Nå også andre steder enn Grand med Hans Jæger!

I min forrige epistel ble det nevnt at Eek og Jarmann pratet om hva førstnevnte skulle si i Arbeidersamfundet. Det var mot borgerskapet og dets kjønnsmoral, Eek ville tale, han ønsket å ha fri kjærlighet eller sosial anerkjennelse av de prostituerte! Så fikk han da også «så hatten passet» etter å ha holdt sitt ultra-liberale foredrag. Ikke lenge etter var det på tide med et nytt angrep fra Eeks side. Jeg tillater meg å sakse litt fra der det argumenteres for alternativet til ekteskapet (vi befinner oss altså fremdeles på 1880-tallet ...): «Men havde vi i stedet for ægteskabet den fri kjærlighed, saaledes at mand og kvinde kunne forlade hverandre og søge en ny kjærlighedsforbindelse naar de var blit hverandre fuldstændig gjennemsigtige - saa vilde vi i livets løb kunne komme i et saadant fuldstændigt intimt forhold til . . . ja, det er ikke godt at vide hvormange, det kan jo være forskjelligt; men jeg setter f. ex. 20 kvinder. I dette tilfælde snydes jeg altsaa under de naaværende sociale forhold for 19/20 af mit livs indhold.» Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg at mer rabalder fulgte både i romanen og etter utgivelse. Særlig fra presteskapet, snodig nok …

I Hans Jægers roman ble Eek følgelig utstøtt fra samfunnet etter å ha holdt sine foredrag. Han holdt de jo i virkeligheten også, så utstøtelsen var total etter at pressen (med både «apostler» og Aftenposten i spissen) hadde holdt sine fordømmende referater, flere av dem tordnet anonymt.

I romanen ble det, av ovennevnte grunner, naturlig nok ikke mange besøk på Grand den følgende tid for hovedpersonen. Men i begynnelsen av andre del, våkner Eek til live igjen, selv om oppvåkningen ikke fant sted på Grand. Han finner anledning til å holde nok et foredrag, denne gang i Studentersamfundet. Temaene er blant annet moral. Og jeg kan ikke dy meg, de fleste har vel lest (eller sett) noen stykker av Ibsen. Vel, her er Herman Eek: «Træffer et almindeligt moralsk menneske ude i det virkelige liv paa et andet menneske om hvem han ved at har - skrevet falsk f. ex., saa vender han sig med moralsk antipathi bort fra dette menneske og vil intet ha med ham at gjøre. - Træffer derimod det samme moralske menneske i Ibsens ˈDukkehjemˈ paa Nora, som også har skrevet falsk, saa faar hans personlige følelse overhaand over hans moralske følelse, og han faar megen sympathi for Nora, ja endog for hendes umoralske handling - fordi digteren bringer ham til at forstaa Nora.»

Eek har flere eksempler, bla: «Eller: træffer et moralsk menneske ude i det virkelige liv paa en kvinde som ikke blot paastaar at hun har rett til at forlade den mand til hvem hun er ægteskabelig viet, men som ogsaa, idet hun har rokket ved moralen i dette ene punkt, tillige har fundet at den hele moral er en unaturlig og uværdig indsnævring af den personlige frihed, ja som i kraft af denne sin overbevisning endog er umoralsk nok til at hjælpe sin egen søn til at begaa selvmord - træffer et moralsk menneske ude i det virkelige liv paa en saadan kvinde, saa er det med moralsk forfærdelse at han vender sig bort fra hende, hvis han ikke heller vælger at anse hende for gal og se til at faa hende ind paa et galehus. Men, træffer det samme moralske menneske i Ibsens ˈgjengangereˈ paa fru Alving som netop er en saadan kvinde, saa blir hans moralske forfærdelse strax usikker, fordi digteren bringer ham ialfald delvis til at forstaa hende, og han gribes uvilkaarlig af en personlig sympathi for denne samme kvinde, som han, hvis han traf hende ude i det virkelige liv, vilde gyse moralsk tilbage for eller søge anbragt i et sindssygeasyl.»

For første innlegg om Grand, klikk her. For forrige innlegg om Grand, klikk her. For neste innlegg, trykk her. For innlegg om Hans Jæger i føljetongen «I Henrik Ibsens kjølvann», trykk her.

Kilde: Hans Jæger: «Fra Kristiania-Bohêmen : roman», Del 1, «Eget forlag», Kristiania, 1885, s. 274. Og samme, men Del 2, s. 13-15, Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 50.