I Henrik Ibsens kjølvann - Olaf Skavlan og Ole Vig

Olaf Skavlan (1838-1891, norsk litteraturhistoriker og forfatter)

Skavlan er mest kjent som forsker på Henrik Arnold Wergeland (1808-1845, norsk forfatter), men det er det han kanskje er nest mest kjent for som skal nevnes her. Nemlig parodien han skrev i 1857 som nittenåring, første gang oppført på Det Norske Studentersamfunds scene 10. november 1858: «Gildet paa Mærrahaug eller Den fortryllede Agurk : romantisk Drama i to Akter af Jokum Pjurre». Selv psevdonymet vitner om stor sans for humor!

Skuespillet er vel en av de mest kjente studenterkomedier som er skrevet, det ble oppført en rekke ganger både på Studentersamfundet og andre scener. Stykket kom mer enn sannsynlig Henrik Ibsen for øret, velkjent med at det var blant annet både en parodi på hans egne «Gildet paa Solhoug» og «Olaf Liljekrans» (sistnevnte hadde urpremiere 02.01.1857). Men det er ikke sikkert Ibsen tok seg nær av parodien, og med en slik tittel er det kanskje ikke så rart.

Persongalleriet i stykket er verdt å nevne: «Diderik av Bern» (Konge paa Mærrahaug), «Liden Signelil» (hans Dotter), «Olaf Liljensvans» (Ridder uden frygt og Dadel), «Robert le diable» (hans Vaabendrager), «Langben Rise» (Kongens Foged, en Skurk), «Broder Jens» (Oppasser hos Langben, en Skurk), «Klara Malene» (Kongens Kjøkkenterne), «Nissen», «En Hulder med Hale», «To Ængle uden Hale», «To Gjenfærd i Kisteklæder», «Stridsmænd af begge Kjøn», «Dansende Kor af Alfer, Tusser og andet Djævelskab».

Omtrent ni år før sin død ble Skavlan rammet av en hjernesykdom, som førte til at han i flere år var fullstendig arbeidsudyktig.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon (Digital versjon).

Ole Vig (1824-1857, norsk skole- og folkeopplysningsmann)

Vig vokste opp i et fattig småbrukerhjem med haugiansk preg på Vikanlandet, nordvest for Stjørdalshalsen. Han lærte å lese allerede som 5-åring, og det unge talentet ble oppdaget under konfirmasjonsundervisningen av presten Falch Andreas Widerøe (1783-1847) på Værnes i 1839. Med Widerøes hjelp kom Vig til seminaret i Klæbu i 1841, og var ferdigutdannet lærer i 1843. Siden hadde han lærerstillinger i Åfjord og Kristiansund.

Vig regnes av mange som den norske folkehøyskolens far, selv om Vig selv ikke fikk oppleve skoleslagets etablering i løpet av sitt korte liv. Det som for mange står som hans største livsverk, er forarbeidet med å skape en folkehøgskole i Norge. På et lærermøte på Hamar i 1857 talte han fra domkirkeruinene, varmt og overbevisende om betydningen av å reise en folkehøgskole i Mjøsbygdene. Talen tente en gnist blant folket. I et vers fra sin «Nordmandssang» sier Vig noe om sitt syn på den norske bonde og det som norsk var:

«Jeg elsker bonden i kofte grå,
og fattigmannen hvis seng er strå,
og alle makter som ei forakter
de simple små.»

I 1851 fikk Vig anledning til å komme til Sorø Akademi i Danmark, og han gikk det meste av veien. Underveis besøkte han sin venn og prest Fredrik Nannestad Wexelsen (1818-1896) på Toten, der han også traff Wexelsens søster, Inger Marie Lyche Wexelsen (1832-1911, norsk forfatter og salmedikter) som han forelsket seg i. Samme år utga Ole Vig sin store diktsamling «Norske bondeblomster». Vig besøkte Wexelsen-familien flere ganger, og skrev til slutt et frierbrev der han åpenbarte sine følelser overfor Marie. Hun svarte med å uttrykke sympati og vennskapelige følelser, men avviste ekteskap. Avslaget gikk sterkt inn på Ole Vig, men gjennom sitt korte liv forble han trofast i sin kjærlighet til Marie. Vennskapet mellom dem holdt livet ut, og begge forble ugifte. Mye tyder på at hun innerst inne gjengjeldte hans kjærlighet, men selv om familien Wexelsen var tolerant i sine holdninger, var det kanskje for stort sprang å ta til ekte en husmannsgutt fra Stjørdalen. Ved Ole Vigs død skal Marie Wexelsen ha sagt: «Jeg er i grunnen Ole Vigs enke».

På nyåret 1852 flyttet Ole Vig fra Kristiansund til Kristiania hvor han fra 1852-57 redigerte tidsskriftet Folkevennen, utgitt av Selskabet for Folkeoplysningens fremme, samtidig som han underviste ved Nissens skole. Som sekretær for Selskabet for Folkeoplysningens Fremme og redaktør i Den norske Folkeskole tok han opp arven etter Henrik Wergeland. I 1854 flyttet Vig dessuten inn til Henrik Wergelands forhenværende bolig i Pilestredet 31 (kalt Hjerterum). Som medlem av styret for det som senere ble Det norske Theater (og Kristiania Norske Theater), kom Vig i kontakt med både Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet) og Henrik Ibsen.

Henrik Ibsen var tilsatt som kunstnerisk leder, men i ansettelsesvilkårene går det også frem hvilken posisjon og innflytelse Ole Vig hadde: «Hr. Henrik Ibsen ansvarer for theatrets kunstneriske drift - men han haver at conferere med herr Ole Vig før han antager et stykke til opførelse og ligeledes skal skje før antagelse af skuespillere til besettelse af rollerne».

Høsten 1857 ble Ole Vigs helse svekket. Han forsøkte å holde sykdommen (tuberkulose) i sjakk med friluftsliv og lange spaserturer. Likevel ble arbeidspresset, fattigdommen og sulten det som tok hans siste krefter. Fra midten av desember måtte han holde sengen, han døde 19.12.1857 i samme rom som Henrik Wergeland 12 år før. Tidlig samme morgen skal han ha sagt: «Nå kan jeg da trygt sovne i Jesu navn». Så sovnet han stille inn, ennå ikke fylt 34 år. Han rakk å ta farvel med sine venner, og skal på dødsleiet også ha ytret: «Det er så meget jeg ville sagt mitt folk og fedreland før jeg dør, og derfor må jeg bruke hver stund så flittig». Vig ble begravet på Vår Frelsers Gravlund julaften, hvor han hviler mellom søsknene Henrik Wergeland og Jacobine Camilla Collett (1813-1895, norsk forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper). Henrik Ibsen skrev diktet «Ved Ole Vig's Grav Torsdagen den 24de December 1857»:

Stridsmand! hvil; din Kampdag er tilende,
Ei dens dybe Sværdhug brænde
Meer dit ædle Bryst!
For det Kjæreste du vidste,
For dit Folk, du til det Sidste
Stred den tunge Dyst.
God er Daaden du har øvet,
Nu har Naadens Løn du prøvet, -
Evighedens Lyst.
:/: Herren vil med kjærlig Haand
Aabne for din frie Aand! :/:
:/: Livets Strid :/: dig lønnes med
:/: Himlens Fred! :/:

Også Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870, norsk forfatter, dikter, journalist og jurist) skrev minnedikt; «Velfara til Ole Vig». Ikke lenge etter Ole Vigs død ga Marie Wexelsen ut den lille boken «Ketil, en julegave for de små». Her finnes hennes vakre julesalme «Jeg er så glad hver julekveld».

Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter, Historiefortelleren.no (ved Hans Olav Løkken)

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen