Heinrich Kleist kom fra en gammel prøyssisk adelsfamilie. Han var sin fars femte barn, men første sønn. Faren, Joachim Friedrich von Kleist (1728-1788) tjenestegjorde som kaptein i et regiment ved Frankfurt. I det første ekteskapet ble Heinrichs to halvsøstre født, hvorav Ulrike Philippine von Kleist (1774-1849) skulle stå Heinrich svært nær. Etter at farens første hustru døde 1774, giftet han seg året etter med Juliane Ulrike (1746-1793, født von Pannwitz). Noen år etter at også faren døde, trådde Heinrich inn i Potsdamer Garderegiment som fanejunker i en alder av femten. Etter syv år i hæren avsluttet han sin militære karriere, og begynte i 1799 ved universitetet i Frankfurt. Han studerte neppe systematisk, men reiste mye: til Sveits (hvor han skrev sitt mest kjente verk, lystspillet «Der zerbrochene Krug», eller Den knuste krukke), Paris, Weimar, Berlin og Dresden. Fra 1805 til 1806 hadde han en fast stilling ved rettskontoret i Königsberg, ellers var han en hjemløs og rotløs mann.
På vei til Berlin i januar 1807 ble Kleist arrestert av franske myndigheter, anklagd for spionasje. Etter et opphold i krigsfangeleir, reiste Kleist august 1807 via Berlin til Dresden hvor han oppholdt seg de neste to år. Her skrev Kleist blant annet «Das Käthchen von Heilbronn», «Die Hermannsschlacht» og «Prinz Friedrich von Homburg». De siste to leveår tilbrakte han i Berlin.
I sine verker vender Kleist stadig tilbake til konflikten mellom statens rett og individets personlige rettsfølelse og moralske plikt. Kleist har, særlig i nyere tid, fanget litteraturforskernes interesse, både på grunn av sin merkelige evne til å skildre alle mulige sjelstilstander og sin tragiske livsskjebne. Hans realisme og frihetspatos fant ingen plass innenfor det prøyssiske statssystemet, og han endte sitt liv for egen hånd.
Allerede i 1802 hadde Kleist skrevet i et brev: «Jeg ber til Gud om døden og til deg om penger». Nesten pengelens og følelsesmessig «... så sår, at jeg vil nesten si at dersom jeg stikker nesen ut av vinduet, sørger lyset som skinner på meg at det gjør vondt» (som han skrev bare 11 dager før han begikk selvmord), søkte Kleist selskap i sin elskerinne Adolphine Sophie Henriette Vogel (1780-1811), som han hadde kjent siden 1809. Henriette led av uhelbredelig livmorkreft, og med hennes godkjennelse ble de enige om å begå selvmord. Den 21. november 1811 reiste de til Stolper Loch nær Wannsee, sydvest i Berlin, hvor Kleist først skjøt Henriette i brystet, så seg selv i munnen. Paret ble begravet på samme sted som handlingen fant sted. I et avskjedsbrev («am Morgen meines Todes») til sin halvsøster Ulrike, avsluttet Kleist: «Og nu, lev vel, måtte himmelen skjenke deg en død bare halvparten så gledelig og usigelig lykkelig som min snart vil bli: det er det varmeste og dyptfølte ønske jeg vet å sende deg.»
På Kleists gravsten lyder inskripsjonen: «Han levde, sang og led / i dystre og vanskelige tider / han søkte døden her / og fant udødelighet». Mer enn et desennium senere trakk også nazistene Kleist til sitt bryst, og minnet ham med en gravsten til olympiaden i 1936, for så å endre påskriften da de oppdaget at sitatet var fra den jødiske dikteren Max Ring (1817-1901, tysk lege, journalist og forfatter). I 2011, i forbindelse med markeringen av 200-årsdagen for dramatikerens død, ble inskripsjonen tilbakeført.
Hva har så dette med Henrik Ibsen å gjøre? Vel, kanskje ikke så mye, det er ikke sikkert at han en gang kjente til Kleists tragiske skjebne. Men lest verk av ham har han sannsynligvis, det sies at Kleists ridderskuespill «Kätchen von Heilbronn» skal ha vært en av kildene til inspirasjon for Ibsens skuespill «Fru Inger til Østeraad» som hadde urpremiere 2. januar 1855. Og ridderen Knut Alvsson (1455-1502, norsk adelsmann og politiker), som ble myrdet, er en utløsende faktor i handlingen for skuespillet.
Kilder: Wikipedia, Henrik Ibsens Skrifter, Store norske leksikon, Vagant (Digital versjon).
For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.
#Ibsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar