Ibsenkalender - 1906 - Kristiania (del 3)

1906 - del 3

Vår. Edvard Bull (se 16.01.1893) skriver i sine erindringer om HIs helse at «udover mod 

Vaaren 1906 sløvedes han mere og mere; han kunde ikke gaa, men blev baaret ind i et Sideværelse fra Sovekammeret for et Par Timer midt paa Dagen.» Edvard Bull (Fra «Henrik Ibsens tre sidste Leveaar», juli 1906).

April. Herman Bang (se sommer 1877) publiserer artiklene «Personlige Erindringer om Henrik Ibsen : I-II-III-IV-V» i Det ny Aarhundrede : Maanedsskrift, København (frem til september 1906). NBI.

02.04 (ma) Kommende oppføring av «Når vi døde vågner» Düsseldorf referert 04.04.1906 omtalt av Wilhelm Schmidtbonn (1876-1952, tysk forfatter) i Masken : Wochenschrift des Düsseldorfer Schauspielhauses (nr 25), Düsseldorf. Se 01.03.1906 for oppføring av «Gengangere» Dresden. NBI.

03.04 (ti) Se 22.02.1885 for oppføring av «Vildanden» København.

04.04 (on) «Når vi døde vågner» (Wenn wir Toten erwachen) av 26.01.1900 oppført på Schauspielhaus Düsseldorf. Også oppført 09.04.1906. Otto Stoeckel (se 29.10.1905) spilte i rollen som «Arnold Rubek», Hermine Körner (se 09.05.1902) som «Maja Rubek», Carl Ekert (se 03.02.1906) som «Godseier Ulfheim», Louise Dumont (se 02.11.1891) som «Irene». Regi ved Gustav Lindemann (se 08.04.1901). Ibsen.nb.no, IBS.

05.04 (to) Se 31.01.1906 for oppføring av «Rosmersholm» Berlin.

08.04 (palmesøndag) «En folkefiende» (Ein Volksfeind) av 13.01.1883 oppført på 

Stadttheater Bern, Sveits. Også oppført 14.04.1906. Hr. Kühne (muligens Albert Kühne, se 14.10.1898) spilte i rollen som «Doktor Thomas Stockmann, Ellen Diehl-Förster (ukjent) som «Fru Stockmann». Regi ved Elimar Striebeck (ukjent). Ibsen.nb.no, IBS.

09.04 (ma) Se 04.04.1906 for oppføring av «Når vi døde vågner» Düsseldorf. 

Eleonora Ibsen født

12.04 (skjærtorsdag) HIs tredje barnebarn, Eleonora Ibsen (1906-1978, gift Borberg), blir født. HISB15s778. 

(Eleonora Ibsen i 1916)

13.04 (langfredag) Se 03.01.1906 for oppføring av «Bygmester Solness» New York.

14.04 (lø) Oppføring av «Bygmester Solness» New York referert 03.01.1906 anmeldt i New York, New York. Se 08.04.1906 for oppføring av «En folkefiende» Bern. NBI.

15.04 (sø - 1. påskedag) Arthur Eloesser (1870-1938, tysk litteraturviter og journalist) publiserer artikkelen «Studie zu Ibsens Persönlichkeit» i Sonnetagsbeilage zur Vossischen Zeitung, Berlin. Han publiserer også den samme artikkelen (på ukjent dato i 1906) i Masken : Sonderausg. für die Ibsen-Vereinigung, Düsseldorf. NBI.

16.04 (ma - 2. påskedag) Alfred Karl Röttger (1877-1942, tysk forfatter) publiserer artikkelen «Gespräch über Ibsen : (nach der letzten Vorstellung des Ibsen-Zyklus)» i Masken : 

Wochenschrift des Düsseldorfer Schauspielhauses, Düsseldorf. NBI.

21.04 (lø) «Rosmersholm» av 17.01.1887 oppført på Folketeatret, København. Første av 8 forest. frem til 28.04.1906. Johannes Nielsen (se 25.06.1901) spilte i rollen som «Johannes Rosmer», Betty Nansen (se Müller 07.06.1895) som «Rebekka West». Regi ved Herman Bang (se sommer 1877). Ibsen.nb.no, IBS.

22.04 (sø) Oppføring av «Rosmersholm» København referert 21.04.1906 anmeldt av Poul Levin (se 24.01.1896) i Politiken. NBI.

24.04 (ti) Oppføring av «Rosmersholm» København referert 21.04.1906 anmeldt av Carl Emil Jensen (se 23.12.1879) i Social-Demokraten, København. NBI.

26.04 (to) «Fruen fra havet» (Die Frau vom Meere) av 12.02.1889 oppført (på tysk) av Deutsches Theater på Irving Place Theater, New York. Hermann Rudolph (se 11.03.1901), som også hadde regien, spilte i rollen som «Doktor Wangel», Marie Reisenhofer (se 22.11.1889) gjestespilte i rollen som «Ellida Wangel». Ibsen.nb.no, NBI, IBS.

27.04 (fr) Oppføring av «Fruen fra havet» New York referert 26.04.1906 anmeldt i ukjent medium i New York (sannsynligvis). NBI.

28.04 (lø) Se 21.04.1906 for oppføring av «Rosmersholm» København.

29.04 (sø) Oppføring av «Rosmersholm» København referert 21.04.1906 anmeldt av Helmer Lind (se 13.12.1894) i Illustreret Tidende (nr 31), København. Se 31.01.1906 for oppføring av «Rosmersholm» Berlin. NBI.

30.04 (ma) Se 08.111.1905 for oppføring av «Vildanden» Berlin.

Mai. Bergliot Ibsen (se 17.09.1884) skriver om HIs møte med barnebarnet Eleonora (se 12.04.1906): «Hun var bare noen uker gammel, da Sigurd og jeg tok henne med op til Ibsens. Ibsen satt i lenestolen ved bordet i biblioteket, da vi kom inn. Jeg viste ham den lille, som han betraktet lenge. Så spurte jeg ham, om vi kunne kalle henne Eleonora. Han blev meget beveget og kunde derfor bare ganske sakte si ja. Så snudde han sig mot mig og tilføide: 'Gud velsigne dig, Bergliot.' Han var lykkelig over å se slekten vokse. Da vi var gått sa han til fru Ibsen: 'Min Nora het også Eleonora.' 

  Det var en av de siste ganger Sigurd og jeg så ham oppe. Efter det lå Ibsen som oftest til sengs. Hans hustru var den eneste som fikk lov til å gi ham mat; og når han var oppe, vilde han bare spise frokost i hennes soveværelse, som lå ved siden av hans. 

  Han levde i en stadig angst for at hun skulde dø før ham. Han sa: 'Dør du før mig, så dør jeg fem minutter efter.' Han hadde i den senere tid vondt for å tale og kalte henne alltid for 'fruen' - det var lettere å uttale; og han hørte alltid pleiersken si det. 

  Jeg satt engang hos ham - det var siste gangen. Han lå og holdt min hånd; og hans øine og ansikt strålte av godhet, mens han sa mig mange kærlige ord. For mig en deilig erindring.   Sigurd var hver dag hos sin far; en aften sa faren til ham: 'Nu går jeg snart inn til det store mørke.'» I Ibsens private bibliotek/boksamling finnes alle eksemplarer fra januar 1905 til mai 1906 av «Mercure de France». Flere numre inneholder artikler om Ibsens diktning. Tidsskriftene er uoppskåret. Bergliot, s. 216-217, Ibsen85-86, s. 56, F. Bull («Tradisjoner»), s. 106.

01.05 (ti) «Gengangere» (Spettri) av 20.05.1882 oppført av Drammatica Compagnia Italiana del Cav. Uff. Gustavo Salvini på Teatro Cressoni, Como, Italia. Også oppført som turné etter HIs død. Giovannina Aliprandi (1863-1922, italiensk skuespillerinne) spilte i rollen som 

«Helene Alving», Gustavo Salvini (1859-1930, italiensk skuespiller) som «Osvald Alving». 

Ibsen.nb.no, IBS.

03.05 (to) «Vildanden» (Le Canard sauvage) av 09.01.1885 oppført på Théâtre Antoine, Paris. Første av 23 forest., de andre på ukjent dato (men Arnold Bennett, se 05.12.1903, noterte at han var på en oppføring av stykket 05.05.1906). Charles Joseph Mosnier (1865-1924, fransk skuespiller) spilte i rollen som «Grosserer Werle», Capellani (sannsynligvis Albert Capellani, 1874-1931, fransk skuespiller, regissør og manusforfatter) som «Gregers Werle», Bernard (ukjent) som «Gamle Ekdal», Signoret (muligens Augustin Marius Gabriel Signoret, 1878-1937, fransk skuespiller og regissør) som «Hjalmar Ekdal», Colas (ukjent) som «Gina Ekdal», Sylvie (sannsynligvis Louise Sylvie, født Louise Pauline Mainguené, 1883-1970, fransk skuespillerinne) som «Hedvig». Oversettelse ved Armand Ephraïm (se mars 1891) og Th. Lindenlaub (se mars 1891). Oppførelsen anmeldt (på ukjent dato i 1906) av Aksel Borge (1877-1935, norsk journalist og forfatter) i Dagbladet (nr 143), Kristiania. Ibsen.nb.no, NBI, IBS.

05.05 (lø) «Gengangere» (Gespenster) av 20.05.1882 oppført av Düsseldorfer Schauspielhaus på Apollotheater, Bonn. Louise Dumont (se 02.11.1891) spilte i rollen som «Helene Alving». Regi ved Gustav Lindemann (se 08.04.1901), som også spilte «Osvald Alving». Oversettelse ved Wilhelm Lange (se desember 1877). Oppførelsen omtalt i Bonner Zeitung, hvor også oppføring av «Hedda Gabler» Bonn referert 23.03.1906 omtalt, og oppføring av «Rosmersholm» Bonn referert 07.05.1906 omtalt. Se 31.01.1906 for oppføring av «Rosmersholm» Wien, og 03.05.1906 for oppføring av «Vildanden» Paris. IBS.

06.05 (sø) Se 23.03.1906 for oppføring av «Hedda Gabler» Bonn

07.05 (ma) «Rosmersholm» av 17.01.1887 oppført av Hollis Street Theatre, Boston. Forest. (ukjent antall) annonsert på teaterplakat frem til 12.05.1906. Andrew Robson (1868-1921, canadisk skuespiller) spilte i rollen som «Johannes Rosmer», Nance O'Neil (se 18.01.1901) som «Rebekka West». «Rosmersholm» av 17.01.1887 også oppført av Düsseldorfer Schauspielhaus på Apollotheater, Bonn, Tyskland. Otto Stoeckel (se 29.10.1905) spilte i rollen som «Johannes Rosmer», Louise Dumont (se 02.11.1891) som «Rebekka West». Regi ved Gustav Lindemann (se 08.04.1901), som også spilte i rollen som «Ulrik Brendel». Oversettelse ved «Uebersetzung der großen Gesamtausgabe». Ibsen.nb.no, HIS («Oppførelse»), IBS.

08.05 (ti) Oppføring av «Gengangere» Bonn referert 05.05.1906 og av «Hedda Gabler» Bonn referert 23.03.1906 omtalt i Bonner Zeitung. IBS.

09.05 (on) Oppføring av «Rosmersholm» Bonn referert 07.05.1906 omtalt i Bonner Zeitung. IBS.

10.05 (to) «Vildanden» (Die Wildente) av 09.01.1885 oppført på Königliches Schauspielhaus Dresden. Første av 14. forest. frem til 20.03.1908, de andre før HIs bortgang var 13., 18. og 21.05.1906. Lothar Mehnert (1875-1926, tysk skuespiller) spilte i rollen som «Grosserer Werle», Paul Wiecke (se 09.05.1902) som «Gregers Werle», Adolf Müller (se 12.03.1897) som «Gamle Ekdal», Hanns Fischer (se 07.01.1897) som «Hjalmar Ekdal», Clara Salbach (se 12.03.1897) som «Gina Ekdal», Hedwig Gasny (se 12.03.1897) som «Hedvig». Regi ved Ernst Lewinger (se 12.03.1897), scenografi ved Emil Rieck (1852-1939, tysk scenograf og maler), oversettelse ved Christian Morgenstern (se 1897). Ibsen.nb.no, IBS.

12.05 (lø) Se 07.05.1906 for oppføring av «Rosmersholm» Boston.

15.05 (ti) Se 03.06.1905 for oppføring av «Et dukkehjem» Warszawa, og 11.05.1905 for oppføring av «Et dukkehjem» Berlin.

16.05 (on) Edvard Bull (se 16.01.1893) skriver i sine erindringer: «Fra den 16de Mai var han for mat til at staa op; han blev liggende, for det meste i en Døs; Pulsen blev svagere og mere uregelmæssig, Ansigtsfarven blegere, Læberne blaalige. Han talte lidet, utydeligt og usammenhængende.» Den siste leveuken var det flere pleiersker som fikk turnustjeneste og holdt vakt ved HIs seng dag og natt. En av dem het Maria Hvattum (1877-1965, gift Marie Berte Guldbrandsen), og om henne har det blitt fortalt: «Da det var klart at det led mot det siste med Henrik Ibsen, ble han passet på både dag og natt. Hun fikk i oppdrag å være tilstede hjemme hos dikteren, men hadde fått streng beskjed om å ikke snakke til ham. Derfor tok hun med seg en Bibel å lese i, som var liksom en del av søsteruniformen. Ibsen la merke til at hun satt der og bladde, og så spurte han: 'Hvad leser sygepleiersken?' Han talte slik gammelmodig skriftspråk. 'Jeg leser i Bibelen.' 'Les høyt!' Hun leste da fra Davidssalmene. Om litt hørte hun et sukk borte fra sengen: 'Den er skjønn og sterk den bogen'.» Se 22.02.1885 for oppføring av «Vildanden» København. Edvard Bull (Fra «Henrik Ibsens tre sidste Leveaar», juli 1906), Meyer, s. 816, Ferguson, s. 452, Edvardsen, s. 336 (note 1).

22.05 (ti) Edvard Bull (se 16.01.1893) skriver i sine erindringer: «Det sidste Ord, jeg hørte ham sige, var ved Middagstid den 22de Mai, da jeg kom tilbage til ham efter et Par Timers Fravær og satte mig ved hans Seng. Han slog da Øinene op, trykkede min Haand, som jeg rakte ham, og sagde: 'Gudskelov.' Det sidste Ord, han overhovedet udtalte, var efter hans Hustrus Meddelelse kort efter, da jeg havde forladt ham. Hans Omgivelser stod ved Vinduet og talte om Tilstanden; Pleiersken yttrede, at hun syntes, han havde det lidt bedre. Da hørtes Ibsen pludselig høit at sige: 'Tvertimod', og det blev hans sidste Ord, der vel snarest blot var et Tilfælde, der kunde se ud som en Tanke. Fra Eftermiddagen af laa han i en Dvale.» Andre har ment at hans siste ord var «Nei!», mens Bergliot Ibsen (se 17.09.1884) skrev senere at HIs siste ord hadde han sagt til Suzannah om natten: «Min søte, søte frue, hvor du har vært snild og god mot mig!» Men som bemerket av Meyer; Bergliot skrev sine minner over førti år senere, og det kan tenkes at hun ikke lenger mintes så nøyaktig hva Suzannah hadde sagt. Suzannah skal noen måneder etter HIs død ha fortalt Julius Elias (se 06.04.1887) at de siste ordene var noe lignende: «Min søte, kjære, snille frue!». Edvard Bull (Fra «Henrik Ibsens tre sidste Leveaar», juli 1906), Meyer, s. 816 (note 3), Figueiredo, «Masken», s. 522, Ferguson, s. 452, Edvardsen, s. 336, Koht (bind II), s. 296, IBS, Bergliot, s. 218, Ibsen57-59, s. 7992+113-114.

Henrik Ibsen dør

23.05 (on) HI dør klokken 1430. Bergliot (se 17.09.1884), Sigurd (se 23.12.1859), Suzannah (se Thoresen 07.01.1856) og pleiersken (ukjent hvilken, se 16.05.1906) var til stede. Bergliot Ibsen skriver: «Hans sykepleierske, frøken Frölich-Müller fra Røde Kors, som var hos ham i den siste tid, skrev til mig, at hun hadde hørt ham si til sin hustru: 'Du har vært min ledende stjerne. Du var min ørn, som viste mig veien til tinderne.'» Frölich-Müller ukjent. Francis Bull skriver: «Utpå våren 1906 kom min far en morgen hjem fra et besøk hos sin berømte pasient, og sa: ˈI dag dør Henrik Ibsen.ˈ Etter formiddagskontortiden var han der borte igjen, - veien gjennom Slottsparken var ikke lang; og da dødsfallet var inntruffet, begynte telefonen å kime i en utstrekning jeg aldri har opplevd maken til. Det var journalister fra alle kanter av Norge og fra mange land, som ville ha ˈstoffˈ.» Edvard Bull (se 16.01.1893) skrev i sine erindringer: «Den 23de Mai ved Middagstid var Familien gaaet ind i Sideværelset for at spise; Pleiersken sad ved Vinduet; hendes Opmærksomhed vaktes ved, at Ibsens Aandedræt pludselig ikke hørtes mere; og da hun ilede hen til Sengen, var han død. Klokken var 2 ½ om Eftermiddagen. -». Bull kom snart til og fyldte ut en «Dødsanmeldelse», hvor primær dødsårsak ble angitt å være «Arteriosclerosis» med «Paralysis cordis» (hjertelammelse) som sekundær dødsårsak. Bull tilkalte HIs faste barberer som kom og gav ham den siste behandlingen. For første gang på syv år skalv Carl A. Larsen (se 1898) på hånden. Etterpå strøk han hånden over de hvite kinnene, Ibsens kalde maske: «De skal have Tak for alt, hvad vi har haft sammen, Hr. Doktor, det varer længe, inden jeg faar en Kunde som Dem.» Carl Larsen fortalte selv (i 1938): «Den siste dagen jeg var oppe hos ham var åtte dager før hans død. Jeg forstod da at det var på det siste. Like efter at han var død, kom lægen inn til mig i forretningen og fortalte det. Antagelig var jeg den første som fikk vite det. Lægen bad mid så gå op og barbere Henrik Ibsen for siste gang. Det gjorde jeg, og det var ganske underlig å stå der i hans prunkløse soveværelse.» Videre fra Bulls erindringer: «Jeg tror ikke, Ibsen i sine sidste Dage havde Tanke om, at Døden nærmede sig. I Sygdommens tidligere Periode vilde han gjerne leve; jeg mærkede aldrig nogen Dødsfrygt hos ham, men han spurgte flere Gange, om han vilde komme til at lide Smerter, og fandt Trøst i min Forsikring om, at han sandsynligvis vilde sove roligt hen.

Tanken paa Kirkegaarden var ham i høi Grad imod; Agnes´s Modvillie mot Ordet i Brand´s 4de Akt er vistnok et Udtryk for Ibsens egne Følelser. I hans sidste Sygdomsperiode var han træt af Livet og ønskede dets Afslutning. Det blev ham en Pine at være fordømt til 

Uvirksomhed paa Grund af Arbeidsudygtighed.» På slutten av sine erindringer oppsummerte Bull: «Henrik Ibsen var et stakkels skrøbeligt Menneske, til hvis lille Borgersjæl var lænket en Kjæmpeaand, en sandhedssøgende, dypt skuende, begrænset Aand med en mægtig Skaberkraft, en Aand, der maatte og vilde gjøre sig gjældende og som virkelig gjorde sig gjældende udover den samtidige Kulturverden, uagtet den til sit Redskab kun havde en fattig Apotekerlærling fra en norsk Smaaby.» Bergliot Ibsen (se 17.09.1884) skriver: «Før han ble ført bort fra Arbinsgate, samledes vi en siste gang om hans åpne kiste. Hans trekk var forklaret i døden; all den sammenbitthet og strenghet som hadde preget dem i levende live, var strøket av dem. Det var, som om jeg for første gang så hvor vakker han var; den veldige pannen lå fredelig glatt, og de meislete trekk trådte klassisk frem.
  Vi tok farvel med ham.» 

Edvard Grieg (se 24.12.1865) skriver i sin dagbok: «Meddelelse om Ibsens Død. Skjøndt jeg var forberedt, virkede Efterretningen som et Slag. Hvor meget skylder jeg ham ikke! Stakkars store Ibsen! Han var ikke lykkelig, thi der var som en Isklump i ham, der aldrig fik smelte. Men under denne Isklump lå varm Menneskekjærlighed.» Nekrologen «Henrik Ibsen» publisert i Morgenbladet (nr 288), Kristiania, med portrett (xylografi) av HI, signert av Gustav Emil Holter (1859-1940, norsk xylograf). Bla flg andre nekrologer/artikler publisert: «Henrik Ibsen» av Kristian Randers (se 22.02.1880) i Aftenposten (nr 301), også med tegning av Gustav Holter, «Henrik Ibsen passes away : death of the Norwegian author and dramatist : end of a long illness» i Evening Sun, New York, «Henrik Ibsen» av Julius Clausen (se 02.09.1901) i Berlingske Aftenavis. Alle teatre i Kristiania innstiller sine forestillinger. Kongen (Haakon VII, 1872-1957, eg. Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel) sender sin egen og dronningens (Maud, se 31.03.1898) sin deltagende hilsen til Suzannah Ibsen. Det samme gjør Regjeringen og Stortingets Presidentkollegium, og Forfatterforeningen ved Vilhelm Krag (se 1893) nedlegger en blomsterdekorasjon på dikterens statue ved Nationaltheatret. I Oslo formannskaps møte (denne dag) holdt byens ordfører, advokat Fredrik Moltke Bugge (1865-1938, norsk jurist og politiker), en gripende minnetale, som ble påhørt stående av formannskapets medlemmer. Se 08.05.1905 for oppføring av «Kjærlighedens Komedie» Venezia, 08.11.1905 for oppføring av «Vildanden» Wien, og 09.12.1905 for oppføring av «Rosmersholm» Krakow. Ibsen.nb.no, Edvard Bull (Fra «Henrik Ibsens tre sidste Leveaar», juli 1906), HISB15s778, Tidsskrift for Den norske legeforening (nr 11), 2006, s. 1499 (note 30), Figueiredo, «Masken», s. 522+642, NBI, Ferguson, s. 452, Edvardsen, s. 322 (note 6) +336, Koht (bind II), s. 296, Gran (bind 2), s. 339, Beyer, s. 156, Bergliot, s. 218+238, Ibsen55-56, s. 16+18+26, Grieg, s. 138, F. Bull («Tradisjoner»), s. 102.

24.05 (to -?) HI fotografert lid-de-parade av Anders Beer Wilse (se 1901). Wilse skrev selv (i 1943): «Da Ibsen døde utpå våren, sendte fru Bergliot Ibsen bud etter meg, og slik kom jeg også til å fotografere dikteren på sitt dødsleie. Han var død om natten i sin leilighet i Arbiens gate, og da jeg kom, var det utpå formiddagen. Selv om det ikke var så lenge siden han sovnet inn, var det vanskelig å kjenne hans trekk igjen.» Om korrekt tidspunkt for HIs død, se 23.05.1906, om Bergliot, se 17.09.1884. Peter Larsen, s. 183 (note 35) +185, Wilse, s. 108.

24.05 (to - Kristi Himmelfartsdag) Holger Drachmann (se mai 1873), Poul Levin (se 

24.01.1896), Thomas Krag (se 16.11.1894) og Georg Brandes (se 25.04.1866) publiserer hver sin nekrolog ved HIs død i Politiken (førstnevnte i diktform), og Otto Borchsenius (se 17.02.1870) i Dannebrog («Henrik Ibsen : født 20de Mars 1828 - død 23de Maj 1906»), 

København. Flg andre nekrologer publisert: «Henrik Ibsen død» av Carl Emil Jensen (se

23.12.1879) i Social-Demokraten, København, «Henrik Ibsen. An Appreciation of the Great 

Norwegian» av William Archer (se 1878) i Daily Chronicle, «Henrik Ibsen : 20. mars 1828 - 

23. mai 1906» av Halvdan Koht (se mars 1898) i Verdens Gang (nr 147), «Henrik Ibsen» i 

Tribune, London, «Henrik Ibsen» av Georg Brandes (se 25.04.1866) i Tribune, New York, 

«Death of Ibsen : last hours of great dramatist» i Tribune, New York (medium usikkert iht 

NBI), «Henrik Ibsen» av Albert Gnudtzmann (se 1896) i Nationaltidende, København, 

«Enrico Ibsen» av Giovanni Pozza (se 09.02.1891, sannsynligvis i Corriere della sera), «Henrik Ibsen zemřel včera...» (Henrik Ibsen døde i går) i Národni listy (nr 142), Praha, også om oversettelse av HIs verk til tsjekkisk, «Ibsen meghalt» (Ibsen er død) av Endre Ady (se 1906) i Budapesti Napló, Budapest, «Henrik Ibsen» av Otto Brahm (se 02.02.1884) i Neue freie Presse, Wien, «Henrik Ibsen» i Journal, Paris, «Henrik Ibsen» i Berliner Lokal-Anzeiger, «Henrik Ibsen : I» i Hannoverscher Kurier, «Henrik Ibsen» av signaturen «W.» i Fremden-Blatt, Wien, «Henrik Ibsen»  i Tag, Berlin, «Henrik Ibsen gestorben» i Neues Wiener Tagblatt, «Henrik Ibsen : mort du plus grand des poètes norvégiens : un dramaturge philosophe» av Paul Marion (ukjent) i La Republique Française, Paris, «Henrik Ibsen dead : poet and dramatist expires peacefully at Christiania» i New York Tribune, «Henrik Ibsen : efter Dødsbudskabet» i Aftenposten (nr 303), «Henrik Ibsen» av Edmund Gosse (se 

16.02.1873) i The Times (nr 38,028), London. HIS, NBI, Ibsen.nb.no, IbsDavis, s. 382 (note 1), I&B, s. 199 (note 10) +326+356. 

Flg nekrologer publisert på ukjent tidspunkt (i 1906): «Henrik Ibsen» av H. Lutzhøft (ukjent) i Kirken og Hjemmet (nr 22), Randers, «La mort d’Ibsen» av Édouard Rod (se 1892) i Le Correspondant (nr 11), Paris, «Henrik Ibsen : Indtryk og Minder» av Fanny Riis (se vår 1852), «Ved Henrik Ibsens død» av Maria Behrens (1883-1948, født Netterstrøm, dansk journalist, forfatter og forlegger) «Henrik Ibsen stedes til hvile» av Anna Bøe, alle i Urd, Kristiania, «Ibsen der Mensch» av Gustaf af Geijerstam (se 20.09.1883) oversatt til tysk av 

Ida Anders (ukjent) i Die Schaubühne (nr 26), Berlin, «Ibsens Tod» av Alfred Kerr (se 

09.01.1887) i Literarisches Echo, Berlin, «Henrik Ibsen» av Andreas Lund (ukjent) i Urd (nr 

22), Kristiania, «Henrik Ibsen : født 20de marts 1828, død 23de mai 1906» av Holger Sinding (se 19.12.1881) i Folkebladet (nr 10), Kristiania, «Ibsen as an interpreter of American life» av Edwin Emery Slosson (1865-1929, amerikansk tidsskriftredaktør, forfatter, journalist og kjemiker) i Independent, New York, «Henrik Ibsen» av Gerda Welhaven (sannsynligvis Gerda Kathinka Elisabeth Welhaven, 1857-1948, født Hansen, norsk lærerinne) i Urd, Kristiania, «Henrik Ibsen : [appreciation]» av Georg Brandes (se 25.04.1866) i Independent og Dial, «The late Henrik Ibsen» i The illustrated London News, London, «Henrik Ibsen» (dikt) av Christian Lundgaard (ukjent) i Hjemmet, København, «Henrik Ibsen» av Valfrid Vasenius (se 1879) i Valvoja, Helsingfors, «Fra Henrik Ibsens farmaceuttid» av Eivind Koren (1869-1920, norsk farmasøyt og grunnlegger av farmasitidsskrift) i Pharmacia: tidsskrift for kemi og farmaci (nr 11), Kristiania, «Henrik Ibsen» av signaturen «V-n.» i Hjemmet, København, «Henrik Ibsen død» i dansk folketidende, København, «Henrik Ibsen» i Zlatá Praha (nr 34), Praha, nekrolog i Gula Tidend, Bergen, «Henrik Ibsen» av Ann Margret Holmgren (1850-1940, svensk forfatter og kvinnesaksforkjemper) i Dagny, Stockholm, «Henrik Ibsen : (20.3.1828-23.5.1906)» av signaturen «O-r.» i Národni listy (nr 147), Praha, «H. Ibsen til minde» av Hans Østerholt (1873-1958, norsk redaktør og tillitsvalgt i norsk fagbevegelse) i Social-Demokraten (nr 118, som også har en annen artikkel om HI), Kristiania, «Ibsens Tod» (dikt) av Paul Wilhelm (ukjent), og «Henrik Ibsen» av Heinrich Stümcke (se 1893), begge i Bühne und Welt (nr 18), Berlin, «Észak és Dél : Ibsen halálára» (Nord og sør : til Ibsens død) av signaturen «Ignotus» i Hét, Budapest, «Henrik Ibsen» av Thoralv Klavenæs (se 1895) i For Kirke og Kultur, Kristiania, «Henrik Ibsen» av Karl Mortensen (muligens Karl Andreas Mortensen, 1867-1942, dansk rektor) i Dansk Tidsskrift, Købenavn. HIS, NBI, Faaland, s. 68. 

(Ibsen - lit de parade)

30.05 (on) Om kvelden fikk publikum adgang til å defilere forbi HIs kiste som var ført til 

