I 1885 var det hele 1500 som hadde telefonabonnement i Kristiania, blant dem Grand og dens argeste konkurrent, Gravesen i Stortingsgaten. Restauratør Grave Gravesen (ukjente leveår, men med et fantastisk navn!) hadde i tillegg til kaféen også friluftsservering om sommeren, det fikk navn etter hans kone Sarah: «Sarahs Telt». Men nå kunne altså gjestene ringe fra den ene kafé til den andre, før måtte man rope - eller løpe ...
Året før (1884) både løp og ropte man. Da var det nemlig riksrett, den gang som nå var Stortinget en barnehage. Valget i 1882 ga soleklart flertall til Venstre, som hadde både Johan Sverdrup (1816-1892, norsk jurist og politiker) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler, og teaterpersonlighet) som sine fremste oratorer. Kong Oscar II (1829-1907, konge av både Sverige og Norge) hadde grepet inn i valgkampen på den andre siden. På den tid var det i praksis kongen som hadde vært regjeringen. Hele saken hadde egentlig utgangspunkt i om hvorvidt statsrådene skulle ha møteplikt i Stortinget, konflikten startet helt tilbake i 1821. «Allerede» i 1872 ble møteplikten vedtatt i Stortinget, men kongen med sin vetorett nektet å godta det. Etter han hadde brukt den retten tre ganger vedtok så Stortinget å innarbeide møteplikten i Grunnloven i 1880. Sverdrup & Co. forholdt seg taktisk frem til valget i 1882, som de altså vant med stort flertall (mer enn 60 % av stemmene). Med flertall i både Odelstinget og Lagtinget, ble Christian Selmers (1816-1889, norsk statsminister, jurist og konservativ politiker) regjering stilt for riksrett i 1883. Rettsaken ble langvarig, men Selmer ble i februar 1884 dømt nord og ned. Kongen innsatte en ny regjering med den den konservative Christian Schweigaard (1838-1899, norsk høyesterettsadvokat og politiker) som leder, men uten tillitt i Stortinget ble den bare sittende noen måneder. I juni tiltrådde så Sverdrup som statsminister, og bare dager senere sanksjonerte kongen også loven om møteplikt. Parlamentarismen var innført!
Med dette som bakteppe, kan man tenke seg at temperaturen var høy før dommen falt, og rundt Stortinget fløy ryktene. Gang på gang ble arbeidet avbrutt, for så å bli tatt opp igjen. Og da kommer vi tilbake til Grand, hvor en selsom episode inntraff, involverende den da så unge Julius Frederik Macody Lund (1863-1943, norsk selvlært historiker og fargerik kulturpersonlighet):
(Frederik Macody Lund)
«Enhver arbeider med sit, indtil døren pludselig springer op, og ind styrter Macody Lund - liten og spæd med brillene ligesom klinket fast til den lille energiske næse. Munden er stram - øinene stirrende og ansigtet blegt. Han strækker armerne i veiret og skriker: ˈStans!ˈ Dramatisk rolig fortsætter han: ˈEn rædselsfuld ulykke har hændt. To sorte hingste forspendt en landauer, hvori statsminister Selmer befandt sig, løp ut midt i folkemassen, der var så tæt og tyk, at hestene og vognen løp over den. Tusinder og atter tusinder av mennesker kom forfærderlig til skade!ˈ Halvt besvimet sank han ned på en stol . . . vi sat lamslåt av rædsel, så siger Munch: Er det sandt, dette Macody?ˈ - ˈNeivist fanden er det ei, men det kunde hændt, for svingende!ˈ Jubelen stod atter i taget, og Macody blev kastet på dør.ˈ»
Landauer hadde ikke jeg hørt om før, men det er visstnok en firehjult kalesjevogn, trukket av to eller flere hester.
For første innlegg om Grand, klikk her. For forrige innlegg om Grand, klikk her. For innlegg om Macody Lund, klikk her. For neste innlegg fra Grand, trykk her.
Kilde: Wikipedia, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 54-55.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar