kone Sophie bli igjen i Bergen, støttet av Hans Lindenov. Men i 1587 ble Lindenov avsatt som lensherre, og flyttet i mai til Danmark. Det er trolig at Sophie da ble med, og fant et oppholdssted i Ålborg. Den 19. juni 1587 brøt Magnus opp fra Holland, dro til Danmark (han var jo nå en fri mann) og tok med seg Sophie til Hans Lindenovs herregård Ørslev Kloster i Viborg amt. Selskapet Hans Lindenov og Magnus Heinason, som snart ble utvidet til å omfatte en del ålborgske kjøpmenn gjorde nå strålende forretninger. «Svanen» gikk i rute mellom Bergen og Amsterdam, og hentet ogå salt fra Spania. Magnus kjøpte også det store koffardiskipet «Samson» av Ludvig Ludvigsen Munk (1537-1602, dansk-norsk embetsmann og greve), herren til Ørumgaard i Veile amt. Skjønt, kjøpte og kjøpte, Magnus «glemte» å betale. Selskapet hadde også flere skip i København.
Juletid 1587 dro Magnus ned til slottet Handerslevhus i Sønderjylland, hvor hans trofaste støttespiller kong Frederik 2. oppholdt seg. Kongen var nå ganske redusert, årevis med hard drikking hadde tæret på kreftene. Magnus hadde selvfølgelig et formål med besøket. Han fortalte kongen at han gjerne ønsket å få et len - øyen Egholm innerst i Limfjorden, bare et par kilometer fra Ålborg. Kongen var lutter øre, og selv om noe dokument foreløpig ikke ble satt opp, kunne kaperkapteinen forlate slottet som lensherre.
I mars 1588 dro kongen til sitt yndlingsslott Antvorskov på Sjylland for å samle krefter. Han var trett. Selv om det bare var noen få hoffmennesker på slottet, skrev han få uker før sin død til Christoffer Valkendorf og rekvirerte mellom 450 til 600 helflasker vin. Daglig! Frederik 2. var 54 år da han døde 4. april 1588, hans kone og kusine Sophie av Mecklenburg (1557-1631) som var 15 år da han giftet seg med henne, var 31 år. Etterkommeren skulle bli Christian IV (1577-1648), et av parets syv barn.
Noen uker før kongen døde fikk Magnus tillatelse til å gjøre en seilas til Færøyene, for (igjen) å innkreve gammel gjeld. På reisen skal han ha kapret et engelsk fartøy som tilhørte kjøpmannen Sante Joen, en kar som Magnus hadde støtt borti før da han hadde handelsretten på Færøyene. Magnus førte skuta til Bergen hvor han solgte både skipet og lasten. Det ble slutten på Magnus' mange eventyr.
Tilbake i Ålborg forsommeren 1588 var det inntruffet politiske endringer. Frederiks arvtager, Christian IV var bare elleve år, så en formynderregjering bestående av fire riksrådsmedlemmer ble utnevnt. En av disse var Magnus' gamle fiende, Christoffer Valkendorf. Magnus eide imidlertid frekkhetens nådegave. Han fikk offisielt fastslått at han skulle få Egholm i Limfjorden som len. Han fikk også formynder-regjeringen til å godkjenne at han fikk utlevert en del tømmer som den nye lensherren på Bergenhus, Nils Bild, hadde beslaglagt på grunn av forholdet til Margrethe Gyntersberg.
Det som skulle felle Magnus var en gammel affære fra England. Christoffer Read, en av eierne av skipet som Magnus kapret i 1585 hadde gjentatte ganger klaget til dronning Elizabeth I av England (1533-1603, egentlig Elizabeth Tudor) over tapet av lasten. Midtsommeren 1588 ble et engelsk gesandtskap sendt til Helsingør for å kreve erstatning. På Kronborg slott var både Christoffer Valkendorf og Magnus til stede. Magnus sjarmerte engelskmennene i senk, han fikk dem til og med overbevist om å få den engelske gesandt Daniel Rogers til å avlegge et besøk på øya Hveen, hvor den berømte astronomen Tyge Brahe (1546-1601, dansk vitenskapsmann) nylig hadde anlagt observatoriumet Stjerneborg på sitt slott Uranienborg. Besøket endte med at engelskmennene skulle reise videre til København, mens Magnus skulle ordne noen forretninger og slutte seg til dem senere. Magnus gjorde som vanlig, han seilte seil og forsvant.