Trefoldighetskirken. Over 12000 (20000 iht Ibsen55-56) mennesker defilerte. Bolette Sontum (se 1892) var hjemme igjen fra Amerika og var tilstede: «For siste gang var han iført sin sorte diplomatfrakk med de brede slagene og lagt på lit de parade ... Dagen før begravelsen hadde det vært den rene folkevandringen til kirken, og de stod i tusenvis utenfor og ventet på at deres tur skulle komme til å vise ham den siste heder. Kisten stod oppe i koret overlesset av blomster, og rundt den stod studentene æresvakt. Orgelet spilte lavt, og mengden seg langsomt forbi kisten. Det var ingenting hos den lille hvite Ibsen som skremte dem nå. Den tordnende dommerens verk var avsluttet.» Æresvakten (27 studenter, kunstnere og forfattere mm) var kledd i kjole og hvitt, og stod ved kisten fra klokken 1900-2315 i partier på åtte. Æresvakten bestod av flg: Eilif Peterssen (se 1875 München), Harald Olsen (1851-1910, norsk arkitekt og ingeniør), Ole Olsen (se 11.01.1892), Johan Fahlstrøm (se 26.09.1890), August Oddvar (1877-1964, norsk skuespiller), Berent Schanche (se 24.12.1882), Halfdan Frithjof Strøm (1863-1949, norsk maler), Gudmund Stenersen (1863-1934, norsk maler), Johannes Müller (1863-1945, norsk maler), Nils Vogt (se 09.12.1882), Hjalmar Welhaven (1850-1922, norsk arkitekt og slottsforvalter), Sigurd Segelcke Meidell (1878-1968, norsk journalist og forfatter), Hans Fr. Bang (ukjent), G. Thommessen (ukjent); studentene Francis Bull (1887-1974, norsk professor i nordisk litteratur, sønn av Edvard Bull, se 16.01.1893), Jens Jacobsen (ukjent), Petter Tobiesen (ukjent), August Pedersen (ukjent), Harald Andersen (ukjent), Blakstad og Henrichsen (ukjente); forfatterne Kristofer Randers (se 22.02.1880), Vilhelm Krag (se 1893), Andreas Jynge (se 14.09.1904), Carl Schøyen (se 1905) og Petter Rosenkrantz Johnsen (se 17.09.1885). Francis Bull minnes: «I dagene forut for Ibsens begravelse var jeg med blant de studenter som stod æresvakt ved Ibsens kiste i Trefoldighetskirken; hver av deltagerne fikk siden fra fru Ibsen en smakfull medaljong med noen blomster fra Ibsens kiste.» Sistnevntes medaljong ble ervervet av undertegnede fra Antikvariat Bryggen i februar 2024. HIS, Johnsen, s.26-27, Meyer, s. 817 (note 2), Figueiredo, «Masken», s. 522, Ibsen55-56, s. 26-27, F. Bull («Tradisjoner»), s. 102.

Begravelse

01.06 (fr) Theodor Casparis (se 1884) «Ved Henrik Ibsens Baare» (Kristiania, Emil Ellingsen) ble sunget ved sørgehøytidligheten i Trefoldighetskirken. Under

begravelsesseremonien (Jens Wang, se 1889, stod for arrangementet) var kirken fylt til randen av ministere, ambassadører, geistlige og militære og sivile embetsmenn. Litt før halv to innfant også Norges nye konge seg, Haakon VII (se 23.05.1906), som HI aldri rakk å møte. HIs gamle venn, Christopher Bruun (se slutten juni 1864) forrettet under begravelsen som var bekostet av den norske stat: «Vor Gud og vor Fader! Vær med os med din Aand, lys over os din Fred! 

  Naar vi samles her nu om Henrik Ibsens Baare for at følge ham til Graven, som er Bæreren af Norges største Navn, saa er det jo vel billigt at vi først og fremst siger ham vor Tak, en Tak for hvad han var og hvad han gav. Vi takker ham for hele den Verden af Tanker, som han sendte vid over sin Samtid, og jeg kan jo næsten ogsaa sige: for en hel Verden af Skikkelser, som han har skabt. Vi takker for Brand, vi takker for Agnes, vi takker for Falk; vi takker ogsaa for Straamand og Danield Heire, for Gjengangere, for Dr. Stokman og for hele den endeløse Række. Og vi takker for en Verden af Tanker. Han har selv udtalt, at han følte det som sin Opgave at vække sit Folk til at tænke stort. Vi takker for Tanke-Lynene, vi takker for denne Evne til at trænge længere ind i Sjælelivets Dybder end Andre gjør. [...]» Bruun fortsatte med å takke HI for hans tilskudd til verdenslitteraturen, for at han som ingen annen hadde evnet å markere Norges navn i utlandet. Han avsluttet med en hyllest til HIs trofaste hustru, som ikke var tilstede, men som gjennom et langt liv hadde stått ved sin manns side. Deretter ble kisten ført til den nye æreslunden på Vår Frelsers Gravlund, fulgt av et endeløst tog. Faner vaiet mens kisten ble senket i jorden, studentene sang. Det samme gjorde handelsstandens kor. Gravstenen, en sort obeliks med innrisset hammer, ble valgt av sønnen Sigurd (se 23.12.1859). Francis Bull skriver at hammeren betegner to linjer fra diktet «Bergmanden» (se bla 01.06.1851, 01.02.1863 og 03.05.1871, sitatet fra siste versjon: «Bryd mig Vejen, tunge Hammer, Til Naturens Hjertekammer!» Og «Ikke mere!» Dr. Edvard Bull (se 16.01.1893) hadde forbudt Suzannah (se Thoresen 07.01.1856) å være til stede ved seremonien, og hun ventet alene i leiligheten i Arbinsgate. Etterpå kom Bergliot (se 17.09.1884) og Sigurd opp til henne. Bergliot skrev: «Det kjentes som en uendelig tomhet i alle stuene. Jeg satt og så på Sigurd og hans mor, mens de talte sammen. Nu var de tre blitt to.» Ibsen.nb.no, HIS, Meyer, s. 817 (note 3), Figueiredo, «Masken», s. 522-523, NBI, Edvardsen, s. 338 (note 4), Gran (bind 2), s. 340-342, Bergliot, s. 219, Ibsen55-56, s. 27, F. Bull («Minner»), s. 153. 

(Ibsens gravsten)

Georg Brandes (se 25.04.1866) skrev (i 1910) bla flg om HI og hans verker: «Angaaende Ibsens Værker kan man finde Oplysninger allevegne. Sjælden har man skildret Manden, som han var i sit daglig Liv. I yngre Dage opmærksom, livlig, aarvaagen; hjertelig og paa samme Tid skarp; aldrig godmodig, ikke engang naar han var hjertelig. Paa Tomandshaand oprømt, gerne hørende, meddelsom, aaben. Meget uvillig til at leve annerledes end som Eneboer, og i større Selskab ordknap, let forlegen og forstemt. Aldrig glemte han den ugunstige Modtagelse, hans første Værker havde faaet i Norge, aldrig heller sin Taknemlighedsgæld til Udlandet.
  Der skule lidet til at forstemme ham eller vække hans Mistanke. Fik han den Forestilling, at En vilde paatrænge sig ham, vaagnede hans Menneskesky.» 

Marcus Grønvold (se München 1875) skrev (1925) bla: «Sit eget forfatterskap betragtet Ibsen - hvad der andetsteds er bemerket - som en uavladelig selvbefrielse: en forløsning fra de tanker og problemer som beskjæftiget, ja, plaget ham. - 'Man sætter den kaktus og er saa færdig med den,' sa han drastisk.»  

En ledende Ibsen-skuespillerinne, Minnie Maddern Fiske (se 15.02.1894) uttalte i januar 1908 til New York Times: «Ibsen is of interest to the actor because properly to understand a role you must study the character from its earliest childhood. Most Ibsen men and women have lived their lives before the curtain rises. Shakespeare has often been pronounced tedious by actors because his characters require a great deal of study. But even Shakespeare seems easy when compared with the thought that must be bestowed upon Ibsen. The beautiful verse, the wonderful character drawing of Shakespeare furnish solutions of perplexing problems, but Ibsen is so elusive. He fascinates by his aloofness. He is the Wagner of the drama. Wagner struggled for understanding just as Ibsen has struggled.» Om William Shakespeare, se 1847, om Richard Wagner, se 15.07.1876.  

Heiberg skriver: «Han begynner med i 'Catilina' å definere opprøreren plasert mellom gode og onde krefter. Han fortsetter med å dikte om 'idealene', men stort sett var det idealer og estetiske fordringer han hadde lest seg til. At det undertiden kunne bli skarp menneskeskildring også av dette, viste seg ved at enkelte av ungdomsdramaene fremdeles har dramatisk spennkraft og spilles rundt i verden. 

  Så sprengte hans egne veldige indre motsetninger, idéene, seg frem i de to revolusjonerende dramatiske diktene 'Brand' og 'Peer Gynt'. Selv om de rommer en overdådig ødselhet av mennesketrekk og levende skikkelser, er de ment og tenkt som dikt om individualismens ubønnhørlige krav til sannhet og helhet. 

  Etter disse to 'budskapene' fra noe av det beste og noe av det svakeste i ham selv, stod han sentralt plantet, midt i sin samtid og kunne dikte om den. Om samfunnets brøst og svakheter, og om mennesker i denne samtiden, og deres brøst og svakheter. Ved hjelp av sin intuisjon og intelligens og sin fabelaktig åpne iakttagelsesevne - men uten noe dyptgående kjennskap til sin tids psykologiske forskning, ble han sin samtids ubestridt største psykolog og dramatiker.   At han gjennom mange år kom til å beskjeftige seg mest med kvinneskjebner, er innlysende. Ikke bare fordi kvinnene var en forkuet samfunnsgruppe, men også fordi de - nettopp under samfunnsforholdenes trykk - var nådd til så uhyre forskjellige utviklingsstadier at de i særlig grad måtte fengsle individualpsykolgen. 

  Som menneske hadde Henrik Ibsen vært plaget av en hemmelig ærgjerrighet av umåtelige dimensjoner. Først i det skjulte, siden tydelig synbar. En dikter som kan si om sitt eget dikt at hvis ikke dette er poesi, skal begrepet poesi komme til å bøye seg etter hans dikt - og få rett - han vet hva han er verd. Og hans ærgjerrighet var blitt tilfredstillet inntil overmetthet, helt til han engang i et brev utbryter at nå gir det ham ikke noen lykke lenger. 

  Det var da han var kommet så langt, at han kunne reise hjem igjen til fedrelandet og dyrke sin ensomhet og sine tanker, uten at noen lenger kunne såre ham eller gjøre ham noe. Og det var da han tok fatt på sin alderdoms nitide ransakelse av mannens psykologi, i forskjellige variasjoner.» 

Halvdan Koht avslutter sin biografi slik: «Heile ånda i verda hadde Ibsen vori med å skapa om. Han hadde flutt grensesteinane for den menneskelege sannings-søkinga. Ikkje ein, men mange, mange menneske-lagnader hadde han tatt tak i og ført inn på nye vegar. 

  Kanskje hadde han måtta ofre mykje av sine eige lukke-krav, når han gav alt livet og all evna si til den diktinga han aldri kunne sleppe. Men han visste da at her hadde han kallet sitt, det einaste som kunne gje livet hans meining. Og i dei store skapingsstundane kjente han, med pine og med glede, at det var liv og mektig dåd som lyfte seg or striden inni han. 

  Såleis vart livet hans til varige kunstverk, og i desse kunstverka lever livet han æveleg. For di han aldri var anna enn diktar, makta han skapa verk som reiser seg i sterke, manndomsame former, fylt av blodet frå hans eige hjarte. Og for di han gav kvar ein blodsdrope i seg til diktinga, fekk diktinga hans så mektig eit livsinnhald for nye og stendig nye ætter. Ho vitnar om kva han var: Ein diktar. Og ein mann.» 

Gerhard Gran (se 1891) skrev (1918): «Ved at skjærpe vort øre for lyden av det uegte har Ibsen utdypet vor beskedenhet, fruktbargjort vor ydmyghet, styrket os i den sunde foragt og den sande ærbødighet. 

  Og saaledes vil han virke fra slegt til slegt.»  

Francis Bull (se 30.05.1906) i foredraget «Ibsen - The man and the dramatist» (1954): «Ibsen is the classic of modern drama, and it has been rightly said that as such he is like Rome: all roads lead to him or come from him.» Og: «In their colouring Ibsen’s dramas are Norwegian, with very few exceptions; but temptations to egotism and cowardliness occur everywhere on earth, not in Norway only, and who does not recognize himself in Ibsen’s fight with trolls in heart and brain?» 

Francis Bull sa (i sin tale på 100-årsdagen 20.03.1928) bla: «Henrik Ibsen har skrevet noen av de mektigste skuespill og formet noen av de skjønneste og mest levende menneskeskikkelser som verdenslitteraturen eier; lek og alvor, vidd og patos, vemod og satire, historiens høyhet og nutidens grå hverdag, fantasiens drømmeland og mystikkens riker, - i hans diktning finnes det alt sammen. Den verden han har skapt, er befolket av mennesker som tilhører de forskjelligste aldre, stender og vilkår; iblant dukker en rørende barneskikkelse frem, som Hedvig og lille Eyolf, og i den myldrende mengde av kvinnefigurer er der så forskjellige individualiteter som fru Inger og mor Aase, Agnes og Hilde, Nora og Hedda Gabler, og mange, mange flere. Den ensomme og tause Henrik Ibsens presise og uttømmende viden om alle disse mennesker kan synes gåtefull. Og dog er det vel til syvende og sist ikke det som er det aller merkeligste ved ham. Han visste uhyre meget om andre, men mest om sitt eget jeg, og den 'dommedag over sig selv' som han holder i sin diktning, den når så dypt ned i det almenmenneskelige at den blir som en dommedag over hver enkelt av oss. Det er ikke først og fremst en objektiv kunstnytelse han skjenker sitt publikum; man føler det under opplevelsen av et Ibsensk drama til stadighet som om mesterens øye stirrer direkte på en, og man synes å høre ordene: de te fabula narratur. For hver gang man vender tilbake til ham, og for hvert års erfaring man opplagrer, blir den personlige tilknytning til hans diktning rikere og dypere.»  

Arne Duve skrev: «De som skaper verdenskunst, må gjøre regning med at også deres privatliv blir endevendt og krysspeilet fra alle kanter. De tilhører historien, kulturen og alle mennesker - fordi de er i livets og utviklingens tjeneste. 

  Verden trenger alltid vismenn og seere som kan lyse oss ut av mørket. Henrik Ibsen var en av dem. Hans nådegave - forbindelsen inn til livskilden - var som vanlig dyrt betalt. Den kostet liv, blod, forsagelse, angst, skyld og menneskelykke.»

Bergliot Ibsen (se 17.09.1884) skriver: «Ibsen mottok med årene mange og høie ordner. Man har i den forbindelse påstått, at Ibsen var meget forfengelig. Det er både sant og ikke sant. Sin verdensberømmelse tok han med stor ro; han lot iallfall helt uanfektet av den. Men slektsstolt var han som få; og jeg tror nok, at den sociale anerkjennelse, som blant annet ordnene gav uttrykk for, blev for ham en opreisning av slekten. Selv store menn har sin achilleshæl; Ibsens sårbare punkt hette Skien.» Og: «Som han selv sa: 'Jeg er blitt berømt på lutter nedrakning. ['] Og han gjemte med omhu hver dårlig kritik. 'Mine fiender har hjulpet mig meget. De tok slik på vei, at til sist vilde man ha greie på, hvem den mannen var, som man altid skjelte ut.'» 

Sigurd Høst skriver: «Tross sitt skarpe blikk for alt som er uekte, opgir Ibsen aldri troen på at ethvert verdifullt menneske har en drøm i sitt indre. Det gjelder da at denne drøm får springe ut som levende liv, hel og skjønn. Idéen må ikke forfuskes idet den føres over i virkeligheten. Som en stålkule skal den gå tvers gjennem alle hindrende hensyn, ubrutt fortsette sin bane fra idéenes sfære og inn i menneskenes verden uten å bøie av for virkelighetens hårde panser. Kun således realiserer det åndelige adelsmenneske sitt jeg i verden. Men derfor synes også de ibsenske helter ofte å være virkelighetens innbitte fiender, de regner for alvor kun med det umulige. Falk og Brand hater i samme grad all fornuftig livsførelse, fordi en sådan nødvendigvis må avfinne sig med virkeligheten.» 

I Ibsen60-62 står det: «Ibsens utvikling beveget seg i etapper. Dypere og dypere boret han. Sett enkeltvis kan hans skuespill i all sin rikdom virke både ensidige og villedende. Til toppen av stigen nådde han aldri, han var en søker hele sitt liv. Men studerer vi hele trinrekken, ikke bare et enkelt trin, da forstår vi hvilken tindebestiger han var i sin diktning. Han er en Beethoven i diktningens rike. Ikke så frodig som Mozart, men dypere. Han spilte på få, men mektige strenger, og resonansen var hans egen frigjøringskamp. Han rev oftest ned, men han kunne også spre lys så det gnistret.» 

Om HIs hustru skriver Sæther bla: «Suzannah Iben var ikke selv kunstner, men hun var en intelligent, verbal og intellektuell kvinne som hele sitt voksne liv formidlet sine inntrykk og sin viten til et skapende, genialt menneske. Forestillinger og bilder i Ibsens banebrytende dramatikk var preget av hennes blikk. Dette var ikke begrenset til det hjemlige, intime liv. Hun hadde formidlet inntrykk fra livet rundt seg og fra den verden hun møtte i kunsten, særlig i litteraturen, og dette ga ham mange nye komponenter å dikte på, et utvidet stofflig register, en bredere skala der særlig kvinnelige aktører fikk plass.» 

Etter at HI døde satte (iht Østvedt) Casamiccolas innbyggere på Ischia (hvor HI skrev mye av «Peer Gynt» av 14.11.1867) opp en imponerende minneplate i bronse. Innskriften (oversatt til norsk) er: «Tungsindig i det uendelige mysterium som er menneskets, ensom ved den storhet som er geniets, levde HENRIK IBSEN som flyktning fra sitt værharde fedreland. Hans ånd ble kjærtegnet under denne milde himmel, og han smilte og gav kunsten 'Peer Gynt', han som forspilte sitt liv, og på terskelen til døden forstod dets verdi i det kyss hvori den udødelige Solveig hadde oppbevart det som en dyrebar skatt.»  

Østvedt-Italia s. 93-94, Edvardsen, s. 6-8 (note 1), Grønvold, s. 140-141, Wikipedia (Minnie 

Maddern Fiske), Heiberg, s. 291-292, Koht (bind II), s. 297, Gran (bind 2), s. 344, F. Bull («Essays i utvalg»), s. 73-74, Duve, s. 279, Bergliot, s. 42+123, Ibsen54, s. 48, Høst, s. 109, Ibsen60-62, s. 183 (note 1), Sæther, s. 338. 

Martin N. Otnes (Lysaker & Oslo, sist oppdatert 01.02.2024 og 17.04.2024)

For innledning, trykk her. For forrige innlegg trykk her.
(For introduction, click here. For previous entry, click here)

For første innlegg i føljetongen "I Henrik Ibsens kjølvann", klikk her.

#Ibsen