Christoffer Valkendorf ble rasende, og sendte et langt brev til lensherre Nils Bild i Bergenhus, hvor han ga beskjed om at den unnslupne skulle forvares om han kom over ham. Senere ble det også gitt ordre om at «Samson», som Magnus aldri hadde betalt for, skulle beslaglegges. At Magnus hadde bestemt seg for å legge til kais i Bergen virker litt merkelig, han måtte visst at Valkendorf var etter ham. Men det var uansett nettopp det han gjorde, han ble straks lagt i lenker, og beslagleggelse av skip, eiendeler og gods fulgte. Det ble også et av hans skip som anløp Ålborg, og det samme skjedde med «Svanen» som kom med salt fra Spania til Helsingør. 3000 daler i kontanter i Bergen ble også fratatt ham.
Høsten 1588 ble Magnus Heinason transportert til København og anbrakt i det beryktede «Blåtårn» på København slott, navnet hadde det fått etter sitt blytak. Valkendorf presset på for å få saken opp omgående, i stedet for å vente til «herredag» året etter, og i september 1588 måtte Magnus Heinason igjen forsvare seg. Utrolig nok klarte han å kjøpe seg en seks uker frist til å skaffe penger som skulle erstatte den forsmådde Christoffer Reads tap. Julen 1588 kunne Magnus derfor oppholde seg på Hans Lindenovs Ørslev Kloster. Hans Lindenov sørget for å skrive brev som nådde rådhusretten omtrent da den skulle tre sammen i begynnelsen av januar 1589. Det ble hevdet at fristen som var innvilget ikke var tilstrekkelig, og siden Lindenov også var blitt implisert, var også hans velferd på spill, og saken måtte utsettes. Dette ønsket selvfølgelig Christoffer Valkendorf for all del å unngå, Magnus hadde sluppet unna for mange ganger. Og uheldigvis for Magnus var to av regjeringsrådene blitt forhindret i å være til stede i retten, tilbake var det bare Christoffer Valkendorf og admiral Peder Munk (1534-1623, dansk marineoffiser og riksmarskalk), som sammen med Københavns borgermester og hans råd som ble Magnus Heinasons dommere.
Hans Lindenovs brev fikk ingen virkning. Christoffer Valkendorf ba Magnus gi en skriftlig redegjørelse for sitt økonomiske forhold til Lindenov. Brevet ble sendt til Lindenov sammen med en melding om at den engelske fullmektig, Thomas Umfredt, nå krevde en avgjørelse. 16. januar 1589 trådte dommerkollegiet sammen, og Mogens Heinason ble dømt til døden ved halshugging. Bare to dager etter ble dommen eksekvert. Da bøddelen ville knytte et tørkle over hans øine, sa han freidig: «Nei, jeg har sett så mange klinge før. Jeg er ikke redd. Og det skal heller ikke du være!»
Rettsaken i København hadde vært samtaleemne i måndesvis. Og blant folket hadde Magnus sympati, snart slo opinionen om. Utfallet, dødsdommen, måtte være et justismord! Og som Christoffer Valkendorf nok visste, før en dom av denne art ble eksekvert, måtte den først ha vært appellert til rikenes høyeste domstol, herredagen, og at den alene kunne dømme Magnus Heinason til døden.
Hans Lindenov gikk til angrep. Han krevde at rådhusretten skulle sende ham kopi av domsakten, noe som ble avslått. Da skrev han til de to fraværende riksrådene, og tok ut stevning for neste herredag mot Christoffer Valkendorf for hans opptreden, og han fikk enken, Sophie Gyntersberg i Ålborg, til å saksøke Valkendorf for mordet på hennes mann.
Det ble ikke holdt herredag i 1589, partene fikk således god til å forberede seg. Mens Magnus var blitt folkehelt, gikk Christoffer Valkendorf fra å være en av statens mest ansette menn, til nå å bli en av landets mest upopulære personer. I juli 1590 kom riksrådene, den trettenårige Christian IV og enkedronning Sophie til herredagen på Koldinghus. Lange forhandlinger fulgte, men 6. august 1590 undertegnet Christoffer Valkendorf forliksavtalen riksrådet hadde avfattet. Valkendorf ble levnet lite ære: Først måtte han forplikte seg til å overlevere til Sophie Gyntersberg dokumentet som inneholdt rådhusrettens dødsom over hennes mann. Dommen selv skulle kjennes død og maktesløs. Dernest skulle Magnus Heinasons lik graves og bringes fra Sankt Nikolai kirkegård til det sted Sophie måtte ønske, Christoffer Valkendorf ble også dømt til å betale en erstatning til enken, barna og Hans Lindenov, som førte saken, på 2000 riksdaler.
Det skal sies at Christoffer Valkendorf ikke bare påtok seg betingelsene, han betalte til enken det dobbelte av det han ble dømt til, han ga almisser til fattige, og forsvarte til din død enken og dennes barn. Dommen fikk også andre konsekvenser for Valkendorf. Han mistet stillingen som rentemester, og måtte tre ut av formynder-regjeringen. Den avdøde Magnus Heinason ble ført til Hans Lindenovs gods, Ørslev Kloster, i en slags triumfferd. Kisten ble forsynt med en bronseplate med innskriften «Herunder hviler den ærlige Magnus Heinessøn», ikke helt i tråd med virkeligheten. Sophie Gyntersberg giftet seg senere igjen, men med hvem vites ikke.
(Ørslev kloster)
Saken var allikevel ikke helt ute av verden. Christoffer Read hadde ennå ikke fått erstatning for sitt tap for lasten på skipet Magnus Heinason kapret tilbake i 1585. Read rettet sitt skyts mot formynder-regjeringen, men de nektet naturlig nok å betale skadeserstatning for en påstått forbrytelse som de hadde intet med å gjøre. Dokumentkrigen drøyde ut i flere år, Read stevnet etter hvert også Sophie Gyntersberg og den mann i Bergen som Magnus hadde overlatt den kaprede lasten til. Read kom ingen vei. Men i oktober 1597 fikk han støtte fra uventet hold. Hans Lindenov sendte Read et brev hvor han ga beskjed om at han godt kunne rette sitt krav til ham, han var klar til å møte i retten når som helst!
Hans Lindenov hadde om mulig bedre talegaver enn Magnus Heinason, og på herredagen i juli 1. juli 1598 ble Christoffer Reads krav om erstatning på 14,350 riksdaler nedsablet. I stedet fikk Hans Lindenov medhold i sitt motkrav om tort og svie han hadde blitt voldt. Stakkars Christoffer Read ble kastet i fengsel og truet med dødsstraff. Han lyktes å flykte og vende tilbake til England, med tomme hender, 14 år etter skipet hans ble kapret. Lindenov var nok mer fornøyd.
Christoffer Valkendorf kom etter hvert tilbake i regjeringen, i april 1596 ble han fast medlem av riksrådet. Juni samme år ble han utnevnt til rikshovmester, en stilling han innehadde til sin død i 1601. På slutten av 1770-tallet, rundt 200 år etter Magnus Heinasons mange eventyr, falt arveprins Frederik VI (1768-1839) på å lage et panteon av berømte dansker, nordmenn og holstenere. Ikke mindre enn 54 æresstøtter i marmor ble reist ved Jægerspris slott ved Frederikssund på Sjelland. Christoffer Valkendorf var ikke blant berømthetene som ble minnet, men det var Magnus Heinason! Som om ikke det var nok, året etter panteonen stod ferdig, i 1783, ble det første bind av verket «De paa Jægerspris ved Mindestene hædrede fortjente Mænds Levneds-Beskrivelser» utgitt, hvor hele åtte sider ble ofret mannen som hadde vært «Sørøvernes skræk» og Nordsjøens mest erfarne sjømann. Riktignok stod det at han «var hengiven til drikk», at han var en «kjetter» og «blodskam-bedriver», men det ble forklart ved hans «første oppbrusende manndom» og at han bodde i den «fordærvede stad Bergen»!
Kilder: Wikipedia, Einar Østvedt: «Mogens Heinessøn - et Ibsenskuespill som aldri ble skrevet», Olaf Rasmussens Forlag, Skien, 1969.
For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.
#Ibsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar